Rosebedet
«Den guddommelige plan for lykke muliggjør en fortsettelse av familieforholdet på den andre siden av graven» («Familien – En erklæring til verden», Liahona, okt. 2004, s. 49).
Basert på en hendelse i forfatterens liv
«Mike,» ropte far. «Du må avgårde til skolen.» Mike gikk langsomt ned trappen. Far ventet på ham der nede.
«Må jeg gå?» spurte Mike. «Kan jeg ikke vente til i morgen?»
Far ristet på hodet. «Det har vært for mange “i morgen”. Jeg forstår hva du føler, men du trenger å ta igjen det forsømte.»
«Fru Peters har sendt hjem noe skolearbeid,» sa Mike.
Far sukket og ga Mike en genser. «I dag går jeg tilbake til arbeidet – og du går tilbake til skolen.»
Mike merket at tårene holdt på å komme. Men han ville ikke gråte igjen! «Det er så vanskelig uten mor.»
Far knelte ned og ga Mike en klem. «Jeg vet det.» Mike kunne se smerten i fars øyne.
Idet Mike gikk ut av døren, så han på mors nydelige rosebed. Men det var ikke pent lenger. Ugress spratt opp overalt. Han sukket. Ville noe bli som før igjen?
Skolen var den samme – bråkende barn som løp og pratet. Mike slepte seg inn i tredjeklassen sin.
Sam, den beste vennen hans, vinket. Mike prøvde å smile, men fikk det ikke til. Han pustet dypt hele tiden og prøvde å ikke gråte.
Fru Peters begynte timen. Mike hørte at hun snakket, men blikket hans vandret ut. Solen skinte. «Hvordan kan verden se så lys ut når mor er død?» undret han. En tåre rant nedover nesen hans.
«Se, Mike gråter!» ropte Bill, som satt på raden ved siden av.
Uten å tenke spratt Mike opp og løp ut døren og nedover korridoren. Han ville aldri gå tilbake til skolen igjen! Han dyttet opp den store skoleporten og løp de fem kvartalene hjem. Det var kaldt uten genser.
Han gikk opp på rommet sitt for å hente en jakke og satte seg så i husken bak huset. Han husket frem og tilbake mens han stirret i bakken.
Han lurte på om han skulle gå hjem til bestemoren, men hun sørget også nå. Hun pleide å le mye og bowle og bake kaker. Han lurte på om hun også hadde begynt å arbeide igjen.
Mike husket høyere. Kanskje, tenkte han, ville han falle av og dø. Da kunne han komme til himmelen og treffe mor.
Han hørte ord som vind i trærne: «Da ville ikke far og bestemor ha deg. Ønsker du at far skal dra?»
Han stoppet husken med føttene. Hvem hadde sagt det? Var det mor som snakket til ham fra himmelen? Han så seg rundt, men hørte bare lyden av løvet som raslet i vinden.
Mike så på biten av blå himmel som var synlig gjennom trærne. «Jeg savner mor! Vær så snill, himmelske Fader, hjelp meg!» Tårene begynte å renne igjen.
Plutselig fikk han lyst til å gå til mors rosebed. Han sto og så på de stakkars rosebuskene, som ikke hadde fått vann og som var omgitt av massevis av ugress. Det ville ikke mor ha likt! Han la seg ned på kne og begynte å trekke og dra i ugresset. Så grep han hageslangen og vannet buskene han hadde luket rundt. Snart kom våren, og rosene ville blomstre i strålende rødt og gult og rosa. Han lurte på om mor ville se dem fra himmelen. På en eller annen måte følte han seg nærmere henne mens han arbeidet i bedet hennes.
Fars bil kom durende opp innkjørselen. Han hoppet ut, løp til Mike og omfavnet ham. «De ringte meg fra skolen.»
«Jeg skal gå dit i morgen,» lovet Mike. «Far, se på rosebuskene.»
«Mor ville være stolt,» sa far. «Jeg skal skifte, så kan vi arbeide sammen.»
Mens Mike luket ved siden av far, tenkte han på rosene som ville blomstre. Han kunne nesten kjenne duften av dem. Når de blomstret, besluttet han, skulle han plukke noen og gi til bestemor.
Mike så opp og fikk øye på Sam og Bill. De to guttene så på ugresset.
«Kan vi hjelpe?» spurte Sam.
Mike nikket. Langsomt kom det et smil i ansiktet hans.
«Kjærlige familiebånd fortsetter bakenfor dødens dør… Familiebånd varer ved på grunn av beseglinger i templet.»
Eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum: «Dødens dør», Lys over Norge, juli 1992, s. 69.