Familien Muchachos skjerv
Min misjonærledsager og jeg snakket om hvor vi skulle banke på dører, da vi så en kvinne som gikk inn i et hus. Vi var sikre på at hun kom hjem for å tilberede lunsj, for forstedene til Buenos Aires i Argentina holdt allerede på å stenge for siestaen. Før jeg fikk sukk for meg, var min ledsager i ferd med å forkynne et prinsipp i evangeliet for henne, og jeg bar vitnesbyrd om at det var sant. Narda likte vårt budskap og inviterte oss tilbake neste uke.
Da vi kom til Nardas hjem, satt hennes fem barn rundt bordet og ventet på oss. Ingen av foreldrene hadde heltidsarbeid, og det var vondt å se at de knapt hadde nok til å overleve. Det beskjedne hjemmet hadde hverken gulvbelegg eller innlagt vann, og veggene besto av løselig sammen-snekrede bord. Deres eneste varmekilde var en liten ovn.
Men hvor fattig familien enn var, var de rike med hensyn til ønsket om å lære mer om Gud. Narda elsket Bibelen og studerte den, og hun ønsket at barna skulle få det samme grunnlaget. Tolv år gamle Cristian likte spesielt å høre misjonærleksjonene. Etter at vi hadde lagt igjen en Mormons bok hos familien, leste han ivrig de første bøkene i den. Nardas mann var også interessert, men han var sky og lyttet inne fra soverommet.
På grunn av deres økonomiske situasjon nølte vi med å undervise dem om fasteoffer og tiende. Vi ønsket at de skulle ha et solid vitnesbyrd om Jesus Kristus og gjenopprettelsen før vi introduserte prinsipper som ville kreve mer tro. Men fordi de eldste barna hadde begynt å lese Mormons bok og gå i kirken, hadde de spørsmål som vi måtte besvare.
«Søster,» sa Cristian, «i kirken og i Mormons bok snakker alle om faste. Hva betyr faste?» Vi underviste og vitnet om betydningen av faste, og ba taust om at familien ville akseptere dette budet.
Cristian bar senere sitt vitnesbyrd for oss: «Forrige dagen ga mor meg noen penger å kjøpe godt for. Da jeg gikk til butikken, husket jeg leksjonen deres om faste, og jeg ville forsøke det. Men jeg hadde bare 20 centavos. Jeg bestemte meg for å faste likevel og bruke de 20 centavosene til fasteoffer fra meg.»
Narda frarådet Cristian å gi en så liten sum, men han holdt fast på det. Han ønsket å etterleve alle Guds bud og gi det han kunne. Noen uker senere ble han og to av hans søsken døpt. Hans foreldre sluttet seg til Kirken året etter.
Alltid når jeg tenker at jeg ikke har råd til å betale fasteoffer, husker jeg Cristian og hans trofasthet, og jeg forstår at jeg har mer enn nok å gi. Hans offer minner meg om enkens skjerv (se Markus 12:42-44). Det var kanskje en liten sum, men Cristian ga fordi han virkelig elsket Gud og ønsket å være lydig.