Vår gode hyrde
Jesus Kristus, vår gode hyrde, finner glede i å se sine syke får utvikle seg i retning helbredelse.
Vi får et innblikk i vår himmelske Faders karakter når vi gjenkjenner den uendelige barmhjertigheten han har med syndere, og verdsetter skillet han gjør mellom synd og dem som synder. Dette innblikket hjelper oss å få en “riktigere [forståelse av] hans karakter, fullkommenhet og egenskaper”, og er grunnleggende for å utøve tro på ham og hans Sønn Jesus Kristus. Frelserens medfølelse når det gjelder vår ufullkommenhet, trekker oss mot ham og motiverer oss i våre gjentatte kamper for å omvende oss og følge ham. Etter hvert som vi blir mer lik ham, lærer vi å behandle andre slik han gjør, uavhengig av ytre kjennetegn eller adferd.
Virkningen av å skille mellom de ytre kjennetegn ved en person og selve personen står sentralt i romanen Les Misérables av den franske forfatteren Victor Hugo. Romanen innleder med at fortelleren presenterer Bienvenu Myriel, biskopen i Digne, og drøfter et dilemma som biskopen står overfor. Skulle han besøke en mann som er en erklært ateist og er foraktet i lokalsamfunnet på grunn av sin tidligere adferd i den franske revolusjon?
Fortelleren gjør det klart at biskopen kunne naturligvis føle en dyp motvilje mot mannen. Deretter stiller fortelleren et enkelt spørsmål: “Men til tross for dette, skulle sauenes skabb få gjeteren til å rygge?” Fortelleren gir et bestemt svar på vegne av biskopen: “Nei” – og legger så til en humoristisk kommentar: “Men for en sau!”
I dette avsnittet sammenligner Hugo mannens “ondskap” med hudsykdom hos sau, og sammenligner biskopen med en gjeter som ikke trekker seg bort når han står overfor en sau som er syk. Biskopen viser sympati, og senere i romanen viser han lignende medfølelse med en annen mann, romanens hovedperson, en fornedret tidligere straffange som heter Jean Valjean. Biskopens barmhjertighet og empati motiverer Jean Valjean til å forandre livet sitt.
Siden Gud bruker sykdom som en metafor for synd overalt i Skriftene, er det rimelig å spørre: “Hvordan reagerer Jesus Kristus i møte med våre metaforiske sykdommer – våre synder?” Frelseren har tross alt sagt at han “kan ikke se på synd og på noen som helst måte samtykke i den”. Så hvordan kan han se på oss uten å rygge i skrekk og vemmelse?
Svaret er enkelt og tydelig. Som den gode hyrde ser Jesus Kristus sykdom hos sine får som en tilstand som trenger behandling, omsorg og medfølelse. Denne hyrden, vår Gode hyrde, finner glede i å se sine syke får utvikle seg i retning helbredelse.
Frelseren forutsa at han ville vokte sin hjord “som en hyrde”, “de fortapte vil [han] oppsøke… de bortdrevne vil [han] føre tilbake… de sønderbrutte vil [han] forbinde, og de syke vil [han] styrke.” Selv om det frafalne Israel ble fremstilt som oppslukt av syndige “sår, skrammer og åpne sår”, var Frelseren der og oppmuntret, formante og lovet helbredelse.
Frelserens jordiske virke var virkelig preget av kjærlighet, medfølelse og empati. Han gikk ikke rundt på de støvete veiene i Galilea og Judea og grøsset med forakt ved synet av syndere. Han unngikk dem ikke med avsky og vemmelse. Nei, han spiste sammen med dem. Han hjalp og velsignet, løftet og oppbygget, og erstattet frykt og fortvilelse med håp og glede. Som den sanne hyrde han er, leter han etter oss og finner oss for å tilby lindring og håp. Å forstå hans medfølelse og kjærlighet hjelper oss å utøve tro på ham – å omvende oss og bli helbredet.
Johannes-evangeliet forteller om virkningen av Frelserens medfølelse med en synder. Skriftlærde og fariseere kom til Frelseren med en kvinne som var grepet på fersk gjerning i hor. Anklagerne antydet at hun burde stenes i samsvar med Moseloven. Etter gjentatte spørsmål, svarte Jesus dem til slutt og sa: “Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne!”
Anklagerne gikk sin vei, og “Jesus ble alene tilbake med kvinnen som stod der.
Da rettet Jesus seg opp og sa til henne: Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?
Hun sa: Ingen, herre! Og Jesus sa: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!”
Frelseren godtok helt klart ikke utroskap. Men han fordømte heller ikke kvinnen. Han oppfordret henne til å forandre sitt liv. Hun ble motivert til å forandre seg på grunn av hans medfølelse og barmhjertighet. Joseph Smiths oversettelse av Bibelen vitner om disippelskapet som fulgte: “Og kvinnen priste Gud fra den stund av, og trodde på hans navn.”
Selv om Gud er medfølende, må vi ikke tro at han godtar og har et åpent sinn med hensyn til synd. Det har han ikke. Frelseren kom til jorden for å frelse oss fra våre synder, og enda viktigere, han vil ikke frelse oss i våre synder. En dyktig forhørsleder som het Zeezrom, prøvde en gang å lure Amulek ved å spørre: “Skal [den kommende Messias] frelse sitt folk i deres synder? Og Amulek svarte og sa til ham: Jeg sier til deg at det skal han ikke, for det er umulig for ham å fornekte sitt ord… Han kan ikke frelse dem i deres synder.” Amulek uttalte den grunnleggende sannhet at for å bli frelst fra våre synder, må vi overholde “omvendelsens betingelser”, som utløser Frelserens evne til å frelse vår sjel.
