Hvor viktig kan dette være?

Kelly Laing, Washington, USA

I løpet av min tjenesteperiode ombord på USS West Virginia kom en anmodning om en offiser som snakket portugisisk og kunne dra på en tre ukers utveksling med det brasilianske Sjøforsvaret. Jeg var den eneste i ubåtstyrken som snakket portugisisk.

Min første innskytelse var at jeg ikke ville dra. Jeg hadde nettopp fullført en tre måneder lang patrulje og gledet meg til å se familien, men jeg klarte ikke å slå fra meg utvekslingen. Jeg vendte meg til min himmelske Fader i bønn, fikk et sterkt svar om at jeg skulle dra, og tok imot oppdraget.

Opplegget viste seg å være fullt av hindringer. På ett tidspunkt hadde jeg lyst til å gi opp. Jeg tenkte: “Hvor viktig kan dette være?” Den hellige ånd tilskyndet meg imidlertid til å fortsette.

Illustration depicting men on board a Navy ship. One of the men is pointing and yelling at a man sitting at a table. Another officer is standing in the doorway.

Illustrasjon: Allen Garns

Endelig, etter flere utsettelser, kom jeg til et brasiliansk skip. Da jeg ble ledsaget til offisersmessen, var skipets kaptein i ferd med å kjefte og peke på en ung offiser. Kapteinen så meg, stoppet opp og sa på gebrokkent engelsk: “Min amerikanske venn har kommet. Velkommen. Skal det være noe å drikke?”

Jeg svarte på portugisisk at jeg kunne tenke meg en populær brasiliansk brus som jeg ikke hadde smakt siden min misjon. Han fortalte meg at skipet hadde allslags alkohol ombord, men jeg sa at jeg ikke drakk alkohol.

Senere banket det på døren til lugaren min. Da jeg åpnet døren, så jeg den unge offiseren fra offisersmessen.

“Du er amerikaner,” sa han. “Du drikker ikke alkohol. Du snakker portugisisk. Kan det tenkes at du er mormon?”

“Ja, det er jeg,” svarte jeg.

Han slo armene rundt meg og brast i gråt.

Denne offiseren, løytnant Mendes, var en ganske ny konvertitt og nyutdannet fra den brasilianske Sjøkrigsskolen. Ombord på skipet hadde han snart oppdaget at kapteinen forventet at han skulle delta i offiserenes ville livsstil når de lå i havn. I stedet meldte løytnant Mendes seg stadig frivillig til “havnetjeneste” og fant andre grunner til å slippe unna aktiviteter på land. Kapteinen var lei av dette. Da jeg kom inn i offisersmessen, kjeftet han på løytnant Mendes fordi han ikke deltok.

“Du skal gå ut sammen med offiserene under vårt neste havneanløp,” hadde han beordret løytnanten. “Du skal vise den besøkende amerikanske offiseren hva det vil si å hygge seg. Det vil han forvente av oss.”

I flere måneder hadde løytnant Mendes bedt om at kapteinen måtte forstå og godta prinsippene hans. Etter min ankomst ble evangeliet emnet for de fleste samtalene i offisersmessen. Vi snakket med de andre offiserene om Joseph Smith, gjenopprettelsen, Visdomsordet og kyskhetsloven. Synet på løytnant Mendes endret seg snart. Offiserene fjernet den åpenlyse pornografien, og i neste havn spiste vi alle et måltid sammen på en restaurant istedenfor å gå på en klubb.

Nær slutten av mine tre uker ombord, og etter mange samtaler med kapteinen og andre offiserer om vår tro, ble mennene mildere stemt. “Nå forstår jeg,” sa kapteinen til løytnant Mendes før jeg dro, og la til at han ikke lenger ville be ham om å gå imot sine prinsipper.

Dette er noe jeg aldri vil glemme. Løytnant Mendes og jeg lærte at vår himmelske Fader kjenner oss personlig, elsker oss og er opptatt av vårt liv.