Vitnesbyrd
Grunnprinsippene for å motta og bevare et vitnesbyrd om Jesu Kristi evangelium er enkle, tydelige og oppnåelige for alle.
En av mitt livs store velsignelser har i mange år vært anledningen til å være omgitt av og arbeide med Kirkens unge mennesker. Jeg ser på disse forbindelsene og vennskapene som noe av det beste og mest verdifulle jeg har. De danner også mye av grunnlaget for den optimisme jeg føler for Kirkens, samfunnets og verdens fremtid.
I denne forbindelse har jeg også hatt gleden av å snakke med noen som har hatt diverse betenkeligheter eller utfordringer med sitt vitnesbyrd. Selv om detaljene har vært forskjellige og iblant unike, har mange av spørsmålene og årsakene til forvirring vært ganske like. Dette er heller ikke spørsmål og problemstillinger som gjelder en bestemt befolknings- eller aldersgruppe. De kan plage både dem som har vært medlem i flere generasjoner, relativt nye medlemmer og dem som er iferd med å bli kjent med Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Deres spørsmål kommer vanligvis som et resultat av oppriktig vitebegjær eller nysgjerrighet. Ettersom implikasjonene er så betydelige og alvorlige for oss alle, synes det passende å se nærmere på det som gjelder vårt vitnesbyrd. Som siste-dagers-hellige omtaler vi vitnesbyrdet vårt som vårt sikre vitnesbyrd om Jesu Kristi evangeliums sannhet, som vi mottar ved åpenbaring gjennom Den hellige ånd.
Selv om et vitnesbyrd er enkelt og klart i denne definerende erklæringen, kan det oppstå en rekke potensielle spørsmål, som: Hvem har krav på et vitnesbyrd? Hvordan mottar man den nødvendige åpenbaring? Hva er prosessen for å få et vitnesbyrd? Får man et vitnesbyrd i en hendelse eller en langvarig prosess? Hvert av disse spørsmålene og andre har sine egne underspørsmål, men grunnprinsippene for å motta og bevare et vitnesbyrd om Jesu Kristi evangelium er enkle, tydelige og oppnåelige for alle.
La meg kort svare på disse mulige usikkerhetsmomentene og så gi dere noen kommentarer jeg nylig har fått fra betrodde unge voksne venner som har hatt personlig erfaring med å utvikle et vitnesbyrd. De har også fått anledning til å hjelpe andre som har opplevd utfordringer og vanskeligheter med sin tro.
For det første, hvem har krav på et vitnesbyrd? Alle som er villige til å betale prisen – med andre ord å holde budene – kan få et vitnesbyrd. “Derfor er Herrens røst til jordens ender, så alle som vil høre kan høre” (L&p 1:11). En viktig grunn til evangeliets gjengivelse er at “hvert menneske kunne tale i Gud Herrens, ja, i verdens Frelsers navn; for at tro også kunne tilta på jorden” (Lære og pakter 1:20–21).
For det annet, hvordan kan man motta den nødvendige åpenbaring og hvilke trinn er nødvendige? Mønsteret har vært tydelig og konsekvent gjennom alle tider. Løftet som er gitt for å motta et vitnesbyrd om Mormons bok, gjelder også generelt:
“Og når dere mottar dette” – med andre ord at dere har lyttet, lest, studert og grunnet på det aktuelle spørsmålet – “[spør] Gud den evige Fader, i Kristi navn om ikke disse ting er sanne” – hvilket vil si at dere ber ettertenksomt, spesifikt og ærbødig med en fast beslutning om å følge svaret dere mottar – “og hvis dere spør av et oppriktig hjerte, med ærlig hensikt og har tro på Kristus, vil han åpenbare sannheten av det for dere ved Den Hellige Ånds kraft.
Og ved Den Hellige Ånds kraft kan dere vite sannheten i alle ting” (Moroni 10:4–5).
For det tredje, får man et vitnesbyrd i én hendelse eller i en langvarig prosess? Et vitnesbyrd kan sammenlignes med en levende organisme som vokser og utvikler seg når den får riktig behandling. Det trenger stadig næring, omsorg og beskyttelse for å trives og utvikle seg. Samtidig kan forsømmelse eller avvik fra den levemåte som et vitnesbyrd belyser, føre til at det går tapt eller blir svekket. Skriftene opplyser oss om at overtredelser eller brudd på Guds bud kan føre til tap av Ånden eller til og med at man fornekter det vitnesbyrd man en gang hadde (se L&p 42:23).
La meg nå gi dere 10 av kommentarene og forslagene fra mine avholdte og trofaste unge venner. Deres oppfatninger viser en rød tråd i tankegang og erfaringer, så de vil neppe overraske noen av oss. Dessverre kan vi, spesielt når vi selv strever og opplever vanskeligheter, midlertidig glemme eller se bort fra deres anvendelighet for oss selv.
