“Gullplater”, kapittel 3 i Hellige: Historien om Jesu Kristi kirke i de siste dager, bind 1, Sannhetens banner, 1815-1846 (2018)
Kapittel 3: “Gullplater”
KAPITTEL 3
Gullplater
Tre år gikk, og tre innhøstninger. Joseph tilbragte de fleste dagene med å rydde land, spa opp jord og jobbe som leiekar for å tjene penger til å betale årsleien for familiens eiendom. Arbeidet gjorde det umulig for ham å gå mye på skolen, og han tilbragte mesteparten av fritiden sammen med familien eller med andre arbeidere.
Joseph og vennene hans var unge og glade. Noen ganger begikk de tankeløse feil, og Joseph oppdaget at selv om han var tilgitt én gang betød det ikke at han aldri ville måtte omvende seg igjen. Hans strålende syn besvarte heller ikke alle spørsmål eller gjorde ende på hans forvirring.1 Så han forsøkte å holde seg nær Gud. Han leste i Bibelen, stolte på at Jesu Kristi kraft kunne frelse ham og adlød Herrens påbud om ikke å slutte seg til noen kirke.
Som mange mennesker i området, deriblant hans far, trodde Joseph at Gud kunne åpenbare kunnskap gjennom gjenstander som stenger og stener, slik som han hadde gjort for Moses, Aron og andre mennesker i Bibelen.2 Mens Joseph en dag hjalp en nabo å grave en brønn, kom han over en liten sten begravd dypt i jorden. Da han var klar over at folk noen ganger brukte spesielle stener for å søke etter tapte gjenstander eller skjulte skatter, lurte Joseph på om han hadde funnet en slik sten. Da han så inn i den, så han ting som var usynlig for det naturlige øye.3
Josephs evner til å bruke stenen imponerte familiemedlemmer, som anså det som en guddommelig gave.4 Men selv om Joseph hadde en seers evner, var han likevel usikker på om Gud var fornøyd med ham. Han følte ikke lenger den samme tilgivelse og fred som han hadde følt etter synet av Faderen og Sønnen. Istedenfor følte han seg ofte fordømt på grunn av sine svakheter og ufullkommenheter.5
Den 21. september 1823, lå den sytten år gamle Joseph våken på loftsrommet han delte med sine brødre. Han hadde vært sent oppe den kvelden og lyttet til familiens samtale om forskjellige kirker og læren de underviste. Nå lå alle og sov og det var stille i huset.6
I det mørklagte rommet begynte Joseph å be. Han bønnfalt Gud inderlig om tilgivelse for sine synder. Han lengtet etter å kommunisere med et himmelsk sendebud, som kunne forsikre ham om hans stilling overfor Herren og gi ham den kunnskap om evangeliet som han hadde fått løfte om i lunden. Joseph visste at Gud hadde besvart hans bønner tidligere, så han hadde full tillit til at han ville svare ham på nytt.
Mens Joseph ba kom et lys til syne ved sengen hans som tiltok i styrke inntil det fylte hele loftet. Joseph så opp og så en engel stående i luften. Engelen var kledd i en sømløs hvit kjortel som rakk ham ned til håndleddene og anklene. Det strålte lys fra ham, og ansiktet hans skinte som lynet.
