En vinnende avgjørelse
Dette var hennes mulighet til å spille på vinnerlaget – hvordan kunne hun si nei?
“Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig” (Mosiah 13:16).
Miranda skyndet seg gjennom døren, takknemlig for at huset var kjøligere enn det varme sommerværet utenfor. Hun var svett etter sin siste fotballkamp for sesongen og frustrert fordi Teal Turbos hadde tapt. Igjen.
Mor kom inn i rommet med en vannflaske og en pose appelsinbåter som var til overs etter kampen. “Du spilte en god kamp. Å være keeper er litt av en oppgave.”
Miranda hadde spilt godt – hun hadde reddet mange skudd og sparket hardere enn vanlig. Men de fleste av de andre jentene på laget hennes hadde aldri spilt fotball før, og det som skjedde i dag, gjorde det offisielt: De hadde tapt hver eneste kamp denne sesongen.
“Jeg skulle bare ønske jeg kunne være på et lag som vant en gang iblant.” Det rant noen få tårer fra Mirandas øyekroker og ned på hennes blå og grønne trøye. Idet hun klemte igjen øynene, ringte telefonen.
Mor tok telefonen, og etter en stund sa hun: “Det er til deg.”
“Hei, Miranda? Dette er Tom, trener for Chili Kickers. Jeg så på kampen din i dag. Du så veldig bra ut der ute.”
Mirandas hjerte begynte å slå fortere. Chili Kickers var det beste fotballaget i serien!
“Laget vårt skal til regionsmesterskapet neste måned. Du spilte så bra i dag at jeg vil du skal bli med oss som reservekeeper.”
Mirandas hjerte hoppet nesten ut av brystet. Dette var hennes mulighet til å spille på et vinnerlag!
“Jeg vil gjerne være med!” sa Miranda. De snakket i noen minutter om detaljene før hun la på og løp inn i naborommet for å si det til mor. Sammen begynte de å skrive datoene for treningene og kampene på familiekalenderen.
Plutselig sluttet mor å skrive, og pennen ble hengende over en av kalenderrutene.
“Au da. Miranda, disse kampene er på søndager. Se her.” Hun pekte på kampprogrammet og snudde seg mot Miranda med en bekymret mine. “Hva syns du vi skal gjøre?”
Miranda ble skuffet, og hun bet seg i leppen mens hun tenkte på alternativene. Mor ville kanskje la henne spille hvis hun spurte, men når hun tenkte på å spille på søndag – og spesielt på å gå glipp av kirken – fikk hun en vond følelse i magen. Hun visste at søndag var til å gå i kirken og tilbe vår himmelske Fader, og hun kunne egentlig ikke gjøre det mens hun spilte fotball.
“Jeg tror nok jeg bør ringe ham tilbake og si at jeg ikke kan spille,” sa Miranda. Hun anstrengte seg for ikke å gråte. Selv om hun visste at det var det rette valget, var det vanskelig å gi avkall på noe hun ønsket så sterkt.
“Og vet du hva jeg syns?” sa mor og ga henne en god klem. “Jeg syns du er en alle tiders unge.”
Den søndagen, da Miranda satt i Primær, tenkte hun på den gode avgjørelsen hun hadde tatt. Treneren ble overrasket da Miranda ringte og sa at hun ikke kunne spille fotball på søndager. Han hadde forsøkt å få henne til å ombestemme seg, men hun hadde stått på sitt. Miranda smilte mens hun lyttet til Primær-sangene og leksjonene. Den fredelige følelsen hun hadde, fortalte henne at hun var på rett plass. Hun hadde tatt en vinnende avgjørelse tross alt.
Illustrasjon: Brad Teare