For det første, alle er verdifulle fordi vi er Guds barn. Han kjenner oss, elsker oss og ønsker at vi skal lykkes og vende tilbake til ham. Vi må lære å stole på hans kjærlighet og hans tidsplan istedenfor våre egne noen ganger utålmodige og ufullkomne ønsker.
For det annet, selv om vi tror fullt og fast på den mektige forandring i hjertet som omtales i Skriftene (se Mosiah 5:2; Alma 5:12–14, 26), må vi forstå at den ofte kommer gradvis, ikke øyeblikkelig eller fullstendig, og som svar på konkrete spørsmål, opplevelser og bekymringer, så vel som ved studium og bønn.
For det tredje må vi huske at en grunnleggende hensikt med livet er å bli prøvet og strukket, og vi må lære å vokse på våre utfordringer og være takknemlige for det vi lærer, som ikke kan oppnås på noe enklere vis.
For det fjerde må vi lære å stole på det vi tror eller vet, for å komme gjennom perioder med usikkerhet eller takle vanskelige problemstillinger.
For det femte, som Alma sa, er det å motta et vitnesbyrd som regel en utvikling langs en uavbrutt linje av håp, tro og til slutt visshet om at et prinsipp, en læresetning eller selve evangeliet er sant (se Alma 32).
For det sjette, å lære en annen det vi vet, styrker vårt eget vitnesbyrd samtidig som vi bygger opp en annens. Hvis dere gir noen penger eller mat, vil dere ha mindre. Men når dere bærer deres vitnesbyrd, blir det sterkere og større for både den som bærer det og den som hører det.
For det syvende må vi gjøre de små, men nødvendige tingene daglig og regelmessig. Bønn, studium av Skriftene og evangeliet, deltagelse på Kirkens møter, tempelarbeid og arbeid som besøkende lærerinne, hjemmelærer og andre oppgaver er alt sammen med på å styrke vår tro og innby Ånden i vårt liv. Hvis vi forsømmer noen av disse privilegiene, setter vi vårt vitnesbyrd i fare.
For det åttende skulle vi ikke ha høyere normer for andre enn vi har for oss selv. Altfor ofte kan vi la andres feiltrinn, spesielt Kirkens lederes eller medlemmers, påvirke vår oppfatning av oss selv eller vårt vitnesbyrd. Andres vanskeligheter er ingen unnskyldning for våre egne feil.
For det niende er det bra å huske at å være for streng mot seg selv når man gjør en feil, kan være like negativt som å være for avslappet når det virkelig er behov for omvendelse.
Og for det tiende må vi alltid vite at Kristi forsoning stadig er i full virksomhet for oss alle så lenge vi lar den være det. Da faller alt annet på plass, selv om vi fortsetter å streve med enkelte detaljer, vaner eller tilsynelatende mangler i den mosaikk som vår tro er.
Jeg er takknemlig for innsikt, styrke og vitnesbyrd som så mange av mine eksemplariske unge venner og omgangsfeller gir meg. Når jeg er sammen med dem, blir jeg styrket, og når jeg vet at de er sammen med andre, blir jeg oppmuntret fordi jeg vet om det gode de gjør og den tjeneste de utfører på vegne av den Mester de tilber og streber etter å adlyde.
Folk gjør gode og viktige ting fordi de har et vitnesbyrd. Samtidig utvikler vi også vitnesbyrd på grunn av det vi gjør. Jesus sa:
“Min lære er ikke min, men hans som har sendt meg.
Om noen vil gjøre hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv” (Johannes 7:16–17).
“Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud” (Johannes 14:15).
I likhet med Nephi og Mormon i gammel tid, “forstår [jeg] ikke hva alle ting betyr” (1 Nephi 11:17; se også Mormons ord 1:7), men jeg skal si dere hva jeg vet.
Jeg vet at Gud vår himmelske Fader lever og at han elsker oss. Jeg vet at hans unike og spesielle Sønn, Jesus Kristus, er vår Frelser og Forløser og overhode for den kirke som bærer hans navn. Jeg vet at Joseph Smith opplevde alt han hevdet og sa med hensyn til evangeliets gjengivelse i vår tid. Jeg vet at vi blir ledet av apostler og profeter i dag og at president Thomas S. Monson har alle prestedømsnøkler som er nødvendige for å velsigne oss og videreføre Herrens verk. Jeg vet at vi alle har krav på denne kunnskapen, og hvis dere strever, kan dere stole på at de vitnesbyrd dere hører fra denne talerstolen på denne konferansen, er sanne. Jeg vet og bærer vitnesbyrd om disse ting i Jesu Kristi navn. Amen.