Finn hjelp
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Det var over midnatt, men Tate visste det var på tide å snakke.
“Himmelske Fader, jeg deg ber, hjelp meg, led meg så jeg ser” (Children’s Songbook, 19).
Tate lå våken i mørket og blunket bort tårer. Han hadde bedt om hjelp, men det virket som om en tung, svart sky hang over ham og stengte Ånden ute.
“Hva om jeg aldri glemmer det fryktelige TV-programmet?” tenkte han.
For noen dager siden hadde han bitt tidlig ferdig med leksene og slått på TV-en. Men han hadde ikke forventet å se noe sånt på skjermen. Tate ble så sjokkert at han glemte å slå av TV-en så fort som han skulle ha gjort.
Det var et uhell. Han hadde ikke ment å se en sånn scene, men nå kunne han ikke glemme den. Noen ganger dukket den opp i tankene hans, på skolen, ved middagsbordet – og til og med i kirken. Da var han glad for at mor og far ikke kunne lese tankene hans. Tates foreldre hadde lært ham at han ikke skulle se på bilder av personer uten klær. Han visste at de også forventet at han skulle unngå voldelige TV-serier, filmer og videospill.
“Nå vet jeg hvorfor,” mumlet Tate for seg selv.
Tate gikk ut av sengen og ned på kne igjen. Hva kunne han gjøre?
“Himmelske Fader,” hvisket Tate. “Kan du hjelpe meg å slutte å tenke på det jeg så?” Han tørket bort tårene som hadde bygget seg opp i øynene, og lyttet. Hjertet hans slo fortere. Han syntes han følte Den hellige ånd tilskynde ham, men det var ikke det svaret han ønsket.
Han måtte si det til mor og far.
“Hvorfor?” undret Tate. Han ville føle seg som en baby om han gikk inn på mor og fars rom midt på natten. Og å si det til dem? Han ble flau og kvalm om igjen.
Så fikk han en tydelig tanke: Vår himmelske Fader ønsket at han skulle være lykkelig. Vår himmelske Fader ønsket han skulle føle Ånden igjen, tenke på gode ting og være ærlig overfor familien. Han ønsket ikke minst at Tate skulle bli en verdig bærer av Det aronske prestedømme når han ble 12 om noen måneder. Tate skjønte at hvis han holdt inne det han hadde sett, og holdt det hemmelig, ville det fortsette å gjøre ham ulykkelig.
Tate visste at han trengte hjelp – og Den hellige ånd hadde nettopp fortalt ham hvor han kunne finne den.
Tate så på den digitale klokkens glødende tall ved siden av sengen. Klokken var nesten ett. Han reiste seg og gikk inn i den mørke gangen mot mor og fars rom. Han svelget nervøst da han banket på døren.
“Mamma? Pappa?”
“Tate, er det deg?” sa mammas søvnige stemme.
“Er det noe galt?” spurte pappa.
“Ja,” sa Tate. “Kan vi snakke sammen? Og kan jeg kanskje få en velsignelse?”
Pappa slo på nattbordlampen sin og inviterte Tate opp i sengen. For første gang på mange dager følte Tate varme, håp og lys.
Illustrasjon: Mark Robison