Seeren Joseph
Den historiske opptegnelsen viser hvordan Joseph Smith oppfylte sin rolle som seer og oversatte Mormons bok.
Joseph Smith, tilskrives David Rogers, gjengitt med tillatelse fra Community of Christ Library-Archives, Independence, Missouri
6. april 1830, dagen da Joseph Smith organiserte Kristi kirke (som senere skulle bli kalt Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige),1 leste han ordene i en åpenbaring for de forsamlede. “Se,” erklærte Guds røst i den, “det skal føres en opptegnelse blant dere, og i den skal du [Joseph Smith] kalles en seer” (L&p 21:1).
Det mest synlige tegnet på Joseph Smiths rolle som seer i den nyopprettede kirken, var Mormons bok, som han gjentatte ganger forklarte og sa at den ble oversatt “ved Guds gave og kraft”.2 Mange av dem som sto Joseph nærmest i året før Kirken ble organisert, hadde vært vitne til prosessen som førte til Mormons boks fremkomst, og hadde en viss forståelse for betydningen av ordet seer.
Betydningen av seer
Hva betydde seer for den unge profeten og hans samtidige? Joseph vokste opp i en familie som leste Bibelen, som nevner seere gjentatte ganger. I 1 Samuelsbok, for eksempel, forklarer forfatteren: “I gammel tid sa folk i Israel når de gikk av sted for å få vite Guds vilje: Kom, la oss gå til seeren! For den som nå kalles profet, kaltes i gammel tid seer” (1 Samuelsbok 9:9).
Bibelen nevner også personer som mottok åndelige tilkjennegivelser ved hjelp av fysiske gjenstander som stenger,3 en kobberslange på en stang (som ble et vanlig symbol for legestanden),4 en livkjortel (en del av prestekledningen som omfattet to edelstener)5 og urim og tummim.6
Å “se” og “seere” var en del av den amerikanske kulturen og familiekulturen Joseph Smith vokste opp i. Gjennomsyret av Bibelen språk og en blanding av engelske og europeiske kulturer som innvandrere til Nord-Amerika bragte med seg, trodde noen tidlig på 1800-tallet at det var mulig for begavede personer å “se”, eller motta åndelige tilkjennegivelser, gjennom materielle gjenstander som seerstener.7
Den unge Joseph Smith aksepterte slike kjente folketradisjoner på sin tid, herunder tanken om å bruke seerstener til å se bortkomne eller skjulte gjenstander. Siden Bibelens beretning viste at Gud benyttet fysiske gjenstander til å konsentrere folks tro eller kommunisere åndelig i fordums tid, tok Joseph og andre det samme for gitt på deres tid. Josephs foreldre, Joseph Smith sr. og Lucy Mack Smith, bekreftet at familien var en del av denne kulturen. De brukte fysiske gjenstander på denne måten, og landsbyboerne i Palmyra og Manchester, New York, hvor familien Smith bodde, oppsøkte Joseph for å finne bortkomne gjenstander før han flyttet til Pennsylvania i slutten av 1827.8
Seerstener kan være ukjente for dem som mangler forståelse av hvordan 1800-tallets mennesker i Josephs område etterlevde sin religion, og forskere har lenge diskutert denne perioden av livet hans. Delvis som et resultat av opplysningstiden, en periode som la vekt på vitenskap og den observerbare verden fremfor åndelige saker, mente mange på Josephs tid etter hvert at bruken av fysiske gjenstander som stener eller stenger, var overtroisk eller upassende til religiøse formål.
I senere år, da Joseph fortalte sin bemerkelsesverdige historie, understreket han sine syner og andre åndelige opplevelser.9 Noen av hans tidligere medarbeidere fokuserte derimot på hans tidlige bruk av seerstener i et forsøk på å skade hans omdømme i en verden som i stadig større grad forkastet en slik praksis. Joseph og andre tidlige medlemmer valgte å ikke fokusere på kulturens innflytelse i sin proselyttering, siden mange potensielle konvertitter opplevde en forandring i hvordan de de forsto religion i opplysningstiden. I det som ble kanoniserte åpenbaringer, fortsatte imidlertid Joseph å forkynne at seerstener og hjelpemidler, så vel som evnen til å arbeide med dem, var viktige og hellige gaver fra Gud.10
Redskaper som ble brukt til å oversette Mormons bok
Seerstener forekommer også i historiske beretninger som beskriver Joseph Smith og oversettelsen av Mormons bok. Josephs offisielle historie, som ble påbegynt i 1838, beskriver besøk av en engel identifisert som Moroni, som fortalte ham om gullplater som var nedgravd i en høyde i nærheten. Joseph forteller at mens han snakket med engelen, fikk han “i et syn se” så tydelig at han “kjente stedet igjen” da han senere så det i egen person (Joseph Smith – Historie 1:42).
Medlemmer av Kirken har gjennom hele dens historie forsøkt å forstå Joseph Smiths tidlige historie og hans funn og oversettelse av gullplatene. Dette bildet av kunstneren C. C. A. Christensen i 1886 viser Joseph Smith som mottar platene fra engelen Moroni.
