President Henry B. Eyring
Kalt av Gud
Noen få år etter at Henry Bennion Eyring ble rektor ved Ricks College (nå Brigham Young University – Idaho), ble han tilbudt en godt betalt og prestisjefylt stilling i Syd-California.
«Det høres ut som en fin mulighet,» sa president Spencer W. Kimball da Henry beskrev tilbudet og frynsegodene. «Hvis vi skulle trenge deg, vil vi vite hvor du er.»
Henry hadde trodd at president Kimball, hans onkel, skulle be ham fortsette ved Ricks. I stedet ble det klart at Henry og hans hustru Kathleen skulle be og faste angående sin avgjørelse, og det gjorde de. Før det hadde gått en uke hvisket Ånden til Henry at han skulle få privilegiet å fortsette på Ricks College «litt til».
Han ringte Jeffrey R.Holland, som da var Kirkens skolesjef, og sa at han hadde takket nei til jobbtilbudet. Den kvelden fikk Henry telefon fra president Kimball.
«Jeg hører at du har bestemt deg for å bli,» sa president Kimball.
«Ja,» svarte Henry.
«Ser du på det som et offer?» spurte president Kimball.
«Nei,» sa Henry.
«Det har du rett i!» forsikret president Kimball ham. Slik avsluttet president Kimball samtalen.
For de av dere som kjenner Henry B. Eyring, er hans villighet til å følge Åndens tilskyndelser – selv om det innebærer å oppgi noe som verden anser som viktig – ingen overraskelse. Han har lært at tro og ydmykhet, sammen med lydighet, gjør Guds barn berettiget til velsignelser som overgår verdslig rikdom.
Etter at president Gordon B. Hinckley døde 27. januar 2008, kalte president Thomas S. Monson president Eyring til førsterådgiver i Det første presidentskap. President Eyring hadde før det vært annenrådgiver i fire måneder og fylt tomrommet etter president James E. Fausts død.
«Hal» – som han blir kalt av familiemedlemmer og venner – ble født i Princeton, New Jersey, 31. mai 1933. Som sønn nummer to av Henry Eyring og Mildred Bennion Eyrings tre sønner, ble han medlem av en familie som la stor vekt både på åndelig og verdslig utdannelse.
Hans far var en anerkjent kjemiker som underviste ved Princeton University. Hans mor, som var amanuensis og ledet gymnastikkavdelingen for kvinner ved University of Utah, hadde permisjon for å ta en doktorgrad ved University of Wisconsin da hun møtte sin fremtidige ektemann. Sammen videreførte de til sine sønner sin tillit til Herren og sin tro på hans evangelium.
En trosarv
President Eyring sporer sin families trosarv tilbake til forfedre som lyttet til og fulgte Åndens tilskyndelser og prestedømslederes veiledning. Hans oldefar Henry Eyring, som reiste fra Tyskland som 18-åring i 1853, ble kjent med Kirken i St. Louis, Missouri, året etter. Hans ønske om en tilkjennegivelse angående Kirken ble besvart med en drøm hvor eldste Erastus Snow i De tolv apostlers quorum, som han ikke møtte før en tid senere, befalte ham å la seg døpe. En lignende drøm, hvor han så president Brigham Young for første gang, fulgte i 1860 mens han var på misjon i det som i dag er Oklahoma og Arkansas.1
Oldefar Eyring møtte den sveitsiske immigranten Mary Bommeli da han sluttet seg til hennes pionerkompani på vei til Utah etter sin misjon. Mary, hvis familie ble medlem av Kirken da hun var 24, hadde sittet i fengsel i Berlin, Tyskland, for å ha forkynt evangeliet. Den kvelden hun ble arrestert, skrev hun et brev til dommeren i saken mot henne. Hun fortalte dommeren, «en verdslig mann», om oppstandelsen og åndeverdenen, og oppfordret ham til å omvende seg for å spare seg selv og sin familie for «stor sorg». Dommeren frafalt snart siktelsen, og Mary ble løslatt.2 Henry og Mary giftet seg kort tid etter at de kom til Saltsjødalen.
