Vi feirer 75 år med velferd
Flere taler under Kirkens 181. årlige generalkonferanse kom inn på Kirkens velferdsprogram, som nå er 75 år.
På dets innvielsesdag i 1936 understreket president David O. McKay, som da var rådgiver i Det første presidentskap, at Kirkens velferdsplan er guddommelig inspirert: “[Velferdsprogrammet] ble til ved guddommelig åpenbaring, og det finnes intet annet i hele verden som like effektivt kan ta vare på sine medlemmer.”1
Det har gått 75 år. Økonomiske sykluser har gått sin gang og begynt på nytt. Verden har vært vitne til enorme samfunnsmessige og kulturelle endringer, og Kirken har opplevd kolossal vekst.
Men det som ble sagt om Kirkens guddommelig inspirerte velferdsplan den dagen i 1936, er like sant i dag som det var den gang.
Velferdsprinsipper
I 1929 ble USA påført enorme økonomiske tap da aksjemarkedet kollapset. I 1932 var arbeidsledigheten i Utah oppe i 35,8 prosent.
Selv om Kirken hadde velferdsprinsipper på plass, blant annet et system med lagerhus og programmer for å hjelpe medlemmene å finne arbeid, ble mange medlemmer avhengige av offentlig hjelp.
”Jeg tror det er en voksende tendens blant folk å forsøke å få noe fra USAs myndigheter uten særlig håp om noen gang å betale det tilbake,” sa president Heber J. Grant (1856–1945) den gang.2
Kirkens ledere ønsket å hjelpe vanskeligstilte medlemmer uten å bygge opp under dovenskap og en oppfatning av at man har krav på ting. Målet var å hjelpe folk å hjelpe seg selv å bli selvstendige.
I 1933 uttalte Det første presidentskap: “Våre friske medlemmer må ikke, unntatt som en siste utvei, settes i forlegenhet ved å motta noe for ingenting… Embedsmenn i Kirken som administrerer hjelpetiltak, må sørge for måter og midler hvorved alle Kirkens friske medlemmer som er i nød, kan kompensere for hjelpen de får ved å utføre en eller annen slags tjeneste.”3
Med prinsippene på plass og ved hjelp av de helliges tro, begynte enheter av Kirken så vel som Kirken som sådan å organisere kurs i søm og hermetisering, koordinere arbeidsprosjekter, kjøpe gårder og vektlegge et rettskaffent, sparsommelig og selvstendig liv.
Kirkens velferdsplan
Da Kirkens sikkerhetsplan (omdøpt til Kirkens velferdsplan i 1938) ble organisert, fikk alle anledning til å arbeide i den grad de var i stand til det, for den hjelp de mottok. Planen lærte medlemmene å hjelpe seg selv istedenfor å søke almisser fra andre.
”Vår primære hensikt var å etablere … et system som ville fjerne lediggangens forbannelse og forsorgsvesenets onder, og gjeninnføre uavhengighet, flid, sparsommelighet og selvrespekt blant våre medlemmer,” sa president Grant på generalkonferansen i oktober 1936. ”Arbeid skal gjenvinne sin posisjon som det styrende prinsipp i livet til Kirkens medlemmer.”4
I årenes løp har Kirkens velferdssystem omfattet mange programmer: Sosialtjenesten (nå Kirkens familiekontor), Kirkens veldedighetstjeneste, Kirkens humanitærtjeneste og Kirkens nødhjelp. Disse og andre programmer har velsignet hundretusener både i og utenfor Kirken.
Ut i verden
Selv etter at den store depresjonen gikk over ved utbruddet av 2. verdenskrig, var president J. Reuben Clark jr., annenrådgiver i Det første presidentskap, fremtidsrettet og talte for å videreføre velferdsprogrammet. I oktober 1945 lot USAs president Harry S. Truman president George Albert Smith (1870–1951) avgjøre hvordan og når forsyninger kunne leveres til krigsherjede områder av Europa. Til president Trumans forbløffelse svarte Kirkens ledere at mat og klær og andre hjelpeforsyninger allerede var innsamlet og kunne sendes umiddelbart.
Med tiden utvidet Kirken sine velferdsfasiliteter og -programmer for å kunne dekke flere behov og flere geografiske områder. På 1970-tallet utvidet Kirken sine velferdsprosjekter og sin velferdsproduksjon til Mexico, England og Stillehavsøyene. I løpet av de neste 10 årene ble Argentina, Chile, Paraguay og Uruguay de første landene utenfor USA som fikk Kirkens arbeidskontorer.
Da Kirkens humanitærtjeneste ble opprettet i 1985, vokste Kirkens internasjonale velferdsinnsats betraktelig, idet klær og andre varer ble sortert for forsendelse over hele verden som følge av fattigdom og katastrofer.
I dag byr det stigende antall medlemmer over hele verden, spesielt i utviklingsland, på nye utfordringer som velferdsprogrammet må tilpasse seg.
En inspirert plan for vår tid
De grunnleggende velferdsprinsippene – selvhjulpenhet og flid – er de samme i dag som da Herren befalte Adam: “I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød” (1 Mosebok 3:19).
I de siste dager har Herren erklært: ”Lagerhuset skal opprettholdes ved gaver som innvies til kirken, og enker og foreldreløse skal forsørges, likeledes de fattige” (L&p 83:6). Og så sier han: “Men det er nødvendig at det skjer på min måte” (L&p 104:16).
Velferdsprinsipper er i funksjon i medlemmers liv over hele verden som et daglig prinsipp i det enkelte hjem.
“Kirkens styrke og Herrens egentlige lagerhus finnes i hjemmene og menneskenes hjerter,” har eldste Robert D. Hales i De tolv apostlers quorum sagt.5
Etter hvert som enkeltpersoner utvikler sin egen selvhjulpenhet gjennom tro på Jesus Kristus, fortsetter programmets langsiktige mål, slik det ble definert av president Clark, å bli oppfylt: ”Å bygge opp karakteren til Kirkens medlemmer, dem som gir og dem som mottar, å få frem alt det beste i dem og få Åndens latente rikdommer til å blomstre og bære frukt, det som når alt kommer til alt, er denne kirkes egentlige oppgave, formål og hensikt.”6
Presidentene David O. McKay, Heber J. Grant og J. Reuben Clark jr. (fra venstre mot høyre) i Det første presidentskap besøker Welfare Square i 1940.
Enten det gjøres ved å bake brød (over t.v.), dyrke druer (over t.h.) eller ved å hjelpe på annen måte, har Kirkens velferdsprogram til hensikt å utvikle selvhjulpenhet gjennom tro på Jesus Kristus.