Engelen Moroni leverer platene til Joseph Smith, av C. C. A. Christensen
I Josephs historie som han begynte å skrive i 1838, advarer Moroni ham og sier “at Satan (på grunn av de trange kår i min fars familie) ville forsøke å friste meg til å få tak i platene for å bli rik”. Dette forbød engelen, forteller Joseph, og sa at hvis han hadde “noe annet motiv” enn å bygge opp Guds rike, kunne han “ikke motta dem” (Joseph Smith – Historie 1:46). I sin tidligere historie fra 1832 forklarer Joseph: “Jeg… søkte platene for å få rikdom og holdt ikke befalingen om at jeg skulle ha øyet ene og alene vendt mot Guds ære.”11 På grunn av dette måtte han vende tilbake til høyden en gang i året i fire år før han var beredt til å motta platene (se Joseph Smith – Historie 1:53–54).
Joseph fortalte at da han endelig mottok platene fra Moroni i 1827, fikk han også to stener som skulle brukes til å oversette dem. Han og nære bekjente etterlot seg beretninger om disse stenene, og beskrev dem som hvite eller gjennomsiktige i utseende, festet i sølvbuer eller innfatninger som vår tids briller, og koblet til en større brystplate.12 Slik den ble beskrevet, må denne seerinnretningen ha vært stor og uhåndterlig. Joseph Smiths mor sa at han av bekvemmelighetshensyn løsnet stenene fra brystplaten mens han brukte dem.13
Mormons bok kaller disse stenene “uttydere” og forklarer at de var “beredt fra begynnelsen av og ble overlevert fra generasjon til generasjon til oversettelse av språk”, og at de ble “oppbevart og tatt vare på ved Herrens hånd” (Mosiah 28:14‒15, 20).
Boken forteller også at Herren ga “to stener” til Jareds bror, med et løfte om at de ville hjelpe fremtidige generasjoner å gjenvinne hans ord. “Skriv disse ting og forsegl dem,” befaler Herren ham, “og i min egen beleilige tid vil jeg vise dem til menneskenes barn.” Disse stenene, forklarer Herren, skal “åpne menneskenes øyne for disse ting som du skal skrive” (Ether 3:24, 27).
Detalj fra en side av det opprinnelige manuskriptet til Mormons bok, som forteller om da Lehis familie forlot Jerusalem i det som i dag er 1 Nephi 2. Joseph Smith dikterte Mormons bok til en rekke skrivere, herunder Oliver Cowdery, som skrev disse linjene.
Gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk bibliotek; FOTO BEARBEIDET FOR KLARHET
Da Joseph Smith avsluttet dikteringen av sin oversettelse av Mormons bok til skrivere i midten av 1829, hadde betydningen av ordet seer blitt forklart også i teksten. Mormons bok inneholder en profeti som tilskrives Josef i Egypt, som erklærer at en av hans etterkommere – utvilsomt Joseph Smith – skulle være “en utvalgt seer” og bringe andre etterkommere til “kunnskap om de pakter” Gud inngikk med deres forfedre (2 Nephi 3:6, 7).
I en annen beretning i Mormons bok gir Alma den yngre uttyderne til sin sønn Helaman. Ta “vare på disse uttyderne” sier Alma til ham, idet han sikter til de to stenene innfattet i sølvbuer. Alma siterer imidlertid også en profeti som synes å sikte til en enkelt sten: “Og Herren sa: Jeg vil berede en sten for min tjener Gazelem, en sten som skal skinne og lyse i mørket” (Alma 37:21, 23).
Det er påfallende at selv om den ble gitt i sammenheng med “uttydere” (flertall), nevner denne profetien at en fremtidig tjener skulle gis “en sten” som skal skinne og lyse i mørket”.14 Tidlige siste dagers Hellige trodde at denne profeterte tjeneren var Joseph Smith.15
Faktisk viser historiske bevis at i tillegg til de to seerstenene kjent som “uttyderne”, brukte Joseph Smith minst én annen seersten i forbindelse med oversettelsen av Mormons bok, og la den ofte i en hatt for å stenge ute lyset. Ifølge Josephs samtidige gjorde han dette for bedre å kunne se ordene på stenen.16
I 1833 begynte Joseph Smith og hans medarbeidere å bruke den bibelske benevnelsen “urim og tummim” om noen stener som ble brukt til å motta guddommelige åpenbaringer, noe som innbefattet både nephittenes uttydere og den enkeltstående seerstenen.17 Denne upresise terminologien har gjort det mer komplisert å rekonstruere nøyaktig hvilken metode Joseph Smith oversatte Mormons bok med. I tillegg til å bruke uttyderne, brukte Joseph ifølge Martin Harris av bekvemmelighetshensyn også en av sine seerstener under oversettelsen av Mormons bok. Andre kilder bekrefter Josephs skiftende oversettelsesredskaper.18
Etter at Mormons bok ble utgitt
Etter utgivelsen av Mormons bok i mars 1830, begynte Joseph Smith og hans sekretærer å arbeide på det som nå kalles Joseph Smiths oversettelse av Bibelen, en profetisk revisjon av kong Jakobs versjon.19 Ifølge Josephs beretning var det ikke lenger noe alternativ å bruke nephittenes uttydere til dette oversettelsesprosjektet, fordi han ikke hadde dem lenger.