Fra Europa til det sydlige Utahs og Arizonas ørkener, og til koloniene i Nord-Mexico, temmet president Eyrings forfedre villmarken, forkynte evangeliet, flyktet fra forfølgelse, opprettet skoler og utdannet sine barn.
En hustrus innflytelse
Etter utbruddet av 2. verdenskrig hindret bensinrasjonering familien Eyring i å kjøre de 27 kilometerne for å komme på søndagsmøtene i New Brunswick gren. Familien fikk derfor tillatelse til å holde møter i sitt hjem i Princeton, New Jersey. Hal pleide å spøke med at han aldri gikk glipp av et Primær-møte der – noe som ikke var så altfor vanskelig med tanke på at Primær bare ble holdt én gang i deres hjem.
President Eyring reflekterer ofte over den fine ånden på nadverdsmøtene i denne lille grenen, som besto av hans familie og noen få gjester en gang iblant. Han brydde seg ikke om at familien som regel var de eneste som var tilstede, eller at han og hans brødre utgjorde hele Det aronske prestedømme i grenen. Men da guttene begynte å komme i tenårene, ville moren gjerne at familien skulle bo på et sted hvor det var flere siste-dagers-hellige.
I 1946 trivdes Henry med sin fremgang og sitt arbeid ved Princeton. Han hadde mottatt en rekke æresdoktorgrader og de fleste større utmerkelser innen kjemi. På grunn av sitt omfattende forskningsarbeid i samarbeid med verdenskjente vitenskapsmenn ble han ansett for å være en god potensiell kandidat til en Nobelpris.
Omtrent på denne tiden fikk Henry en telefon fra A. Ray Olpin, rektor ved University of Utah, som inviterte ham til å bli dekanus der og fortsette sin forskning innen kjemi. Hans hustru, Mildred, overlot avgjørelsen til Henry, men hun minnet ham på et løfte han hadde gitt henne flere år tidligere. Henry hadde lovet å flytte familien nærmere Kirkens hovedkvarter når guttene ble eldre. Da Henry takket nei til tilbudet, ba Mildred, som var oppvokst i Utah, ham om å be om avgjørelsen, og hun ga ham et brev som han skulle lese når han kom til laboratoriet.
Etter å ha lest brevet, hvor Mildred uttrykte sin skuffelse, og etter å ha bedt og grunnet, ringte Henry rektor Olpin og sa at han likevel ville ta imot stillingen for å bygge opp universitetets naturvitenskapelige fakultet. Det som så ut til å være et offer da han forlot Princeton, viste seg å bli en velsignelse for ham og hans familie. En av disse velsignelsene var Hals villighet til å følge farens eksempel da han sto overfor et lignende veiskille mange år senere.
Forberedelse for fremtiden
«Jeg skjønte da min bror var tenåring, hvor annerledes han var enn andre tenåringer,» sier Harden Eyring, som kaller sin eldre bror en mentor og en venn. Mens Hal gikk på high school, sier Harden, fordypet han seg i Skriftene og leste Mormons bok fem ganger.
Hal trodde ikke at han var bedre enn andre, men han nektet å delta i aktiviteter som ville påvirke hans åndelighet i negativ retning. Han fikk tid til å spille basketball for East High School i Salt Lake City, men han prioriterte studiene.
«Da jeg var tenåring, pleide jeg å gå på isbar som alle andre,» sier Harden. «Men Hal gikk ikke til de vanlige stedene hvor ungdommene holdt seg om kveldene. Isteden leste og studerte han.»
Hans eldre bror Ted, kjemiprofessor ved University of Utah, var sisteårstudent der da han tok noen fag sammen med Hal. Ted merket seg at Hal kunne holde tritt med hvem som helst i klassen. «Når Hal først har bestemt seg, kan han klare hva som helst,» sier han. «Han er virkelig morsom, og han har alltid godt humør, selv i alvorlige og krevende omstendigheter. Hal ligner mye på sin far.»
