Den rettferdige dommer
Det er bare én måte å felle en rettferdig dom på, slik Jesus Kristus gjør, og det er å være slik han er.
I sitt jordiske liv var Jesus Kristus en kjærlig dommer, usedvanlig klok og tålmodig. Han er kjent i Skriftene som “den rettferdige dommer” (2 Timoteus 4:8; Moses 6:57), og hans råd til oss er at også vi skal “gi en rettferdig dom” (se Joseph Smiths oversettelse, Matteus 7:1–2 [i Veiledning til Skriftene]), og “[sette vår] lit til den Ånd som leder til å gjøre godt … [og] til å handle rettferdig” (L&p 11:12).
Disse rådene til de nephittiske tolv vil hjelpe oss å dømme slik Herren gjør: “Dere skal være dette folks dommere i overensstemmelse med den dom som jeg skal gi dere, og som skal være rettferdig. Derfor, hva slags menn burde dere være? Sannelig sier jeg dere, likesom jeg er” (3 Nephi 27:27; uthevelse tilføyd). Vi glemmer noen ganger at da han ga rådet om å være slik han er, var det i sammenheng med å dømme rettferdig.
Urettferdig dom
Et skammelig eksempel på å dømme urettferdig kommer fra lignelsen om den bortkomne sauen, da fariseerne og de skriftlærde feilbedømte både Frelseren og hans middagsselskap, og sa: “Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem” (Lukas 15:2) – uten å tenke over at de selv var syndere. Fordi de var fordømmende i sitt hjerte, fikk aldri de skriftlærde og fariseerne oppleve gleden av å redde bortkomne får.
Det var også “de skriftlærde og fariseerne” som førte “en kvinne som var grepet i hor” (Johannes 8:3) til Frelseren for å se om han ville dømme henne i henhold til Moseloven (se vers 5). Dere kjenner resten av historien, hvordan han ydmyket dem for deres urettferdige dom, og at de fikk dårligsamvittighet og gikk bort “en etter en” (vers 9; uthevelse tilføyd). Han sa til kvinnen: “Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer. Og kvinnen priste Gud fra den stund av, og trodde på hans navn” (Joseph Smiths oversettelse, Johannes 8:11 [i Johannes 8:11, fotnote c] i Kirkens engelske utgave av Bibelen).
Det naturlige menneske i hver enkelt av oss har en tendens til å fordømme andre og til å dømme urettferdig, eller selvrettferdig. Dette skjedde også med Jakob og Johannes, to av Frelserens apostler. De ble rasende da innbyggerne i en samaritansk landsby behandlet Frelseren respektløst (se Lukas 9:51-54):
“Da [de] så det, sa de: Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elias gjorde?
Men han vendte seg om og talte strengt til dem og sa: Dere vet ikke hva ånd dere er av.
For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse” (vers 54-56).
Dagens “alminnelige dommer[e]” (L&p 107:74), våre biskoper og grenspresidenter, skulle unngå lignende impulser til å fordømme, slik Jakob og Johannes gjorde den gangen. En rettferdig dommer vil reagere på bekjennelser med medfølelse og forståelse. En villfaren ungdom skulle for eksempel forlate biskopens kontor med en følelse av Frelserens kjærlighet gjennom biskopen, og den glede og helbredende kraft som forsoningen gir – aldri skamfull eller foraktet. Ellers kan biskopen uforvarende jage det bortkomne fåret lenger ut i villmarken (se Lukas 15:4).
Disiplinering
Men medfølelse opphever ikke behovet for disiplinering. Ordet disiplinering kommer av det latinske ordet discere, “å lære”, eller discipulus, “elev”, så en disippel er en elev og en etterfølger. Å disiplinere på Herrens måte er å undervise vennlig og tålmodig. I Skriftene bruker Herren ofte ordet refse når det handler om disiplinering (se for eksempel Mosiah 23:21; L&p 95:1). Ordet refse kommer av det latinske castus, som betyr “kysk eller ren”, altså refse for å rense.
I verden er det en jordisk dommer som dømmer en mann og sender ham i fengsel. Til sammenligning lærer Mormons bok oss at når vi bevisst synder, blir vi våre “egne dommere” (Alma 41:7) og overgir oss selv til åndelig fengsel. Ironisk nok har en alminnelig dommer i dette tilfellet nøklene som låser opp fengselets porter “for med refselsen bereder jeg en vei så de kan bli befridd fra enhver fristelse, og jeg har elsket dere” (L&p 95:1; uthevelse tilføyd). En rettferdig dommer er barmhjertig, kjærlig og forsonende, ikke fordømmende.
Den unge Joseph Smith ble disiplinert med en prøvetid på fire år før han kunne motta gullplatene, “fordi du ikke har holdt Herrens bud”. Senere, da Joseph mistet de 116 manuskriptsidene, ble han disiplinert igjen. Selv om Joseph virkelig angret, trakk likevel Herren tilbake privilegiene hans en periode, fordi “dem jeg elsker refser jeg også, så deres synder kan bli tilgitt” (L&p 95:1).
Joseph sa: “Engelen frydet seg da han ga meg tilbake urim og tummim, og sa at Gud var tilfreds med min trofasthet og ydmykhet, og elsket meg for min anger og flid i bønn.” Fordi Herren ønsket å gi Joseph en lærepenge som ville forandre hjertet hans, krevde han et hjerteskjærende offer av ham – for offer er en viktig del av disiplinering.
