Min søken etter sannhet
Artikkelforfatteren bor i California, USA.
Jeg hadde alltid lært at det ikke fantes noe slikt som Gud, men jeg bestemte meg for å finne det ut selv.
Illustrasjon: Dan Burr
Etter å ha vokst opp i et konkurransepreget og ikke-religiøst asiatisk land, har jeg alltid hatt et sterkt ønske om å bli en fremgangsrik person, men jeg hadde ingen evige prinsipper eller sannheter til å veilede meg. I mitt land var “fremgangsrik” ensbetydende med rik og mektig.
Mor og far lærte meg alltid at det ikke fantes noe slikt som Gud. For dem var religion eller Gud bare tull og tøys og noe svake mennesker var opptatt av. I lang tid betraktet jeg meg som ateist. De lærte meg at jeg ikke skulle stole på andre enn meg selv. Så fra ung alder av har jeg brukt mine høye ambisjoner som motivasjon til å studere og arbeide svært hardt.
Mor og far hadde høye forventninger til meg. De ville at jeg alltid skulle ha toppkarakterer. Det gjorde meg trist å se skuffelsen deres eller høre dem krangle med hverandre når jeg fikk en dårlig karakter. I tillegg til mitt vanlige skolearbeid, måtte jeg også gjøre ekstralekser i helgene slik at jeg kunne beholde det høye karaktersnittet.
Selv etter å ha nådd mål jeg hadde satt meg, følte jeg fortsatt at det var noe mer i vente for meg. Innerst inne visste jeg at det måtte finnes noe mer.
En dag bestemte jeg meg for at jeg selv ville finne ut om det virkelig fantes en Gud. Hvis han fantes, ville jeg vite hva han ønsket for meg, eller om religion bare var en masse tull og tøys med utspring i menneskers fantasi. Jeg var ikke redd for å få noen av disse svarene. Jeg ønsket bare å vite sannheten.
Omtrent på den tiden ble jeg god venn med en av mine basketball-lagkamerater som het Taylor. En morgen spurte jeg om jeg kunne kjøre med ham til skolen. Han sa ja, men da måtte jeg stå opp en time tidligere for å gå på Seminar sammen med ham. Jeg sa motvillig ja, ettersom jeg ikke visste hva det var. Jeg likte Seminar, selv om det var mer på grunn av det jeg følte enn det jeg lærte.
Ikke lenge etterpå spurte Taylor meg om jeg ville bli med ham i kirken. Først syntes jeg at kirken var litt kjedelig og underlig, men etter hvert ble jeg rørt av den varme og fredelige følelsen jeg hadde under møtet.
Men jeg var fremdeles ikke overbevist om at den gode følelsen hadde noe å gjøre med Gud. Hvordan visste jeg at den ikke kom fra meg selv? Hvordan visste jeg at jeg ikke fikk meg selv til å føle det slik?
Etter mange samtaler med meg selv, gikk jeg til Taylors mor med et ønske om å finne svar. Hun fortalte meg at jeg kunne motta svarene mine ved å lese Skriftene og be angående svarene jeg var ute etter. Jeg ba uten å få noe svar, og strevde med å adlyde reglene og budene jeg lærte om. Jeg ble ofte frustrert. Jeg forventet at Gud skulle vise seg på forbløffende og dramatisk vis eller at det skulle skje et eller annet mirakuløst for å bevise at Gud fantes. Jeg ønsket i bunn og grunn et urokkelig vitnesbyrd med én gang. Sannheten er at jo mer jeg ba, desto mer klarhet følte jeg. Jo mer jeg fulgte budene, desto lykkeligere ble jeg. Jo mer jeg leste i Skriftene, desto mer åpenbaring mottok jeg. Gradvis vokste mitt vitnesbyrd, som den stigende solen om morgenen.
Det tok meg to år å bestemme meg for å bli døpt som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Selv om jeg hadde etterlevd mange gode moralnormer og prinsipper før, kan jeg nå si at jeg har funnet den evige og største sannhet: Gud lever. Jesus er Kristus, vår Frelser og Forløser. Himlene er åpne. Det finnes en Guds profet på jorden i dag. Jesu Kristi forsoning er reell. Gud tilgir virkelig alle angrende syndere. Jeg er kanskje ikke like smart eller begavet som andre, men kunnskapen jeg har, er uvurderlig.