Josephs historie forklarer at “ved Guds visdom forble [platene og uttyderne] trygge i mine hender inntil jeg hadde utført det som var forlangt av min hånd. Da sendebudet slik han hadde bestemt, kom for å hente dem, overleverte jeg dem til ham, og han har dem i sin varetekt inntil denne dag” (Joseph Smith – Historie 1:60).
President Brigham Young (1801–77) forklarte: “Joseph la urim og tummim tilbake sammen med platene da han var ferdig med oversettelsen.”20
For tusenvis av medlemmer mens han levde og millioner etter hans død, har Joseph Smith vært kjent som profet, seer og åpenbarer.
Joseph Smith, tilskrives David Rogers, gjengitt med tillatelse fra Community of Christ Library-Archives, Independence, Missouri
Joseph hadde de andre seerstenene, men ifølge eldste Orson Pratt (1811-81), et medlem av De tolv apostlers quorum og senere Kirkens historiker, hadde også Joseph nå blitt mer moden i sin åndelige forståelse. Under et møte 28. juni 1874, hvor president Brigham Young og mange andre generalautoriteter var tilstede, fortalte eldste Pratt publikum at han hadde vært “tilstede mange ganger” mens Joseph Smith “oversatte Det nye testamente”. Ettersom han ikke så noen redskaper i bruk under oversettelsesprosessen, lurte han på hvorfor Joseph “ikke brukte urim og tummim, slik som ved oversettelsen av Mormons bok”.
Eldste Pratt forteller følgende om da han så profeten oversette: “Som om han leste tankene hans, så Joseph opp og forklarte at Herren ga ham urim og tummim da han var uerfaren med inspirasjonens ånd. Men nå hadde han kommet så langt at han forsto hvordan denne Ånden fungerte, og trengte ikke hjelp av dette redskapet.”21
Brigham Young fortalte en gruppe om sine tanker om å motta en seersten. “Jeg vet ikke om jeg noensinne har hatt et ønske om å få en,” reflekterte han.22 Brighams uttalelse uttrykte hans forståelse av at seerstener ikke var nødvendig for å være en seer.
25. oktober 1831 deltok Joseph Smith på en konferanse i Orange, Ohio. Under konferansen sa hans bror Hyrum at det var “best at informasjon om fremkomsten av Mormons bok ble formidlet av Joseph selv til Kirkens eldster som var tilstede, så alle kunne få vite det selv”. I henhold til møtereferatene “sa Joseph at det ikke var meningen å gi verden alle detaljer om Mormons boks fremkomst”, og “at det ikke var hensiktsmessig at han fortalte disse tingene”.23 Etter å ha blitt mer moden i sin rolle som seer, og kommet frem til at seerstener ikke var nødvendig for åpenbaring, var han kanskje bekymret for at folk ville fokusere for mye på hvordan boken kom frem og for lite på selve boken.
Den mest fremtredende uttalelsen Joseph Smith ga om oversettelsen av Mormons bok, var at han gjorde det “ved Guds gave og kraft”.24 Selve boken, sa han til Kirkens ledere, “var den mest korrekte av alle jordens bøker, sluttstenen i vår religion,” og ved å følge dens forskrifter ville leserne komme “nærmere Gud enn ved å følge noen annen bok”.25
Joseph og hans hustru, Emma Hale Smith, bodde i den énetasjes delen av dette huset under en del av oversettelsen av Mormons bok. Den toetasjes delen til høyre er et senere påbygg.
Gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk bibliotek
Detalj fra en side av det opprinnelige manuskriptet til Mormons bok, som forteller om da Lehis familie forlot Jerusalem i det som i dag er 1 Nephi 2. Joseph Smith dikterte Mormons bok til en rekke skrivere, herunder Oliver Cowdery, som skrev disse linjene.
Gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk bibliotek; FOTO BEARBEIDET FOR KLARHET
Medlemmer av Kirken har gjennom hele dens historie forsøkt å forstå Joseph Smiths tidlige historie og hans funn og oversettelse av gullplatene. Dette bildet av kunstneren C. C. A. Christensen i 1886 viser Joseph Smith som mottar platene fra engelen Moroni.
Engelen Moroni leverer platene til Joseph Smith, av C. C. A. Christensen
I 1883 kastet The Contributor, et tidsskrift som ble utgitt av Kirken, lys over de tre vitnene til Mormons bok. Siste-dagers-hellige har lenge anerkjent den avgjørende rollen hver av dem spilte for å hjelpe Joseph Smith å oversette og utgi Mormons bok.
Gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk bibliotek