Offer
“I fordums tid betydde offer at noe eller noen ble gjort hellig,” slik at det på en gjensidig avhengig måte kobles til definisjonen av ordet refse – “å rense”. I det gamle Israel kom tilgivelse på lignende måte ved et synd- eller skyldoffer, eller slaktoffer. Offeret skulle ikke bare “[peke] hen på det store og siste offer” (Alma 34:14), men bidro også til en dypere følelse av takknemlighet for Frelserens forsoning. En uvilje mot å ofre som en del av vår anger, spotter eller nedvurderer Kristi større offer for den samme synden, og bagatelliserer hans lidelse – et ufølsomt tegn på utakknemlighet.
På den annen side, ved offerets søte ironi, får vi faktisk noe av evig verdi – hans barmhjertighet og tilgivelse og til slutt “alt som [Faderen] har” (L&p 84:38). Som en del av omvendelsesprosessen, fungerer også offer som en helbredende balsam for å bidra til å erstatte “samvittighetsnag” (Alma 42:18) med “fred i samvittigheten” (Mosiah 4:3). Uten offer kan man finne det vanskelig å tilgi seg selv på grunn av vedvarende bevissthet om noe som holdes tilbake.
Foreldre som rettferdige dommere
Selv om få av oss vil bli kalt til å være alminnelige dommere, gjelder prinsipper for å dømme rettferdig oss alle, spesielt foreldre som daglig har anledning til å anvende disse prinsippene overfor sine barn. Å undervise et barn effektivt er selve kjernen i god barneoppdragelse, og kjærlig disiplin er selve kjernen i å være en rettferdig dommer.
President Joseph F. Smith sa: “Hvis barna er gjenstridige og vanskelige å holde i tømme, må dere være tålmodige med dem til dere kan vinne dem ved kjærlighet … og da kan dere forme deres karakter som dere ønsker.”
Det er interessant når de underviser om hvordan man disiplinerer, at profetene alltid synes å henvise til Kristus-lignende egenskaper. Lære og pakter gir oss dette velkjente rådet om disiplinering:
“Ingen makt eller innflytelse kan eller bør utøves i kraft av prestedømmet – uten ved overtalelse, ved langmodighet, ved mildhet og saktmodighet og ved oppriktig kjærlighet,
ved vennlighet og ren kunnskap som storlig skal utvide sjelen, uten hykleri og uten svik.
Irettesett i tide, klart og tydelig når Den Hellige Ånd tilskynder, og vis deretter større kjærlighet” (L&p 121:41-43).
Dette skriftstedet lærer oss å irettesette “når Den Hellige Ånd tilskynder”, ikke i sinne. Den hellige ånd og sinne er uforenlig, for “den som har stridighetens ånd, er ikke av meg, men av djevelen som er stridighetens far, og han oppegger menneskenes hjerter til å stride i vrede mot hverandre” (3 Nephi 11:29). President George Albert Smith sa at “uvennlige ord uttales som oftest ikke under Herrens inspirasjon. Herrens ånd er en vennlig ånd, en tålmodig ånd, en kjærlighetens, overbærenhetens og langmodighetens ånd …
Men hvis vi er ute etter å finne feil … på en nedbrytende måte, skyldes dette aldri Den hellige ånds veiledning, og det er alltid skadelig
… Vennlighet er den kraft Gud har gitt oss til å åpne forherdede hjerter og berolige gjenstridige sjeler.”
Våre barns sanne identitet
Da Frelseren besøkte nephittene, gjorde han noe helt spesielt med barna:
“Og det skjedde at han underviste og betjente folkemengdens barn … og han løste deres tunge, og de talte store og vidunderlige ting til sine fedre …
Og de både så og hørte disse barna, ja, til og med spedbarn åpnet sin munn og uttalte vidunderlige ting” (3 Nephi 26:14, 16).
Kanskje mer enn å åpne munnen til barna, åpnet Herren øynene og ørene til deres forundrede foreldre. Disse foreldrene hadde fått den eiendommelige gaven som et glimt inn i evigheten var, hvor de fikk se sine barns sanne identitet og førjordiske betydning. Ville ikke det for alltid endre hvordan foreldrene så og behandlet sine barn? Jeg liker denne varianten av et sitat som tilskrives Goethe: “Måten du ser [et barn] på, er måten du behandler dem på, og måten du behandler dem på, er det de [vil] bli.” Å huske et barns sanne identitet er en gave av forutseenhet som gir guddommelig inspirasjon til en rettferdig dommers perspektiv.
Konklusjon
President Thomas S. Monson har sagt: “La aldri et problem som må løses, bli viktigere enn en person som trenger å bli vist kjærlighet.” Dette er et avgjørende prinsipp med hensyn til å bli rettferdige dommere, spesielt overfor våre egne barn.
Det er bare én måte å felle en rettferdig dom på, slik Jesus Kristus gjør, og det er å være slik han er. Derfor, “hva slags menn [og kvinner] burde dere være? Sannelig sier jeg dere, likesom jeg er” (3 Nephi 27:27). I Jesu Kristi navn. Amen.