Til vi ses igjen
Bygg på en sikker grunnvoll
Et vitnesbyrd kan bli urokkelig.
Ikke langt fra den store elven Ohio ligger en liten by i utkanten av Louisville i Kentucky. Den heter Anchorage. Den var en gang et sted med gårder der en elvebåt-kaptein etablerte sitt siste transportsted. Nå har den blitt hjemsted for familier fra mange forskjellige trosretninger.
Det var i kirken og hjemme der og mens jeg utforsket den fantastiske verden under skogene av morbær-, eike-, lønne, kastanje- og piletrær, jeg lærte om en av kristenhetens grunnvoller: At Jesus kom som mesterlæreren og lærte oss om godhet og integritet.
Mine foreldre var gode mennesker og trofaste i sin kirke. De lærte meg å være et godt menneske og at det er visse ting som er riktige, som å være vennlig mot andre, og visse ting som ikke er riktige, som å stjele. På den annen side lærte de meg også at det ett menneske tror er sant, er like gyldig som det en annen tror er sant, selv om disse oppfatningene er prinsipielt forskjellige. Slik jeg forstår det, er det i denne filosofien ingen evige prinsipper som er sanne for alle mennesker, bare personlige meninger som intelligente personer har rett og plikt til å godta som sanne for dem.
På grunn av disse underliggende prinsipper for moral relativisme, var det vanskelig for meg å tro det de siste-dagers-hellige misjonærene lærte meg om behovet for forsoningen, prestedømsmyndighet og profeter. Ja, min omvendelsesprosess tok meg seks lange år da jeg konstant utfordret meg selv og spurte hvem jeg var, hva jeg trodde og om det faktisk kunne være en Gud som hadde etablert evige prinsipper for sannhet og villfarelse, synd og konsekvenser.
Bemerkelsesverdig nok mottok jeg åndelig bekreftelse, men ikke før jeg var ydmyk nok til å akseptere den. Først fikk jeg et vitnesbyrd om dåp, deretter om Mormons bok og deretter om Joseph Smith som en sann profet. Ytterligere vitnesbyrd fulgte, linje på linje, om dagens profeter og apostler.
Til slutt kom jeg til et punkt i livet da jeg ikke bare trodde at evangeliet var sant – jeg visste det. Høydepunktet med mange små vitnesbyrd dannet en grunnvoll som min tro var sikker på, et festningsverk som utfordringer mot vitnesbyrd knuses mot.
Det er vår guddommelige rett å søke svar fra Herren. Og vi må fortsette å gi oss selv åndelig næring hver dag så vårt vitnesbyrd forblir sterkt. Men jeg vet også at det ifølge Herrens program ikke er produktivt å fortsette å tvile på prinsipper som vi har mottatt et vitnesbyrd om. Det kan faktisk føre til frafall.
Jeg kjemper ikke lenger med min ungdoms moralske relativisme. Jeg vet at når profeten taler, kommer hans ord fra Gud. Når jeg opplever situasjoner som utfordrer mitt vitnesbyrd, stoler jeg på vitnesbyrdet jeg allerede har mottatt, og deretter gjør jeg mitt beste for å etterleve det. Det er veien til fred, det er veien til lykke.