Først ble Joseph redd, men straks ble han fylt med fred. Engelen kalte ham ved navn og presenterte seg selv som Moroni. Han sa at Gud hadde tilgitt Joseph syndene hans og nå hadde et arbeide han skulle gjøre. Han erklærte at Josephs navn skulle nevnes for godt og ondt blant alle folkeslag.7
Moroni snakket om gullplater som var begravd i en høyde i nærheten. På platene var det gravert en opptegnelse om et oldtidens folkeslag som en gang bodde i Amerika. Opptegnelsen fortalte om deres opprinnelse og en beretning om at Jesus Kristus besøkte dem og underviste dem sitt evangeliums fylde.8 Begravet sammen med platene var det ifølge Moroni også to seerstener eller uttydere, som Joseph senere kalte urim og tummim. Herren hadde beredt disse stenene for å hjelpe Joseph med å oversette opptegnelsen. De gjennomsiktige stenene var sammenbundet og festet til en brystplate.9
Resten av besøket brukte Moroni til å sitere bibelske profetier fra Jesaja, Joel, Malaki og Apostlenes gjerninger. Herren kommer snart, forklarte han, og den menneskelige familie ville ikke oppfylle formålet med sin skapelse, med mindre Guds gamle pakt ble fornyet først.10 Moroni sa at Gud hadde utvalgt Joseph til å fornye pakten, og at hvis han valgte å være trofast mot Guds bud ville han bli den som åpenbarte opptegnelsene som var på platene.11
Før han dro befalte engelen Joseph om å passe på platene og ikke vise dem til noen med mindre han hadde fått instruksjoner om dette, og han advarte ham om at han ville bli tilintetgjort om han ikke adlød dette rådet. Lyset trakk seg sammen om Moroni og han fór opp til himmelen.12
Mens Joseph tenkte på dette synet, ble rommet påny opplyst og Moroni viste seg igjen og ga nøyaktig samme budskap som forrige gang. Så dro han, bare for å vise seg igjen og fortelle samme budskap en tredje gang.
“Nå, Joseph, vær på vakt”, sa han. “Når du går for å hente platene, vil ditt sinn bli fylt med mørke, og all form for ondskap vil strømme inn i ditt sinn for å hindre deg i å holde Guds bud”. For å lede Joseph til noen som ville støtte ham, oppfordret Moroni ham til å fortelle sin far om sine syn.
“Han vil tro alt du forteller”, lovet engelen.13
Neste morgen fortalte Joseph ingenting om Moroni, selv om han visste at faren også trodde på syner og engler. I stedet brukte de morgenen til innhøstning på en eng i nærheten sammen med Alvin.
Arbeidet var vanskelig. Joseph prøvde å holde tritt med broren sin, mens de svingte ljåene frem og tilbake gjennom det høye kornet. Men Moronis besøk hadde holdt ham våken hele natten, og tankene hans fortsatte å vende tilbake til oldtidsopptegnelsen og høyden der den var begravet.
Snart sluttet han å jobbe, og Alvin la merke til det. “Vi må fortsette å jobbe”, ropte han til Joseph, “ellers blir vi ikke ferdige.14
Joseph prøvde å jobbe hardere og raskere, men uansett hva han gjorde, klarte han ikke holde tritt med Alvin. Etter en stund la Joseph senior merke til at Joseph så blek ut og igjen hadde sluttet å jobbe. “Gå hjem”, sa han, da han trodde at sønnen hans var syk.
Joseph adlød sin far og snublet tilbake mot huset, men da han prøvde å klatre over et gjerde, kollapset han på bakken, utmattet.
Mens han lå der, for å samle styrke, så han Moroni stående over ham enda en gang, omgitt av lys. “Hvorfor fortalte du ikke din far det jeg fortalte deg?” spurte han.
Joseph sa han var redd hans far ikke ville tro på ham.
“Det vil han”, forsikret Moroni, for så å gjenta budskapet fra natten før.15
Joseph senior gråt da sønnen fortalte ham om engelen og budskapet. “Det var et syn fra Gud”, sa han. “Gi akt på det”.16
Joseph gikk straks til høyden. Om natten hadde Moroni vist ham i et syn hvor platene lå skjult, så han visste hvor han skulle gå. Høyden, en av de største i området, var nesten 5 kilometer fra hjemmet hans. Platene var begravet under en stor, rund sten på vestsiden av høyden, ikke langt fra toppen.
Joseph tenkte på platene mens han gikk. Selv om han visste at de var hellige, var det vanskelig for ham å la være å undre seg på hvor mye de var verdt. Han hadde hørt historier om skjulte skatter beskyttet av skytsengler, men Moroni og platene han beskrev, var annerledes enn disse historiene. Moroni var et himmelsk sendebud utvalgt av Gud for å overlevere opptegnelsen trygt til Hans utvalgte seer. Og platene var verdifulle ikke fordi de var av gull, men fordi de vitnet om Jesus Kristus.
