Det hellige tempel – Et fyrtårn for verden
De viktigste og største velsignelsene ved medlemskap i Kirken, er de velsignelser vi mottar i Guds templer.
Mine kjære brødre og søstre, med kjærlighet ønsker jeg dere alle velkommen og ber om at vår himmelske Fader vil veilede mine tanker og inspirere mine ord når jeg nå skal tale til dere.
La meg begynne med å si noen ord om de flotte talene vi har hørt i dag av søster Allred og biskop Burton og andre angående Kirkens velferdsprogram. Som nevnt markerer vi i år 75-årsjubileum for dette inspirerte programmet som har velsignet så mange. Jeg har hatt gleden av å kjenne noen av dem som tok initiativet til dette store foretagendet – hjertevarme og fremsynte menn.
Som både biskop Burton og søster Allred og andre nevnte, har biskopen ansvar for å hjelpe de trengende som bor innenfor grensene av hans menighet. Dette var mitt privilegium da jeg som svært ung biskop presiderte over en menighet i Salt Lake City med 1080 medlemmer, hvorav 84 av disse var enker. Det var mange som trengte hjelp. Hvor takknemlig jeg var for Kirkens velferdsprogram og for den hjelp jeg fikk av Hjelpeforeningen og prestedømsquorumene.
Jeg erklærer at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges velferdsprogram er inspirert av Den allmektige Gud.
Mine brødre og søstre, ved denne konferansen er det tre år siden jeg ble oppholdt som Kirkens president. Det har naturligvis vært travle år, preget av mange utfordringer, men også utallige velsignelser. Den anledning jeg har hatt til å innvie og gjeninnvie templer, har vært en av de hyggeligste og helligste av disse velsignelsene, og det er templet jeg ønsker å tale om i dag.
På generalkonferansen i oktober 1902 uttrykte Kirkens president Joseph F. Smith i sin åpningstale, håp om at vi en dag ville ha “templer på forskjellige steder i [verden], der hvor folkets behov tilsier det”.1
I løpet av de første 150 årene etter at Kirken ble organisert, fra 1830 til 1980, ble det bygget 21 templer, heriblant templene i Kirtland, Ohio og Nauvoo, Illinois. Sammenlign dette med de 30 årene siden 1980, en periode hvor 115 templer har blitt bygget og innviet. Etter gårsdagens bekjentgjørelse om 3 nye templer, er det enda 26 templer som enten er under oppføring eller under forberedelse for bygging. Disse tallene vil fortsette å stige.
Det mål president Joseph F. Smith håpet på i 1902, begynner å bli virkeliggjort. Vi ønsker å gjøre templet så tilgjengelig som mulig for våre medlemmer.
Et av templene som for tiden er under bygging, er templet i Manaus, Brasil. For mange år siden leste jeg om en gruppe på over 100 medlemmer som forlot Manaus, som ligger midt inne i regnskogen i Amazonas, for å reise til det som da var det nærmeste templet i São Paulo, Brasil – nesten 4000 km fra Manaus. Disse trofaste hellige reiste i fire døgn med båt på Amazonaselven og dens avgreninger. Etter denne båtreisen satte de seg på busser for nye tre dagers reise – på humpete veier, med svært lite å spise og uten noe komfortabelt sted å sove. Etter syv dager og netter kom de frem til templet i São Paulo, hvor ordinanser av evig art ble utført. Hjemreisen var naturligvis akkurat like vanskelig. De hadde imidlertid mottatt templets ordinanser og velsignelser, og selv om deres lommebøker var tomme, var de selv fylt med templets ånd og med takknemlighet for velsignelsene de hadde mottatt.2 Nå, mange år senere, fryder våre medlemmer i Manaus seg over å se sitt eget tempel ta form ved bredden av elven Rio Negro. Templer gir glede til våre trofaste medlemmer uansett hvor de blir bygget.
Rapporter om ofre som gjøres for å kunne motta de velsignelser som bare finnes i Guds templer, rører meg alltid dypt og gir meg fornyet takknemlighet for templer.
Jeg vil fortelle dere om Tihi og Tararaina Mou Tham og deres 10 barn. Hele familien, unntatt én datter, sluttet seg til Kirken tidlig på 1960-tallet da misjonærer kom til deres øy, 160 km syd for Tahiti. Snart begynte de å lengte etter velsignelsene av å bli beseglet som evig familie i templet.
Den gangen var Hamilton New Zealand tempel det nærmeste templet for familien Mou Tham, og det lå over 4000 km sydvest for dem, kun tilgjengelig ved hjelp av en kostbar flyreise. Den store familien Mou Tham, som strevde med å skaffe seg et magert levebrød på en liten plantasje, hadde ikke penger til flybilletter, og det fantes ingen jobbmuligheter på deres Stillehavsøy. Bror Mou Tham og hans sønn Gérard tok derfor den vanskelige avgjørelsen å reise 4800 km for å arbeide i Ny-Caledonia, hvor en annen sønn allerede arbeidet. Arbeidsgiveren betalte de ansattes reise til gruvene, men ikke hjem igjen.
