Gud skal tørke bort hver tåre
Når vi utøver vår tro på Frelseren, vil han løfte oss opp og bære oss gjennom alle vår prøvelser, og til slutt, frelse oss i det celestiale rike.
Som et ledd i vår himmelske Faders plan, tillater han at sorg blir vevd inn i vår jordiske erfaring. Mens det synes som om smertefulle prøvelser faller ujevnt ned over oss, kan vi være forsikret om at i en eller annen grad lider og strever vi alle. Det er min bønn at Den hellige ånd vil veilede oss til en større forståelse av hvorfor det må være sånn.
Når vi betrakter de vanskelige erfaringer i livet gjennom linsene av tro på Kristus, er vi i stand til å se at det kan være en guddommelig hensikt i våre lidelser. De trofaste kan oppleve sannheten i Peters tilsynelatende motstridende råd. Han skrev, “Men om dere skulle lide for rettferdighets skyld, er dere salige.” Når vi søker å “forstå med hjertet,” kan vi øke vår evne til å både utholde våre prøvelser på en god måte og lære – og bli foredlet – av dem. En slik forståelse gir svar på det tidløse spørsmålet “Hvorfor skjer vonde ting med gode mennesker?”
Alle som hører på i dag har kjennskap til en viss grad av ensomhet, fortvilelse, sorg eller smerte. Uten “troens øyne” og en forståelse av evige sannheter, opplever vi ofte at den elendighet og lidelse vi erfarer i jordelivet kan skjule eller formørke den evige glede som kommer med å vite at vår himmelske Faders store plan virkelig er den evige lykkes plan. Det finnes ingen annen måte å motta en fylde av glede på.
Gud ber oss om å svare med tro på våre egne unike lidelser slik at vi kan høste velsignelser og få kunnskap som ikke kan læres på noen annen måte. Vi er blitt befalt å holde budene i enhver form og omstendighet, for “den som er trofast i trengsel, skal få større lønn i himmelens rike.” Og som vi leser i skriftstedet, “Hvis du er sørgmodig, påkall Herren din Gud i oppriktighet så din sjel kan glede seg.”
Apostelen Paulus, som selv ikke var ukjent med lidelse, brukte sine egen erfaringer til å undervise med dybde og skjønnhet om det evige perspektiv vi kan få når vi holder ut og er tålmodige. Han sa, “For vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål.” Vi kan med andre ord vite, midt i våre lidelser, at Gud har tilveiebragt en evig kompenserende belønning.
Paulus’ evne til å snakke om prøvelsene, forfølgelsene, og sorgen i sitt liv som “kortvarig og lett” står i motsetning til alvorlighetsgraden av hans lidelse, som for ham ble oppslukt av evangeliets evige perspektiv. Paulus’ tro på Jesus Kristus gjorde alle ting utholdelig. Fem ganger ble han pisket, tre ganger slått med stenger, en gang stenet, tre ganger led han skibrudd, han var ofte i livsfare på grunn av drukning, røvere, til og med falske brødre, han led tretthet og smerte, sult og tørst, og ble fengslet i kulde og i nakenhet.
Mange av oss har bønnfalt Gud om å ta bort årsaken til våre lidelser, og når lettelsen vi har søkt ikke kommer, har vi har blitt fristet til å tro at han ikke lytter. Jeg vitner om at han, selv i de øyeblikk, hører våre bønner, har en grunn for å tillate at våre lidelser fortsetter, og vil hjelpe oss å bære dem.
I et personlig og reflekterende skriftsted, forteller Paulus oss om sin “torn” i kjødet, som ga ham store smerter og bragte ham tre ganger ned på sine knær, der han bønnfalt Herren om å ta det fra ham. Som svar på Paulus’ bønn, tok ikke Herren bort tornen men talte fred og forståelse til hans hjerte, da han sa, “Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet.” Med en ny forståelse, var Paulus i stand til å akseptere og være takknemlig for den tornen han var gitt. Han sa, “Derfor vil jeg helst …rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg.”
Når vi tilegner oss dette evige perspektivet i vårt liv, vil vår evne til å holde ut øke, vi lærer hvordan vi kan komme dem til hjelp som trenger vår hjelp, og vi vil komme til å verdsette og til og med uttrykke takknemlighet for de erfaringer Gud tillater oss å ha som læremestere på veien mot evig liv.
Når vi befinner oss arbeidende gjennom trengsel, kan det være vanskelig å se våre prøvelser som skilting på vår personlige vei mot disippelskap. Men, om vi til tider befinner oss i fortvilelsens mørke dal eller på lykkens landevei, kan det å lære av og føle medlidenhet for andres lidelser være en velsignelse.
