Ord som kan forandre verden
Et distriktsråd i Ghana viser hvordan det å rådføre seg med hverandre og benytte seg av lokale ressurser, kan skape muligheter til personlig vekst og tjeneste for andre.
Illustrasjon: Taylor Callery
Søster Vida Osei fra Ghana ønsket å lære å lese og skrive engelsk. Hun hadde prøvd offentlige programmer flere ganger, men blitt motløs og sluttet i løpet av noen uker. Så en søndag mens hun deltok på møtene i en annen gren, fikk hun vite at Asamankese distrikt skulle organisere engelskundervisning. Hun bestemte seg for å ta en sjanse og melde seg på.
Hun fant snart ut at dette programmet var annerledes. Hun ville kunne delta sammen med venner fra kirken. Skriftene brukes som studiemateriell, så hun ville lære engelsk og evangeliet på samme tid.
To måneder etter at hun begynte på kurset, holdt Vida sin første bønn i en klasse – noensinne. Tre måneder etter at hun begynte, holdt hun sin første tale på nadverdsmøtet, delvis på twi, et afrikansk lokalspråk, og delvis på engelsk. Fire måneder etter at hun begynte, begynte hun å skrive bestillinger, kostnader og priser i forbindelse med sitt arbeid som selvstendig næringsdrivende syerske, i en fillete notatbok. Hun gjorde færre feil overfor kundene, fikk lavere priser fra leverandører og tjente mer penger enn i noen tidligere i måned.
“Jeg var for sjenert til å delta i et lese- og skrivekurs sammen med hvem som helst,” sier hun. “Men da kurset ble holdt i møtehuset sammen med medlemmer jeg kjente, ga det meg mot til å prøve igjen. Og nå kan jeg lese Skriftene og forbedre virksomheten min ved å lese og skrive engelsk.”
I landene syd for Sahara er det mange, spesielt kvinner, som ikke kan lese og skrive. Analfabetisme er så utbredt at et gammelt afrikansk ordtak lyder: “Hvis du ønsker å skjule noe, skriv det i en bok.” For siste-dagers-hellige kvinner som Vida, er imidlertid lese- og skrivekyndighet på vei oppover.
Utfordringer å overvinne
Begrenset infrastruktur og begrenset offentlig utdannelse i de fleste land syd for Sahara, betyr begrensede muligheter, spesielt for jenter. På grunn av den høye kostnaden for skolegang og jenters begrensede status i samfunnet, synes lesing for mange å være en uoppnåelig ferdighet. I Ghana er det for eksempel slik at selv om engelsk er det offisielle språket, viser beregninger at mindre enn halvparten av voksne kvinner snakker engelsk. I landlige områder av Ghana er to tredjedeler av voksne kvinner analfabeter.
“De fleste voksne kvinner i våre byer og landsbyer snakker ikke engelsk,” sier Seth Oppong, president for Abomosu distrikt i Ghana Accra vest misjon. “Lokalspråket vårt, twi, har vært et muntlig språk i århundrer. Først nylig ble det utarbeidet et alfabet for twi, så det er ikke mange som kan lese det heller.”
“Søstre må stole på andre – for det meste sin mann hvis de er gift, eller på det de hører fra venner dersom de ikke er gift – for å forstå evangeliets prinsipper og Kirkens retningslinjer,” forklarer Georgina Amoaka, Hjelpeforeningens president på distriktsplan. “Mange har et stort ønske om å tjene, men de kan ikke lese håndbøker eller tidsskrifter, og dermed begrenses deres muligheter til å delta i kirken.”
Råd fra rådet
Siden kvinner ikke snakker engelsk hjemme eller på markedet, utgjør deltagelse i kirken deres viktigste drivkraft til å lære språket. Men både gamle medlemmer og nye konvertitter opplever motstand i familien med hensyn til lese- og skrivekurs. Distriktsrådet drøftet denne problemstillingen, og deretter talte president Oppong til prestedømmets og hjelpeorganisasjonenes ledere i hver gren om en felles tilnærming til lese- og skrivekurs i hele distriktet. Selv om det skulle være åpent for alle kvinner i lokalsamfunnet, skulle det fokusere på kvinner i Kirken. Istedenfor å invitere enkeltpersoner separat, skulle det gis invitasjoner til å delta i grupper – for eksempel kunne presidentskap for Hjelpeforeningen og Primær delta sammen slik at de kunne støtte hverandre.
Basert på samtaler med grenene, bestemte distriktets ledere seg for å gjennomføre lese- og skrivekurs i hver gren på søndager, så vel som to ganger ellers i uken. Etter konsentrert innsats i seks måneder, skulle attester for fullført kurs tildeles til dem som hadde deltatt regelmessig og gjort nødvendige hjemmearbeid.