Etter hvert som han ble eldre, oppdaget imidlertid Hal en viktig forskjell mellom seg og faren.
Henry Eyring oppfordret sønnene sine til å studere fysikk og søke en karriere innen naturvitenskap. Hal tok pliktskyldigst hovedfag i fysikk ved University of Utah, men en dag han ba sin far om hjelp med en innviklet mattematikkoppgave, ble det tydelig for Henry at Hal ikke delte hans lidenskap.
«Far sto ved en tavle vi hadde i kjelleren,» minnes president Eyring. «Plutselig stoppet han opp. ”Hal,” sa han, ”vi arbeidet med samme type oppgave for en uke siden. Det virker ikke som du forstår mer nå enn du gjorde da. Har du ikke jobbet med dette?”»
Hal sa at han ikke hadde gjort det. Han innrømmet så overfor faren at fysikk ikke var noe han tenkte på til enhver tid. Faren tenkte seg om et øyeblikk, og med kjærlige ord som gjorde sønnen fri til å søke et yrke som var i overensstemmelse med hans egen lidenskap, sa han: «Du bør finne deg noe som du elsker så høyt at når du ikke behøver å tenke på noe annet, er det dette du tenker på.»3
Likevel fullførte Hal sin universitetsgrad i fysikk i 1955, før han vervet seg i Luftforsvaret. Korea-krigen var nylig over, og antall unge menn fra hver menighet som ble kalt på heltidsmisjon, hadde vært begrenset. I en periode var misjonshjemmet i Salt Lake City stengt, og ingen misjonærer reiste ut. I en velsignelse lovet imidlertid biskopen ham at militærtjenesten skulle bli hans misjon. To uker etter at han kom til Sandia-basen nær Albuquerque, New Mexico, ble Hal kalt til distriktsmisjonær i Veststatene misjon – et kall han utførte på kveldstid og i helgene de to årene han var i militæret.
Etter endt militærtjeneste begynte Hal ved Harvard Graduate School of Business, hvor han tok en mastergrad i 1959 og en doktorgrad i 1963, begge deler i bedriftsledelse. Selv om han hadde tilstrekkelig intellekt til å kunne ha en fremgangsrik karriere innen naturvitenskap, oppdaget Hal at hans lidenskap besto i å undervise, hjelpe og styrke andre.
Han lyttet til Ånden
Mens han gikk på Harvard sommeren 1961, møtte Hal Kathleen Johnson, datter av J. Cyril og LaPrele Lindsay Johnson fra Palo Alto, California. Hun gikk på sommerskole i Boston, og Hal ble betatt av henne fra første stund. Han følte et sterkt ønske om å gjøre sitt beste når hun var i nærheten – en følelse som har vedvart gjennom deres liv sammen.
De hadde stevnemøter med hverandre den sommeren og opprettholdt kontakten gjennom telefonsamtaler og brev etter at Kathleen reiste tilbake til California. De ble viet i juli 1962 i Logan Utah tempel av eldste Spencer W. Kimball. Samme år ble Hal amanuensis ved Stanford Graduate School of Business.
Ni år senere trivdes Hal fremdeles i sitt arbeid ved Stanford, samtidig som han virket som biskop i Stanford første menighet. Med svigerfamilien i nærheten var «ting som de skulle», minnes han. Men midt på natten en gang i 1971 vekket Kathleen ham med to uvanlige spørsmål: «Er du sikker på at du gjør det rette med livet ditt?»
Hal lurte på hvordan de kunne bli noe særlig lykkeligere, og spurte: «Hva mener du?»
Kathleen svarte: «Kunne du ikke ha gjort undersøkelser for Neal Maxwell?»