Likevel kunne Joseph ikke la være å tenke på at han nå visste nøyaktig hvor han kunne finne en verdifull skatt for å frigjøre sin familie fra fattigdom.17
Da han kom til høyden, fant Joseph stedet han hadde sett i synet og begynte å grave langsmed kanten av stenen for å gjøre den synlig. Han fant en stor gren og brukte den som brekkjern for å løfte stenen og velte den til siden.18
Under stenblokken lå det en kiste, med vegger og bunn laget av sten. Da han kikket inn, så Joseph gullplatene, seerstenene og brystplaten.19 Platene var dekket av oldtidsskrift og bundet sammen på den ene siden med tre ringer. Hver plate var omtrent 15 cm bred, 20 cm lang og de var tynne. En del av platene syntes også å være forseglet slik at ingen kunne lese den.20
Forundret, lurte Joseph igjen på hvor mye platene var verdt. Han strakte seg etter dem - og følte et støt strømme gjennom seg. Han trakk hånden tilbake, strakte seg etter platene to ganger til, men fikk støt hver gang.
“Hvorfor kan jeg ikke få denne boken?” ropte han.
“Fordi du ikke har holdt Herrens bud”, sa en stemme i nærheten.21
Joseph snudde seg og så Moroni. Med det samme husket han budskapet fra natten før og skjønte at han hadde glemt opptegnelsens sanne hensikt. Han begynte å be, og hans sinn og sjel åpnet seg for Den hellige ånds innflytelse.
“Se”, bød Moroni. Et nytt syn foldet seg ut for Joseph og han fikk se Satan omringet av sine talløse tilhengere. “Alt dette er vist deg, det gode og det onde, det hellige og det urene, Guds herlighet og mørkets kraft”, forklarte engelen, “for at du heretter kan kjenne de to kreftene og aldri bli påvirket eller overvunnet av den onde”.
Han oppfordret Joseph til å rense sitt hjerte og styrke sitt sinn for å motta opptegnelsen. “Hvis disse hellige ting noen gang skal mottas må det være ved bønn og trofasthet i å adlyde Herren”, forklarte Moroni. “De er ikke lagt her for å skaffe seg gevinst og rikdom for denne verdens ære. De ble forseglet ved troens bønn.”22
Joseph spurte om når han kunne få platene.
“Den tjueandre dagen kommende september”, sa Moroni, “hvis du tar med deg den rette personen”.
“Hvem er den rette personen?” spurte Joseph.
“Din eldste bror”.23
Helt fra han var barn, visste Joseph at han kunne stole på sin eldste bror. Alvin var nå tjuefem år gammel og kunne ha kjøpt sin egen gård hvis han ville. Men han hadde valgt å bli på familiens gård for å hjelpe foreldrene sine å etablere en trygg eiendom, ettersom de ble eldre. Han var alvorlig hardtarbeidende, og Joseph elsket og beundret ham umåtelig.24
Kanskje Moroni følte at Joseph trengte sin brors visdom og styrke for å kunne bli den slags person Herren kunne betro platene til.
Da han kom hjem den kvelden, var Joseph sliten. Men familien omringet ham så snart han kom inn døren, ivrig etter å få vite hva han hadde funnet på høyden. Joseph begynte å fortelle dem om platene, men Alvin avbrøt da han la merke til hvor trøtt Joseph så ut.
“La oss gå til sengs”, sa han, “og vi vil stå opp tidlig for å arbeide”. De ville ha rikelig med tid i morgen for å høre resten av Josephs historie. “Hvis mor vil forberede kveldsmaten vår tidligere”, sa han, “vil vi alle sette oss ned og ha en fin lang kveld for å lytte til deg”.25
Neste kveld fortalte Joseph hva som hadde skjedd på høyden, og Alvin trodde på ham. Som den eldste sønnen i familien hadde Alvin alltid følt seg ansvarlig for sine aldrende foreldres fysiske velferd. Han og hans brødre hadde til og med begynt å bygge et større hus til familien slik at de kunne ha det mer komfortabelt.