De tre Mou Tham-mennene arbeidet i fire år. Bror Mou Tham reiste alene hjem bare én gang i løpet av denne perioden, for å kunne delta i sin datters bryllup.
Etter fire år hadde bror Mou Tham og hans sønner spart nok penger til at familien kunne reise til New Zealand tempel. Alle som var medlem reiste, bortsett fra en datter som ventet barn. De ble beseglet for tid og evighet, en ubeskrivelig og frydefull opplevelse.
Bror Mou Tham reiste direkte fra templet tilbake til Ny-Caledonia, hvor han arbeidet i to år til for å kunne betale reisen for den ene datteren som ikke hadde vært i templet sammen med dem – en gift datter og hennes barn og mann.
I sine eldre år ønsket bror og søster Mou Tham å arbeide i templet. Da var Papeete Tahiti tempel bygget og innviet, og de utførte fire misjoner der.3
Mine brødre og søstre, templer er mer enn murstein og mørtel. De er fulle av tro og faste. De bygges ved prøvelser og vitnesbyrd. De helliggjøres ved offer og tjeneste.
Det første templet som ble bygget i denne evangelieutdeling, var templet i Kirtland, Ohio. De hellige var fattige den gangen, men likevel hadde Herren befalt dem å bygge et tempel, så de bygget det. Eldste Heber C. Kimball skrev følgende om opplevelsen: “Bare Herren kjenner til den fattigdom, de prøvelser og den elendighet vi led for å klare [dette].”4 Og så, etter alt de så samvittighetsfullt hadde utført ble de hellige tvunget til å forlate Ohio og sitt kjære tempel. Til slutt fant de tilflukt – selv om det skulle bli midlertidig – ved bredden av Mississippi-elven i delstaten Illinois. De kalte bosetningen Nauvoo, og var igjen villig til å gi alt de hadde, og med sin tro intakt, reiste de et nytt tempel for sin Gud. Forfølgelsene raste imidlertid, og da Nauvoo tempel knapt nok var fullført, ble de igjen drevet fra sine hjem og måtte søke tilflukt i en ørken.
Slitet og ofrene begynte igjen, idet de arbeidet i 40 år for å reise Salt Lake tempel, som nå står majestetisk bare et kvartal syd for de av oss som er her i Konferansesenteret i dag.
En viss grad av offer har alltid vært forbundet med å bygge templer og komme til dem. Utallige er de som har arbeidet og strevd for å sikre seg selv og sin familie de velsignelser som finnes i Guds templer.
Hvorfor er så mange villige til å gi så mye for å motta templets velsignelser? De som forstår de evige velsignelser som kommer av templet, vet at intet offer er for stort, ingen pris for høy, ingen anstrengelse for vanskelig for å kunne motta disse velsignelsene. Det er aldri for mange kilometer å reise, for mange hindre å overvinne eller for mye ubehag å tåle. De forstår at de frelsende ordinanser vi mottar i templet, som gjør oss i stand til en dag å vende tilbake til vår himmelske Fader i et evig familieforhold og å bli begavet med velsignelser og kraft fra det høye, er verdt ethvert offer og enhver anstrengelse.
I dag slipper de fleste av oss å gjennomgå store strabaser for å komme til templet. 84 prosent av Kirkens medlemmer bor nå mindre enn 320 km fra et tempel, og for veldig mange av oss er denne avstanden adskillig kortere.
Hvis dere har vært i templet for dere selv, og hvis dere bor relativt nær et tempel, kan deres offer være å sette av tid i deres travle liv til å besøke templet regelmessig. Det er mye å gjøre i våre templer på vegne av dem som venter på den andre siden av sløret. Når vi utfører arbeidet for dem, vil vi vite at vi har gjort noe som de ikke kan gjøre for seg selv. President Joseph F. Smith uttalte i en mektig erklæring: “Gjennom våre anstrengelser på deres vegne kan deres lenker falle av dem og det mørke som omgir dem, kan vike bort så lyset kan skinne på dem, og i åndeverdenen skal de høre om det arbeid som er blitt utført for dem av deres barn, og de vil fryde seg med dere når dere utfører disse plikter.”5 Mine brødre og søstre, det er vi som må utføre arbeidet.
I min egen familie har noen av våre helligste og mest verdsatte opplevelser vært de gangene vi har vært sammen i templet for å utføre beseglingsordinanser for våre avdøde slektninger.