Neal A. Maxwell hadde nettopp blitt utnevnt til Kirkens skolesjef. Hverken Hal eller Kathleen kjente ham, men Kathleen mente at hennes mann kanskje kunne gjøre mer for å påvirke andre i positiv retning.
«Gjort undersøkelser for Neal Maxwell – på mitt stadium i karrieren?» svarte Hal. «Å gjøre undersøkelser,» tenkte han, «er tross alt noe man gjør når man er nyutdannet.»
Etter en pause sa Kathleen: «Vil du be om det?»
På dette stadiet i ekteskapet visste Hal bedre enn å ignorere sin hustrus råd. Han gikk ut av sengen, knelte og holdt en bønn. «Jeg fikk ikke noe svar,» sier han, «og det føltes bra, for jeg hadde ikke lyst til å dra noe sted.»
Under biskopsrådets møte dagen etter kom en røst Hal etter hvert har blitt godt kjent med, til hans sinn og irettesatte ham for å ha tatt så lett på sin hustrus tilskyndelse. «Du vet ikke hvilken vei som er best i karrieren din,» ble han fortalt. «Hvis du skulle få et jobbtilbud, må du fremlegge det for meg.»
Denne opplevelsen gjorde sterkt inntrykk på Hal, og han dro øyeblikkelig hjem. «Vi har et problem,» fortalte han Kathleen. Han var redd det hadde vært galt av ham å takke nei til flere jobbtilbud han fikk mens han arbeidet ved Stanford. «Jeg ba aldri om noen av dem,» sier han. Ydmyk begynte han å be angående sin fremtid.
Mindre enn en uke etter Kathleens spørsmål ringte skolesjef Maxwell og inviterte Hal til et møte i Salt Lake City. Han dro dagen etter, og de to mennene møttes hjemme hos Hals foreldre. Det første skolesjef Maxwell sa, var: «Jeg vil be deg om å overta som rektor for Ricks College.»
Han var ikke forberedt på en slik overraskelse, selv etter hans hustrus tilskyndelse og den åndelige irettesettelsen han hadde fått. Han fortalte Maxwell at han måtte be om det. Tross alt visste han lite om Ricks College. Neste morgen møtte han Det første presidentskap. Deretter sa Maxwell at jobben var hans hvis han ville ha den.
Da han kom tilbake til California, fortsatte Hal å be innstendig. Han fikk et svar, men det gikk ham nesten hus forbi. «Jeg hørte en røst som var så svak at jeg ikke hadde enset den,» minnes han. «Røsten sa: ”Det er min skole.”» Han ringte skolesjef Maxwell og sa: «Jeg kommer.»
Slik hadde det seg at Hal oppga sitt komfortable liv ved Stanford til fordel for en husvogn i Rexburg, Idaho. Det skulle gå flere måneder etter at han ble innsatt som rektor for Ricks College 10. desember 1971, før han flyttet familien inn i deres nye hjem, som han hjalp til med å bygge.
«Jeg visste et par ting da jeg dro til Ricks,» sier han. «Den ene var at jeg ikke var så viktig som jeg hadde trodd på grunn av min høye stilling ved Stanford. Den andre var at min hustru hadde mottatt åpenbaring før jeg gjorde det. Og ikke minst visste jeg at jeg var heldig som fikk lov å være der. Så istedenfor å besvare spørsmålet ”Hvordan kunne jeg oppgi min karriere ved Stanford?” sier jeg: ”Vår himmelske Fader ordnet det. Det føltes aldri som noe offer.”»
De seks årene president Eyring tilbrakte i Rexburg, viste seg å bli til velsignelse for både familien og for skolen. Kloke råd fra en ydmyk hjemmelærer bidro til å gjøre disse årene minneverdige. Hjemmelæreren, en bonde med stor tro, oppfordret president Eyring til å komme seg ut av kontoret for å møte, oppmuntre og vise takknemlighet til skolens ansatte og studenter.
