Min hjemlengsel ble kurert
Sue Hirase, Utah, USA
Jeg begynte på college da jeg var 18 år gammel. Etter kort tid flyttet jeg imidlertid til et annet universitet og byttet fordypningsfag. Mitt nye universitet lå bare noen timer hjemmefra, men jeg følte forferdelig hjemlengsel og motløshet. Jeg ønsket å gi opp og dra hjem til familien. Men jeg visste at om jeg gjorde det, ville jeg miste muligheten til å ta en universitetsgrad.
En helg ikke lenge etter at skoleåret hadde begynt, reiste alle romvenninnene mine hjem. Jeg visste at om jeg også dro hjem, ville jeg ikke komme tilbake. Jeg kunne ikke engang ringe og snakke med familien min av frykt for at jeg skulle bryte sammen og ikke klare å fokusere på studiene mine. Jeg hadde bedt om styrke til å overvinne min hjemlengsel, men nå ba jeg til min himmelske Fader for å få vite om jeg skulle bli på skolen og fullføre min utdannelse.
Tidlig den søndagsmorgenen spaserte jeg sakte gjennom universitetsområdet på vei til kirken. Jeg undret over hvordan jeg skulle klare å bli på skolen når jeg savnet mitt hjem og min familie så inderlig og ikke klarte å overvinne min ensomhet. Men hva skulle jeg gjøre om jeg sluttet på skolen?
Da jeg kom til kirken, hadde den forrige menigheten nettopp forlatt kirkebygningen. Jeg gikk inn i håp om å få en fredelig stund for meg selv til å be om veiledning. Idet jeg satte meg på trebenken, la meg merke til et trykt program fra det forrige nadverdsmøtet. På forsiden av det brettede papiret sto følgende ord: «Kanskje den mest verdifulle utdannelse du kan få, er evnen til å tvinge deg selv til å gjøre det du må gjøre, når det burde gjøres, enten du liker det eller ei.»1
I samme øyeblikk visste jeg hva jeg måtte gjøre. Herren hadde besvart mine bønner på en svært enkel måte, men jeg kunne ikke nekte for at det var et svar uansett.
Det gikk ikke lang tid etter den søndagen før min ensomhet og motløshet forsvant. Dermed kunne jeg nyte de resterende årene av min utdannelse. Jeg fikk en universitetsgrad, venner for livet og et sterkere vitnesbyrd ved å følge Åndens tilskyndelser.
Nå, over 25 år senere, husker jeg fremdeles dette svaret på min bønn, og jeg bruker disse ordene fra dette nadverdsmøteprogrammet til å holde ut når det er vanskelige oppgaver som må gjøres. Jeg har delt min erfaring med nære venner og familiemedlemmer i håp om at de også må finne styrke i vanskelige stunder.
Jeg vet at Herren bryr seg om våre følelser og våre valg i hverdagen, og jeg vet at han besvarer våre oppriktige bønner.