Våre hjem, våre familier
Hvordan vi lærte om lykke
I perestrojka-tiden var livet svært vanskelig, og familien vår gikk i oppløsning. Så møtte vi misjonærene, og sakte kunne vi bygge oss opp igjen.
Jeg hadde alltid trodd at vi var en sterk familie. Våre tre gutter og to jenter var normale barn, og vi hadde normale problemer med dem. Iblant når de oppførte seg dårlig, ble jeg sint. Senere kunne jeg tenke for meg selv: «Hvorfor ble du så sint på dem?»
Jeg visste ikke den gangen at perestrojka – en periode med politisk og økonomisk forandring – var i emning i Russland. Jeg visste ikke at varer ville forsvinne fra hyllene i alle butikkene, og at vi i måneder og senere i flere år ikke ville få utbetalt lønn. Livet ble veldig vanskelig. Vi strevde, og min mann og jeg sto på randen til skilsmisse. Det oppsto en epidemi av narkotikamisbruk, og en av våre sønner ble et av ofrene. Det virket som om solen ikke skinte inn gjennom våre vinduer lenger. Jeg visste ikke hvem jeg skulle be til, men jeg ba likevel Gud om hjelp. Vi kjempet av hele vår styrke, og litt etter litt dro vi oss opp av denne hengemyren.
Sommeren 1998 fant misjonærene oss. Livet snudde 180 grader, og vi gikk i en helt ny retning. Etter fem år hadde vi vært i templet og blitt beseglet som familie for all evighet.
Da vår mellomste sønn var på heltidsmisjon i Den tsjekkiske republikk, skrev han til oss i et brev: «Vær urokkelige og trofaste. Sammen er vi den lykkeligste familie.» Selv mine venner pleide å fortelle meg at jeg måtte være den lykkeligste kvinnen i verden, som hadde så mange barn og barnebarn, og kunne være sikker på å aldri bli ensom.
Når jeg tenker tilbake, innser jeg at vår familie, i likhet med folkemengden som hørte kong Benjamin, opplevde en mektig forandring i hjertet og ble Kristi barn (se Mosiah 5:7). Det var en enorm forandring for meg. Før jeg ble en siste-dagers-hellig kunne jeg tenke på døden og bli fylt av en uutholdelig sorg. Jeg måtte bruke all min styrke for å bli kvitt disse tankene. Nå føler jeg fred i sjelen.
Jeg har lært at lykke kommer på forskjellige måter. Den kan finnes i de mørkeste tordenskyer eller når jorden tørker i heten. Den finnes også i varme solstråler midt i øsende regn. Den finnes i vårens første grønne blad som titter frem fra den sprukne knoppen på et poppeltre. Den finnes i det lille hvite kronbladet som presser seg ut gjennom en gren på et epletre. Den finnes i den mørke nattehimmelen med tusenvis av funklende stjerner. Den finnes i et kjærlig blikk fra en av våre nærmeste. Den ser ut gjennom strålende øyne i et familiefotografi.
Lykken kommer også til meg når jeg gjør noe godt for en annen. Den varmer min sjel med en mild flamme når jeg ber til vår himmelske Fader. Iblant, når jeg tror at jeg ønsker meg noe mer, husker jeg at jeg må lære meg å verdsette det jeg har – Herren selv har gitt alt sammen til meg.
T.v.: Foto gjengitt med tillatelse fra familien Shmakova; t.h.: Fotoillustrasjon: Steve Bunderson