Frelserens medfølelse, kjærlighet og barmhjertighet trekker oss mot ham. Gjennom hans forsoning er vi ikke lenger tilfreds med vår syndige tilstand. Gud er tydelig på hva som er riktig og akseptabelt for ham, og hva som er galt og syndig. Dette er ikke fordi han ønsker å ha tankeløse, lydige etterfølgere. Nei, vår himmelske Fader ønsker at hans barn med vitende og vilje skal velge å bli som ham og kvalifisere seg til det livet som han nyter godt av. På denne måten fullbyrder hans barn sin guddommelige fremtid og blir arvinger til alt han har. Av denne grunn kan ikke Kirkens ledere endre Guds bud eller lære i strid med hans vilje, slik at den blir beleilig eller populær.
Men i vår livslange søken etter å følge Jesus Kristus, er hans eksempel på godhet overfor dem som synder, spesielt lærerikt. Vi, som er syndere, må, i likhet med Frelseren, strekke oss ut til andre med medfølelse og kjærlighet. Vår oppgave er også å hjelpe og velsigne, løfte og oppbygge, og erstatte frykt og fortvilelse med håp og glede.
Frelseren irettesatte dem som vek fra andre de så på som urene, og som i sin selvrettferdighet dømte andre som mer syndige enn dem selv. Dette er den tydelige lærdommen som Frelseren rettet til dem som “stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre”. Han fortalte denne lignelsen:
“To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var en fariseer og den andre en toller.
Fariseeren stod for seg selv og bad slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer – eller som denne tolleren.
Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.
Men tolleren stod langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig!
Jesus konkluderte så: “Jeg sier dere: Denne [tolleren] gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre. For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.”
Budskapet til oss er tydelig: En angrende synder kommer nærmere Gud enn den selvrettferdige som fordømmer denne synderen.
Den menneskelige tendensen til å være selvrettferdig og fordømmende fantes også på Almas tid. Da folket “begynte å organisere kirken mer fullstendig… begynte [kirkens folk] å bli stolte… [og de] begynte å bli… store i egne øyne, og… begynte å bli hånlige mot hverandre, og… begynte å forfølge dem som ikke trodde slik de selv ønsket og behaget.”
Denne forfølgelsen var ettertrykkelig forbudt: “Nå var det en streng lov blant kirkens folk at ingen som tilhørte kirken, skulle begynne å forfølge dem som ikke tilhørte kirken, og at det ikke skulle være noen forfølgelse blant dem innbyrdes.” Det bærende prinsipp for siste-dagers-hellige er det samme. Vi må ikke gjøre oss skyldige i å forfølge noen hverken i eller utenfor Kirken.
De som har blitt forfulgt av en eller annen grunn, vet hvordan urettferdighet og fordommer føles. Som tenåring i Europa på 1960-tallet, følte jeg at jeg gjentatte ganger ble plukket på og mobbet fordi jeg var amerikaner, og fordi jeg var medlem av Kirken. Noen av mine skolekamerater behandlet meg som om jeg var personlig ansvarlig for upopulær amerikansk utenrikspolitikk. Jeg ble også behandlet som om min religion var en fornærmelse mot nasjonene der jeg bodde, fordi den skilte seg ut fra den statsstøttede religionen. Senere, i forskjellige land over hele verden, har jeg fått små glimt inn i motbydelige fordommer og diskriminering som rettes mot noen på grunn av deres rase eller etniske bakgrunn.
Forfølgelse antar mange former: Latterliggjøring, trakassering, mobbing, utelukkelse og isolering, eller hat overfor andre. Vi må vokte oss mot fordommer som hever sin stygge røst mot dem som har andre meninger. Fordommer tilkjennegir seg delvis som uvilje mot å gi lik ytringsfrihet. Alle, også religiøse mennesker, har rett til å gi uttrykk for sine meninger i det offentlige rom. Men ingen har rett til å være hatefull mot andre når disse meningene kommer til uttrykk.
Kirkens historie gir rikelig med bevis på at våre medlemmer ble behandlet med hat og fordommer. Hvor ironisk og trist det ville være om vi skulle behandle andre slik vi har blitt behandlet. Frelseren sa: “Alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem.” Hvis vi skal kunne be om respekt, må vi vise respekt. Videre gir vår oppriktige omvendelse til evangeliet “saktmodighet og hjertets ydmykhet”, noe som innbyr “Den hellige ånd [og fyller oss med] fullkommen kjærlighet”, en “oppriktig kjærlighet” til andre.
Vår gode hyrde er uforanderlig og føler det samme i dag med hensyn til synd og syndere som han gjorde da han vandret på jorden. Han viker ikke tilbake fra oss fordi vi synder, selv om han noen ganger må tenke: “Men for en sau!” Han elsker oss så høyt at han gjorde det mulig for oss å omvende oss og bli rene, slik at vi kan vende tilbake til ham og vår himmelske Fader. Ved å gjøre dette, satte også Jesus Kristus et eksempel til etterfølgelse – å vise respekt for alle og ikke hate noen.
Som hans disipler skulle vi fullt ut gjenspeile hans kjærlighet og elske hverandre så åpenhjertig og fullstendig at ingen føler seg forlatt, alene eller uten håp. Jeg vitner om at Jesus Kristus er vår gode hyrde, som elsker og bryr seg om oss. Han kjenner oss og la ned sitt liv for sine får. Han lever også for oss og ønsker at vi skal kjenne ham og utøve tro på ham. Jeg elsker og tilber ham, og jeg er dypt takknemlig til ham, i Jesu Kristi navn. Amen.