Vil du bli med til Primær?
«Ved små og enkle ting vil store ting skje» (Alma 37:6).
Alle i tredje klasse ville vært enig med meg i at Christy var den beste på ape-apparatene. Ingen kunne klatre så fort eller huske så høyt som Christy. Og hun var like god i leker. Men det viktigste for meg når det gjaldt Christy, var at hun og jeg var gode venner. En dag i et frikvarter på skolen spurte Christy: «Har du lyst til å bli med meg til Primær?»
Jeg hadde aldri hørt om Primær. «Hva er det?» spurte jeg.
Christy forklarte: «Primær er noe spesielt i kirken min, bare for barn. Hvis du går dit, synger du sanger, får nye venner, lærer nye ting, og du kan treffe Primær-læreren min, som er veldig, veldig hyggelig.»
«Like hyggelig som fru Palmer?» spurte jeg, forvisset om at ingen lærer kunne være så hyggelig som læreren vår i tredjeklasse.
Christy lo. «Ja, hun er like hyggelig som fru Palmer.»
Etter skoletid løp jeg hele veien hjem for å spørre mor om jeg kunne gå til Primær. Men mor var ikke like begeistret for det som jeg var. «Jeg må vite litt mer om det der,» sa hun. «Hva er navnet på Christys kirke?»
Det var jo et vanskelig spørsmål å starte med, for, som jeg sa til mor: «Jeg klarer ikke å huske navnet. Det er et langt navn som jeg aldri har hørt før.» Jeg kunne se av mors bekymrede uttrykk at det var feil svar.
«Vent litt. Jeg ringer til Christy nå!» Jeg sprang til telefonen og slo Christys nummer før mor fikk sagt noe mer.
Telefonen ringte to ganger før Christy tok den. «Hallo?»
«Christy!» buste jeg ut. «Hva er navnet på kirken din igjen?» Jeg lyttet oppmerksomt og sa: «Mor, Christys kirke heter Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.» Da rynken i mors ansikt ikke forsvant, skjønte jeg at jeg trengte hjelp. Jeg sa i telefonen: «Christy, tror du at moren din kan snakke med moren min om Primær?»
Jeg tror Christy oppfanget fortvilelsen i stemmen min, for hun fikk raskt moren til å ta telefonen. Mødrene våre snakket og lo snart som gamle venner. Og så fortalte mor Christys mor at, ja, jeg kunne gå til Primær!
Da jeg kom til Primær for første gang, var det akkurat slik Christy hadde sagt det ville være, og mye mer. Christy hadde rett – Primær-læreren vår var virkelig, virkelig hyggelig. Minst like søt som fru Palmer. Hun ga meg til og med mitt eget hefte.
Jeg gikk hjem den dagen og viste mor heftet mitt og fortalte henne alt om Primær. Jeg sang til og med «Hallo»-sangen (Barnas sangbok, 130) for henne og de to brødrene mine, som alle barna hadde sunget for meg. Da mor studerte bildet av Jesus Kristus på forsiden av heftet mitt og leste noen sider i det, fikk hun et rolig, tankefullt uttrykk i ansiktet. Så sa hun at jeg kunne få gå i Primær hver uke, hvis jeg ønsket det.
Det ønsket jeg! Men jeg gikk faktisk bare noen få ganger til etter det, for skolen stengte og familien vår reiste på sommerferie. Vi lesset inn i bilen og kjørte fra California og hele veien til bestemors gård i Illinois.
Den andre dagen av turen vår, da vi kjørte inn i Utah, så vi store plakater langs veien med navnet på Christys kirke. De inviterte folk til å se noe de kalte besøkssenteret i Salt Lake City. Mor sa hun hadde lyst til å stanse der så hun kunne finne ut litt mer om Kirken.
Da vi gikk inn gjennom døren til besøkssenteret, ble vi møtt av en vennlig mann med navneskilt på seg. Mens han viste oss rundt, stilte mor mange spørsmål, og mannen virket glad for å besvare dem alle. Da omvisningen var omme, skrev mor navnet sitt og adressen vår i gjesteboken og krysset av i ruten med ordet «JA» ved siden av, som betydde at hun gjerne ville ha mer informasjon om Kirken.
Da vi kom hjem fra ferien, kom to unge menn som kalte seg eldster, til leiligheten vår. De fortalte at de var misjonærer og hadde fått beskjed helt fra besøkssenteret i Salt Lake City om at mor gjerne ville ha mer informasjon om Kirken. De sa at de med glede ville undervise vår familie om vår himmelske Faders plan og Jesu Kristi evangelium. Det var da misjonærene begynte å undervise vår familie.
Første gang vi gikk i kirken sammen, ba jeg familien min huske på å folde armene når vi gikk inn i kirkesalen. Jeg hadde lært i Primær at det var en måte å vise ærbødighet på. Vi prøvde alle sammen å holde armene foldet den dagen, men det var så mange som kom bort for å hilse på oss og ønske oss velkommen til kirken, at armene ikke var foldet så lenge.
Mot slutten av leksjonene med misjonærene spurte de mor om hun ønsket å bli døpt og bli medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Hun sa at hun måtte be om det. Neste morgen klokken 6 ringte mor til misjonærene og sa at hun hadde bedt hele natten angående dåp, og svaret var ja! Brødrene mine og jeg fortalte dem at også vi ønsket å bli døpt.
Jeg husker ennå at jeg gikk ned i vannet i dåpsfonten. Jeg var kledd i hvitt og følte meg så lykkelig innvendig at jeg ville le og rope høyt på samme tid. Jeg tittet opp og så at mor gråt tårer av lykke. Jeg så på Christy, som var minst like opprømt som jeg, for det hele begynte med at hun spurte: «Vil du bli med til Primær?»