Hal ba angående dette, følte seg tilskyndet til å følge rådet og begynte å tilbringe mer tid sammen med skolens trofaste studenter og hengivne ansatte. Sammen med en annen lærer underviste han også i religion. Mens han arbeidet hardt for å forme skolens åndelige og akademiske grunnvoll, ble han og Kathleen oppriktig glad i fellesskapet ved skolen og innbyggerne i Rexburg.
Familien først
I løpet av årene i Rexburg kom familien Eyring nærmere hverandre. Hal og Kathleen hadde nå fire sønner: Henry J., Stuart, Matthew og John. Senere ble de velsignet med to døtre: Elizabeth og Mary Kathleen. Men selv i en liten gårdbrukerby måtte Hal og Kathleen være på vakt. Noe av det som bekymret dem, var hvor mye TV sønnene så, og kvaliteten på det de så. Henry J., den eldste sønnen, forteller om en opplevelse som fikk stor innflytelse på ånden i familien Eyrings hjem.
«Min bror og jeg satt foran tv’en en lørdagskveld rundt midnatt,» sier Henry J. «Det ble vist en vulgær komiserie som vi ikke skulle ha sett på. Kjellerstuen var mørk, bortsett fra lyset fra tv’en. Uten forvarsel kom mor inn. Hun hadde på seg en hvit, flagrende nattkjole, og i hånden hadde hun en saks. Uten en lyd bøyde hun seg ned bak tv’en, tok tak i ledningen og laget en løkke på den. Hun la den så i saksen og klippet over ledningen med ett klipp. Gnistene sprutet og tv’en ble svart, men ikke før mor hadde forduftet fra rommet.»
Urolig til sinns gikk Henry J. for å legge seg. Hans oppfinnsomme bror klippet imidlertid av en ledning fra en ødelagt støvsuger og koblet den til tv’en. Snart satt guttene igjen foran den, nesten uten å ha gått glipp av noe av programmet.
«Mor fikk imidlertid siste ord,» sier Henry J. «Da vi kom hjem fra skolen på mandag, fant vi tv’en midt på gulvet med en svær sprekk i skjermen. Vi mistenkte øyeblikkelig mor. Da vi konfronterte henne med dette, svarte hun uten å fortrekke en mine: ”Jeg tørret støv under tv’en, og den veltet. ”
President Eyring respekterte sin hustrus ønsker, og det samme gjorde barna, og dermed ble det ikke mer TV hos familien Eyring. «For det meste leder mor ved sitt stillferdige eksempel,» sier Henry J. «Men hun er også inspirert og fryktløs. Mors selvsikkerhet har vært til stor velsignelse for hennes barn og barnebarn. Både i avgjørende øyeblikk og i daglige rutiner har hun for alltid forandret vårt livs kurs.»
President Eyring gir fremdeles sin hustru æren for at hun gir ham et ønske om å gjøre og være sitt beste, og han er takknemlig for at hun har velsignet sine barn på samme måte. Han er rask til å rose henne for hennes eksempel og åndelige innflytelse på familien. Hun roser også ham, og uttrykker takknemlighet for hans følsomhet for Ånden og den effektive måten han har undervist og etterlevd evangeliet på i deres hjem.
«Det har aldri vært noe spørsmål i Hals sinn om hvem han prioriterer først,» sier hun. «Han befant seg i et svært konkurransepreget miljø sammen med dyktige medarbeidere på Stanford, men han satte alltid familien først. På slutten av hver dag, når vi var sammen om kvelden, pleide han å spørre: ”Hvem er det vi ikke har ringt?” Så, med Åndens veiledning, gikk han til telefonen og ringte et familiemedlem som trengte det den kvelden.»
Uten TV i hjemmet fikk familiens medlemmer mer tid til hverandre og til å dyrke interesser, utvikle talenter og drive med sport og andre aktiviteter som familie. I årenes løp har president Eyring finpusset sine matlagingsferdigheter (han baker sitt eget brød), oppdaget et talent for treskjæring og lært å male med vannfarger. Iblant sender han et takkebrev eller en akvarell som en oppmerksomhet.