På en oppdrag jeg nylig hadde på en stavskonferanse på Filippinene, ble mitt hjerte knust da jeg fikk høre om den tragiske opplevelsen til bror Daniel Apilado. Bror Apilado og hans hustru ble døpt i 1974. De omfavnet det gjengitte evangelium og ble beseglet i templet. Deretter ble de ble velsignet med fem vakre barn. Den 7. juli 1997, da bror Apilado virket som stavspresident, brøt det ut en brann i deres lille hjem. Bror Apilados eldste sønn, Michael, reddet sin far, dro ham ut fra den brennende bygningen, og sprang deretter tilbake inn i huset for å redde andre. Det var siste gang bror Apilado så sin sønn i live. Dominga, bror Apilado’s hustru, og alle deres fem barn omkom i brannen.
Den kjensgjerning at bror Apilado levde et liv som var Gud til behag da tragedien slo til, forhindret ikke tragedien, ei heller gjorde den ham immun mot den sorgen som fulgte. Men hans trofasthet i å holde sine pakter og utøve tro på Kristus ga han en forsikring i løftet om at han vil bli forenet med sin hustru og familie. Dette håpet ble et anker for hans sjel.
Mens jeg var på besøk, presenterte bror Apilado, nå stavspatriark, meg for sin nye hustru, Simonette, og deres to sønner, Raphael og Daniel. Jesus Kristus kan og vil sannelig “forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte.”
Når jeg deler bror Apilados historie, er jeg bekymret for at det uhyrlige i hans tap kan få mange til å tenke at deres egne sorger og lidelser har liten betydning i sammenligning. Vær så snill å ikke sammenligne, men forsøk å lære og anvende evige prinsipper når du vandrer gjennom din egen lidelsens ild.
Hvis jeg kan tale til hver og en av dere – “alle som strever og har tungt å bære” – vil jeg si at dine personlige vanskeligheter, din egen sorg, smerte, prøvelser, og skrøpeligheter av alle slag, er alle kjent for vår himmelske Fader og hans sønn. Fatt mot! Ha tro! Og ha tro på Guds løfter!
Jesu Kristi hensikt og misjon innebar at han ville “påta seg sitt folks smerter og sykdommer,” “påta seg deres skrøpeligheter,” og “hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter.”
For å fullt ut motta disse gavene vår Frelser så fritt ga, må vi alle lære at lidelse – i og av seg selv – ikke vil lære eller gi oss noe av evigvarende verdi med mindre vi bevisst involverer oss i prosessen med å lære av våre lidelser gjennom å utøve tro.
Eldste Neal A. Maxwell delte en gang hva han hadde lært om meningsfylt lidelse med disse ord:
“Visse former for lidelse, som takles på en god måte, kan faktisk virke foredlende …
En del av det å være utholdende består i å være ydmyk nok i vår lidelse til å lære av våre egne erfaringer. Istedenfor å bare gå gjennom disse ting, må de påvirke oss … og gjøre det slik at de helliggjør disse erfaringene for vårt gode.”
Jeg har sett i andres liv og eksempel at å utøve sterk og vedvarende tro på Jesus Kristus og hans løfter, gir det sikre håp om at det er bedre tider i vente. Dette sikre håp gir oss standhaftighet, og den styrke og kraft vi trenger for å holde ut. Når vi kan koble vår lidelse til en forsikring om hensikt i jordelivet, og mer konkret til den belønning som venter oss i himmelen, øker vår tro på Kristus, og vår sjel blir trøstet.
Da kan vi se lyset i enden av tunnelen. Eldste Jeffrey R. Holland har sagt: “Det finnes virkelig lys i enden av tunnelen. Det er verdens lys, den klare morgenstjerne, det ‘lys som er evig og aldri fordunkles’ [Mosiah 16:9]. Det er Guds sønn selv.”
Vi kan finne styrke i å vite at alle de vanskelige opplevelsene i dette liv er midlertidig, selv den mørkeste natt går mot daggry for den trofaste.
Når alt er ferdig og vi har utholdt alt med tro på Jesus Kristus, har vi det løftet at “Gud skal tørke bort hver tåre fra [våre] øyne.”
Jeg vitner om at Gud Faderen og hans sønn Jesus Kristus lever, og at de holder alle sine løfter. Jeg vitner om at Frelseren ber oss alle om å komme og ta del i hans forsoning. Når vi utøver vår tro på ham, vil han løfte oss opp og bære oss gjennom alle vår prøvelser, og til slutt, frelse oss i Det celestiale rike. Jeg oppfordrer dere til å komme til Kristus, holde ut i tro, bli fullkommengjort gjennom ham, og ha fullkommen glede i ham. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.