Ressurser tilpasset behovene
“En av utfordringene var å finne en måte å lære noen som har bare et talespråk, å lese og skrive,” forklarer eldste Jim Dalton, en seniormisjonær som virker i distriktet. “På grunn av den lange tradisjonen twi har som et muntlig, men ikke skriftlig språk, kan de fleste som snakker det, ikke skrive det, så vi måtte begynne med å lære å skrive.”
Ransford Darkwah Abomosu i distriktsrådet samarbeidet med to hjemvendte misjonærer, Francis Ansah og Cecelia Amankwah, om å bruke en lokalprodusert lærebok. Deltagerne ble vist bilder og bedt om å skrive om det de så. Dette hjalp dem å utvikle grunnleggende skriveferdigheter samtidig som de lærte å tenke på engelsk. Så snart noen grunnleggende ferdigheter var på plass, kunne mer avanserte læringsressurser brukes.
Forberedelse og nyskapning
Før programmet begynte, ga spesialister på lese- og skrivekyndighet lærere opplæring ikke bare i læringsmetoder, men også i å undervise i praktiske ferdigheter for hygiene og familieliv. Men selv den beste opplæring kunne ikke ha forutsett noen av utfordringene som dukket opp da undervisningen begynte. Hyppige strømbrudd i området gjorde det vanskelig å gjennomføre kveldskurs, rykter om at ustyrlige gullgravere streifet om i gatene om kvelden skapte angst, og av og til klarte ikke de som hadde nøkler, å komme tidsnok til å åpne kirkebygningene.
Nok en gang drøftet distriktsrådet hva som måtte gjøres. Som følge av deres råd begynte grupper av deltagere å komme til leksjonene sammen. De fikk lommelykter for å hjelpe dem å ferdes trygt langs gangstiene. Lokale ledere godkjente bruk av generatorer til lyse opp kirkebygningene om kvelden. Pålitelige medlemmer som bodde i nærheten av bygningene, fikk nøkler slik at de kunne åpne bygningene i tide.
Presentasjoner etter fullført kurs
61 medlemmer og undersøkere begynte på kurset. 43 deltok på alle leksjonene og gjorde alt hjemmearbeidet. Under avslutningshøytideligheten ble de bedt om å holde korte presentasjoner.
“Før lese- og skrivekurset kunne jeg ikke lese i det hele tatt,” sier Sandra Obeng Amoh fra Sankubenase gren. “Når min mann reiste i jobben, hadde jeg aldri familiens hjemmeaften. Da han var borte for noen uker siden, hjalp min eldste sønn meg å lese håndboken, og jeg holdt en leksjon på engelsk for barna mine. Siden har jeg gjort det hver uke når min mann ikke er hjemme.”
Prosper Gyekete, som til tross for begrensede engelskkunnskaper har vært et trofast medlem i Abomosu annen gren, leste et vitnesbyrd på tre setninger som han hadde skrevet selv. Han sa at han ikke kunne lese eller skrive før kurset, men nå kan han hjelpe sine små barn med leksene. “Takket være det jeg har lært,” sier han, “kan jeg være en bedre far.”
“Nå kan jeg lese Skriftene alene,” sier Kwaku Sasu fra Kwabeng gren. “Før visste jeg at Mormons bok var sann, selv om jeg ikke kunne lese den. Nå vet jeg at den er sann mens jeg leser den. Mitt vitnesbyrd vokser og vokser.”
Hjelpeforeningens presidentskap i Asunafo gren sier at de satte av hver torsdag til å bare snakke engelsk sammen. “Det gjorde noen samtaler litt lenger den dagen fordi vi ikke kunne komme på de rette ordene å si til hverandre,” sier Evelyn Agyeiwaa, Hjelpeforeningens president. “Men vi begynte snart å oversette for hverandre og finne de rette ordene å si. Fordi vi lærte sammen, var ingen av oss flaue eller redde for å si noe galt. Vi bare hjalp hverandre.”
Fordelene er mange
Kvinner som har fullført lese- og skrivekurset i Abomosu distrikt, sier at de har bedre selvfølelse, og at det er lettere for dem å delta i kirken. De har blitt mer villige til å ta imot kall, lese i Skriftene og undervise både i kirken og hjemme. Noen menn gjennomførte også kurset. Deltagerne, som for det meste var gårdbrukere som levde på eksistensminimum, sier at de nå er i bedre stand til å beregne kostnader og salg av avlingene sine, i tillegg til å hjelpe barna med lekser og lese i Skriftene på egen hånd og sammen med familien.
Oppmuntret av suksessen i Abomosu, har det tilgrensende Asamankese distrikt startet sitt eget lese- og skrivekurs.
“Å være i stand til å lese og skrive forandrer vårt eget og våre barns liv,” sier Gladis Aseidu fra Sankubenase gren. “Ord forandrer vår verden, og vi takker vår Fader i himmelen.”
Deltagere, familiemedlemmer og venner feirer under avslutningshøytideligheten for distriktets lese- og skrivekurs.
Bilde av klede: Africanway/iStock/thinkstock