Hvis dere ennå ikke har vært i templet, eller hvis dere har vært der, men for øyeblikket ikke er kvalifisert til en anbefaling, finnes intet viktigere mål for dere å arbeide mot enn å bli verdige til å komme inn i templet. Deres offer kan være å bringe deres liv i overensstemmelse med det som kreves for få en anbefaling, kanskje ved å gi avkall på gamle vaner som diskvalifiserer dere. Det kan være å utvise den tro og disiplin som skal til for å betale tiende. Uansett hva det er, så kvalifiser dere til å komme inn i Guds tempel. Skaff dere en tempelanbefaling, og behandle den som en dyrebar eiendom, for det er den.
Før dere har gått inn i Herrens hus og mottatt alle velsignelsene som venter dere der, har dere ikke mottatt alt Kirken har å tilby. De viktigste og største velsignelsene ved medlemskap i Kirken, er de velsignelser vi mottar i Guds templer.
Mine unge venner i tenårene, dere skulle alltid ha templet som mål. Ikke gjør noe som vil hindre dere i å komme inn og ta del i de hellige og evige velsignelsene som finnes der. All ære til de av dere som allerede går i templet regelmessig for å utføre dåp for de døde, og står svært tidlig opp for å delta i slike dåpshandlinger før skolen. Jeg kan ikke tenke meg en bedre start på dagen.
Dere småbarnsforeldre, la meg gi dere et klokt råd fra president Spencer W. Kimball. Han sa: “Det ville vært fint om … foreldre i hvert eneste soverom i huset hadde et bilde av templet slik at [deres barn], helt fra [de er] spedbarn, kan se bildet hver dag [helt til] det blir en del av [deres] liv. Når [de] når den alder at [de] må ta [den] svært viktige beslutningen [om gå i templet], vil den allerede være tatt.”6
Våre barn synger i Primær:
Jeg ber dere innstendig om å lære deres barn om templets betydning.
Verden kan være et krevende og vanskelig sted. Vi er ofte omgitt av det som vil trekke oss ned. Hvis dere og jeg kommer til Guds hellige hus, og hvis vi husker på de pakter vi inngår der, vil vi bli bedre i stand til å utholde enhver prøvelse og overvinne enhver fristelse. I dette hellige tilfluktssted vil vi finne fred og bli fornyet og styrket.
Mine brødre og søstre, jeg vil nevne et siste tempel før jeg avslutter. Om ikke så altfor lenge, idet templer tar form over hele verden, vil et av dem bli reist i en by som ble grunnlagt for over 2500 år siden. Jeg snakker om templet som nå blir oppført i Roma, Italia.
Alle templer er et Guds hus, med de samme funksjoner og identiske velsignelser og ordinanser. Roma Italia tempel er unikt ved at det blir bygget på et av verdens mest historiske steder, en by hvor oldtidens apostler Peter og Paulus forkynte Kristi evangelium og hvor de begge led martyrdøden.
I oktober i fjor møttes vi på en vakker, landlig tomt i det nordøstre hjørnet av Roma, og jeg fikk anledning til å holde en innvielsesbønn i forbindelse med spadestikkseremonien. Jeg følte meg tilskyndet til å be den italienske senatoren Lucio Malan og Romas viseborgermester Giuseppe Ciardi om å være blant de første til å vende en spade med jord. Begge hadde medvirket til i beslutningen om å la oss bygge et tempel i deres by.
Det var overskyet, men varmt, og selv om regnet truet, falt det ikke mer enn en dråpe eller to. Da det fantastiske koret sang på italiensk de vakre tonene av “Guds ånd som en ild”, føltes det som om himmel og jord ble forenet i en praktfull lovsang og takkesalme til Den allmektige Gud. Tårene kunne ikke holdes tilbake.
Snart vil de trofaste i denne, Den evige stad, motta ordinanser av evig art i et hellig Guds hus.
Jeg er evig takknemlig til min himmelske Fader for det tempel som nå blir bygget i Roma, og for alle våre templer, hvor de enn er. Hvert av dem står som et fyrtårn for verden, et uttrykk for vårt vitnesbyrd om at Gud vår evige Fader lever, at han ønsker å velsigne oss og sine sønner og døtre i alle generasjoner. Hvert av våre templer er et uttrykk for vårt vitnesbyrd om at livet bakenfor graven er like virkelig og sikkert som vårt liv her på jorden. Dette er mitt vitnesbyrd.
Mine kjære brødre og søstre, måtte vi gjøre alle nødvendige ofre for å komme til templet og ha templets ånd i vårt hjerte og vårt hjem. Måtte vi følge i vår Herre og Frelser, Jesu Kristi fotspor, han som gjorde det største offer for oss, så vi kunne få evig liv og opphøyelse i vår himmelske Faders rike. Dette er min oppriktige bønn, som jeg uttaler i vår Frelser, den Herre Jesu Kristi navn. Amen.