Nå virket det som om Joseph så til deres åndelige velferd. Kveld etter kveld trollbandt han familien mens han fortalte om gullplatene og folket som hadde skrevet dem. Familien ble mer sammensveiset, og deres hjem var fredelig og lykkelig. Alle følte at noe fantastisk var i ferd med å skje.26
Så en høstmorgen, mindre enn to måneder etter Moronis besøk, kom Alvin hjem med sterke magesmerter. Krøket sammen av smerte, ba han faren om å hente hjelp. Da det endelig kom en lege, ga han Alvin en stor dose av en krittaktig medisin, men dette gjorde det bare verre.
Alvin lå til sengs i flere dager, fordreid av smerte. Da han skjønte at han kom til å dø, ropte han på Joseph. “Gjør alt som ligger i din makt for å få opptegnelsen”, sa Alvin “Vær trofast i å motta instruksjoner og holde alle bud som blir gitt deg”.27
Han døde kort tid etter, og hjemmet ble fylt med sorg. I begravelsen sa en predikant mer eller mindre at Alvin hadde gått til helvete og brukte hans død som en advarsel til andre om hva som ville skje med mindre Gud grep inn for å redde dem. Joseph senior var rasende. Han sønn hadde vært et godt menneske og han kunne ikke tro at Gud ville fordømme ham.28
Etter Alvins død sluttet praten om platene. Han hadde vært slik en trofast tilhenger av Josephs guddommelige kall, at de ble minnet om hans død bare noen nevnte dem. Familien syntes det var vanskelig.
Joseph savnet Alvin skrekkelig og hans død gikk spesielt hardt inn på ham. Han hadde håpet på hjelp fra sin eldre bror med å få tak i opptegnelsen. Nå følte han seg forlatt.29
Da dagen endelig kom for å vende tilbake til høyden, gikk Joseph alene. Uten Alvins støtte var Joseph usikker på om Herren ville betro ham platene. Men han tenkte at han var i stand til å holde alle bud Herren hadde gitt ham, slik hans bror hadde rådet ham til. Moronis instruksjoner for henting av platene var tydelige. “Du må ta dem i hendene og gå direkte til huset uten å stoppe”, hadde engelen sagt “og låse dem inn”.30
Ved høyden lirket Joseph opp stenen, strakk hendene ned i stenkisten og løftet opp platene. Da streifet en tanke ham: de andre gjenstandene i kisten var verdifulle og burde skjules før han dro hjem. Han la fra seg platene og snudde seg for å dekke til kisten. Men da han snudde seg igjen var platene borte. Skremt falt han på knærne og ba om å få vite hvor de var.
Moroni dukket opp og fortalte Joseph at han igjen hadde feilet i å følge instruksjonene. Ikke bare hadde han lagt fra seg platene før han hadde sikret dem, han hadde også sluppet dem ut av syne. Selv om den unge seeren var villig til å gjøre Herrens arbeid, var han ennå ikke i stand til å beskytte oldtidsopptegnelsen.
Joseph var skuffet over seg selv, men Moroni ba ham vende tilbake og hente platene neste år. Han underviste ham også mer om Herrens plan for Guds rike og det store arbeidet som skulle rulle frem.
Etter at engelen dro, gikk Joseph slukøret ned høyden. Han var likevel bekymret for hva hans familie ville tro når han kom hjem tomhendt.31 Da han gikk inn i huset, ventet de på ham. Faren hans spurte ham med det samme om han hadde platene.
“Nei”, sa han. “Jeg kunne ikke få dem”.
“Så du dem?”
“Jeg så dem, men kunne ikke ta dem”.
“Jeg ville ha tatt dem”, sa Joseph senior, “hvis jeg hadde vært i ditt sted”.
“Du vet ikke hva du sier”, sa Joseph. “Jeg kunne ikke ta dem fordi Herrens engel ikke tillot meg det”.32