I dag er familien Eyrings hjem fullt av malerier, utskårne gjenstander og møbler som han har laget ved hjelp av dyktige veiledere. Mange av gjenstandene gjenspeiler moralske lærdommer eller åndelige inntrykk. I tillegg tar han seg tid til å sende daglige e-postmeldinger, som de gjerne kaller «de små plater», til sin familie, som nå omfatter 25 barnebarn.
«Pappas familiedagbok, som han sender via e-post hver dag med fotografier og bidrag fra barna, har gitt oss følelsen av å sitte sammen rundt middagsbordet og fortelle historier hver kveld,» sier Henry J.
Villig til å tjene
President Eyring visste det ikke den gangen, men han la sitt verdslige arbeid bak seg da han tok imot stillingen ved Ricks College. Hans arbeid som rektor, samtidig som han virket som regionalrepresentant og medlem av Søndagsskolens generalutvalg, ga ham stadig mer kontakt med Kirkens ledere, som la merke til hans talenter og åndelige gaver. Herren kjente også hans villighet til å tjene.
Da de skulle gi president Eyring de viktige kallene som fulgte hans seks år ved Ricks College, søkte Kirkens ledere inspirasjon som ledet dem til ham. I en periode med forberedelse for disse kallene, ble han undervist av Ånden mens han arbeidet, han søkte himmelens vilje, lyttet etter svar og, i likhet med sine forfedre, handlet han i henhold til de tilskyndelsene som fulgte. Da kallene kom, var han klar.
I 1977 spurte Jeffrey R. Holland, den nye skolesjefen, om president Eyring ville være nestleder. Tre år senere, da skolesjef Holland ble rektor for Brigham Young University, overtok Hal hans stilling som Kirkens skolesjef. Han virket i denne stillingen til han i april 1985 ble kalt til førsterådgiver i Det presiderende biskopsråd. I dette kallet benyttet han sine mange evner til å yte et betydelig bidrag når det gjaldt administrasjon, planlegging i forbindelse med lokaliteter og løsøre, tempeldesign og -bygging, samt andre timelige anliggender. I september 1992 ble han igjen utnevnt til Kirkens skolesjef, og en måned senere ble han kalt til De syttis første quorum.
1. april 1995 ble Henry B. Eyring oppholdt som medlem av De tolv apostlers quorum. Siden den gang har han søkt Herrens ånd i stadig større grad, idet han har velsignet Kirkens medlemmer over hele verden med sine inderlige taler, sin kjærlige væremåte og sitt mektige vitnesbyrd om Frelseren og hans evangelium.
Unikt kvalifisert
Da president Eyring under generalkonferansen i oktober 2007 bar vitnesbyrd om velsignelsene ved å legge merke til Guds hånd i vårt liv, talte han av personlig erfaring. Ved daglig å føre dagbok over vår himmelske Faders innvirkning på hans liv, har hans vitnesbyrd vokst, og han har blitt «stadig sikrere på at vår himmelske Fader hører og besvarer bønner»4.
Nøkkelen til å høre disse svarene og vite at Gud er in-teressert i vårt liv, sier han, er å utvikle et lyttende øre. «Vi må være stille og lytte. I de tilfeller hvor jeg ikke har fått en klar følelse eller ikke har hørt Åndens røst, er det fordi jeg har hatt det for travelt, vært for urolig innvendig og for opptatt av min egen lille verden.»
President Eyring har alltid etterlevd rette-snorene i den 13. trosartikkel. Kirkens medlemmer er virkelig heldige når han nå virker sammen med president Thomas S. Monson og president Dieter F. Uchtdorf. En sjelden kombinasjon av talenter, en trosarv, et liv med forberedelse, trofast tjeneste og en fast beslutning om å søke Gud og gjøre hans vilje gjør ham unikt kvalifisert til å virke i Det første presidentskap.