Huset som ble bygget ved hjelp av tro
Den kvelden min hustru og jeg skulle døpes i 1996, prøvde familiemedlemmer og venner å hindre det. Vi ble forfulgt av slektninger som kritiserte familien vår sterkt og sa at vi hadde byttet ut familien vår med Kirken, og de var ikke lenger glad i oss. Til slutt forlot vennene våre oss helt. Så fulgte vanskeligheter i forbindelse med arbeidsledighet og sykdom.
På den annen side følte min familie og jeg oss mer vel for hver gang vi var i kirken. I hver klasse var Ånden sterkere. Medlemmene støttet oss, og biskopen snakket med vår familie og oppmuntret oss. Vi visste av egen erfaring at folk som kritiserte Kirken, tok feil. Kirken gjorde så mye godt for oss. Vi lærte om Jesus Kristus. Vi lærte å være glad i andre og tjene. Vi fikk et evig perspektiv. Til tross for at det så ut som alt hadde vendt seg imot oss, kunne ingenting forandre det faktum at vi hadde spurt Herren om evangeliet var sant, og han hadde besvart våre bønner.
En gang mens vi fremdeles var nye konvertitter og bodde i min fars hus, kom biskopen på besøk. Min far kastet ham ut. Han sa at han ikke ville ha Kirkens medlemmer i sitt hus. Biskopen ble inspirert til å innkalle oss til et intervju. Han sa at hverken medlemmer eller misjonærer skulle besøke oss hjemme en tid for at vi ikke skulle få familien vår imot oss. Han sa at vi måtte være sterke og at vi ville motta mange velsignelser hvis vi fortsatte på den rette og smale sti.
Vi kunne ikke flytte inn i eget hus på grunn av arbeidssituasjonen min. Jeg kunne ikke finne godt arbeid slik jeg hadde gjort før. Jeg tok småjobber som var dårlig betalt, men vi klarte å betale tiende og offergaver, gå i kirken og kjøpe den maten vi trengte. Herren mangfoldiggjorde våre velsignelser, og vi var virkelig lykkelige.
Da jeg den dagen vi skulle beseg-les i templet, så våre to sønner – Luigi, som da var to år, og Lucas, som da var ett – komme inn i beseglingsrommet og legge sine hender på våre da ordinansen skulle utføres, gråt jeg av glede. Jeg kan ikke glemme den vakre scenen, den skjønne ånden og den følelsen jeg hadde av at det hadde vært verdt all anstrengelse.
Prøvelsene tok ikke slutt, men noe ble bedre. Min far og våre tanter og onkler sluttet å kritisere Kirken, og våre besteforeldre respekterte vår beslutning. Ved vårt eksempel prøvde vi å vise at Kirken forvandlet vårt liv. Den støtten vi ga hverandre, var svært viktig. Da jeg underviste i Seminar og var rådgiver i biskopsrådet, støttet min hustru meg bestandig.
Det året vi ble døpt, kjøpte en venn en byggetomt til sin egen og vår familie ved å låne oss en del av pengene. Vi begynte å drømme om å ha vårt eget hus. Til slutt tilskyndet Ånden oss til det, og vi begynte å gjøre et overslag over utgifter til arbeid og materialer. Vi følte at vi på en eller annen måte ville klare å bygge et hus hvor vi kunne oppdra våre barn i evangeliet, gjøre misjonærarbeid og ta imot besøk av medlemmer.
Etter en tid ble jeg bedre kjent med bror Joel, som nylig var blitt døpt i menigheten vår. Hans tro var forbløffende. En gang mens vi var med på et tjenesteprosjekt, sa bror Joel til meg: «José Luis, vi kan bygge huset deres.» Jeg var på nippet til å begynne å gråte, men klarte å beherske meg til jeg fikk fortalt det til min hustru. Det var svaret på våre bønner.
Noen dager senere fortalte den vennen som hadde kjøpt tomten til sin egen og vår familie, meg at jeg kunne få hele tomten og betale for den senere. Jeg hadde fremdeles ikke et arbeid som gjorde at jeg kunne kjøpe byggematerialer, men jeg visste at Herren ville sørge for en utvei. Noen uker senere ble jeg tilbudt arbeid for et stort firma. Derfor ble vårt mål om å begynne å bygge hus snart en realitet.
Hvilket kjærlighetsarbeid bror Joel utførte. Han gjorde mer enn å bygge et hus til min familie. Han var parat til å hjelpe oss på alle måter. Vi arbeidet bare på lørdager. Det tok 10 måneder, og det forstyrret ikke vårt arbeid i Kirken. Andre medlemmer av Kirken hjalp oss også. Min far kom og hjalp til flere ganger, noe som gjorde at han ble bedre kjent med medlemmer av Kirken. Han ble spesielt godt kjent med bror Joel, som var blitt vår hjemmelærer.
En lørdag roste min far bror Joel for hans arbeid.
Jeg sa: «Far, vet du hvor mye jeg har betalt for arbeidet hans?»
Han svarte: «Nei.»
«Jeg har ikke betalt ham en eneste cent,» sa jeg. «Han har gjort oss denne tjenesten fordi han er glad i min familie. Han er et godt menneske.»
Jeg forsto at min far ble beveget, og han sa ikke noe. Jeg tenkte at han nok mintes hvordan han hadde behandlet biskopen og misjonærene og var forlegen. Han så at Kirkens medlemmer alltid hadde behandlet oss godt.
Den dagen vi fullførte huset, var 16 personer, de fleste medlemmer av Kirken, der. Mine slektninger og venner som ikke var medlemmer, lærte i sannhet mye den dagen.
Mens huset ble bygget, ble min bror og svigerinne undervist av misjonærene og bestemte seg for å gifte seg så de kunne bli døpt. Den dagen de giftet seg, var jeg vitne til noe som syntes som nok et mirakel – fire misjonærer og mange medlemmer av Kirken var i min fars hus.
Vi vet at dette evangelium er sant. Når vi har tro, flytter Herren fjell for å hjelpe oss. I dag betrakter jeg veggene i vårt hus som et vitnesbyrd om at Herren elsker sine barn og kjenner deres behov. Vi har naturligvis mange andre fjell foran oss, men hvis vi er trofaste, skal vi overvinne dem. Vi må alltid huske det Herren har gjort for oss.
José Luis da Silva er medlem av Jardim Presidente Dutra menighet, São Paulo Brasil Guarulhos stav.