Budskap fra Det første presidentskap
En nøkkel til en lykkelig familie
Den store russiske forfatteren Leo Tolstoj begynte sin roman Anna Karenina med følgende ord: “Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.”1 Selv om jeg ikke er så sikker som Tolstoj på at lykkelige familier er helt like, har jeg oppdaget én ting de fleste har felles: De klarer å tilgi og glemme andres ufullkommenheter og ser etter det gode.
På den annen side finner ofte personer i ulykkelige familier feil, de nærer uvilje mot andre og synes ikke å gi slipp på tidligere krenkelser.
“Ja, men …” begynner de ulykkelige. “Ja, men du vet ikke hvor ille hun såret meg,” sier én. “Ja, men du vet ikke hvor fryktelig hun er,” sier en annen.
Kanskje begge har rett, kanskje ingen av dem.
Det finnes mange grader av krenkelser. Det finnes mange grader av fornærmelse. Men jeg har lagt merke til at vi ofte rettferdiggjør vårt sinne og beroliger vår samvittighet ved å fortelle oss selv historier om andres motiver som fordømmer deres handlinger som utilgivelige og egoistiske, mens vi på samme tid betrakter våre egne motiver som rene og uskyldige.
Prinsens hund
En gammel walisisk historie fra det 13. århundre handler om en prins som kom hjem og oppdaget at det dryppet blod nedover ansiktet på hunden hans. Mannen løp inn og så til sin forferdelse at hans lille gutt var borte og at vuggen var veltet. I sinne trakk prinsen sverdet sitt og drepte hunden. En liten stund etterpå hørte han at hans sønn gråt – barnet levde! Ved siden av barnet lå en død ulv. Hunden hadde faktisk forsvart prinsens baby mot en blodtørstig ulv.
Selv om denne historien er dramatisk, demonstrerer den et poeng. Den viser at det er mulig at den historien vi forteller oss selv om hvorfor andre oppfører seg på en bestemt måte, ikke alltid stemmer med fakta – noen ganger ønsker vi ikke engang å kjenne fakta. Vi foretrekker å føle at vi har rett til å være sinte ved å holde fast ved vår bitterhet og fortørnelse. Noen ganger kan denne uviljen vare i måneder eller år. Noen ganger vedvarer den hele livet.
En splittet familie
En far kunne ikke tilgi sin sønn for å ha veket fra den vei han var blitt opplært i. Gutten hadde venner som faren ikke likte, og han gjorde mye som var i strid med det hans far mente han skulle gjøre. Dette forårsaket splid mellom far og sønn, og så snart gutten kunne, forlot han hjemmet og kom aldri tilbake. De snakket knapt med hverandre igjen.
Følte faren seg rettferdiggjort? Kanskje.
Følte sønnen seg rettferdiggjort? Kanskje.
Alt jeg vet er at denne familien var splittet og ulykkelig fordi hverken far eller sønn kunne tilgi hverandre. De kunne ikke glemme de bitre minnene de hadde om hverandre. De fylte sitt hjerte med sinne istedenfor med kjærlighet og tilgivelse. Begge berøvet seg selv for anledningen til å påvirke den andres liv til det gode. Splittelsen mellom dem syntes så dyptgående og stor at begge ble en åndelig fange på sin egen følelsesmessige øy.
Heldigvis har vår kjærlige og vise evige Fader i himmelen gitt oss et middel til å overvinne denne stolthetens kløft. Den store og uendelige forsoning er den ypperste handling som fører til tilgivelse og forlikelse. Dens storhet overgår min forstand, men av hele mitt hjerte og min sjel vitner jeg om dens realitet og ultimate kraft. Frelseren ofret seg selv for å sone for våre synder. Gjennom ham får vi tilgivelse.
Ingen familie er fullkommen.
Ingen av oss er uten synd. Hver eneste en av oss begår feil, inkludert deg og meg. Vi har alle blitt såret. Vi har alle såret andre.
Det er gjennom Frelserens offer vi kan oppnå opphøyelse og evig liv. Når vi aksepterer hans veier og overvinner vår stolthet ved å bløtgjøre vårt hjerte, kan vi bringe forsoning og tilgivelse inn i vår familie og vårt eget liv. Gud vil hjelpe oss å bli mer tilgivende, mer villige til å gå den annen mil, å være den første til å be om unnskyldning selv om noe ikke var vår feil, å kvitte oss med gammel uvilje og ikke lenger gi den næring. Lovet være Gud, som ga sin Enbårne Sønn, og Sønnen, som ga sitt liv for oss.
Vi kan føle Guds kjærlighet til oss hver dag. Skulle vi ikke være i stand til å gi litt mer av oss selv til vår neste, slik det står i vår kjære salme “Fordi jeg er blitt meget gitt”?2 Herren har åpnet døren for oss så vi kan bli tilgitt. Ville det ikke bare være rett og rimelig å kvitte oss med vår egen egoisme og stolthet og begynne å åpne den velsignede tilgivelsens dør for dem som vi strides med – spesielt for alle i vår egen familie?
Når det kommer til stykket, oppstår ikke lykke av fullkommenhet, men av å anvende guddommelige prinsipper, selv i små trinn. Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum har erklært: “Lykke i familien oppnås med størst sannsynlighet når den er grunnlagt på vår Herre Jesu Kristi læresetninger. Gode ekteskap og familier opprettes og opprettholdes når de bygger på prinsippene tro, bønn, omvendelse, tilgivelse, respekt, kjærlighet, medfølelse, arbeid og sunne aktiviteter.”3
Tilgivelse er plassert rett i midten av disse enkle sannheter, som er grunnlagt på vår himmelske Faders plan for lykke. Fordi tilgivelse knytter sammen prinsipper, knytter den sammen folk. Den er en nøkkel, den åpner låste dører, den er starten på en hederlig sti, og den er ett av våre beste håp for en lykkelig familie.
Måtte Gud hjelpe oss å være litt mer tilgivende i våre familier, mer tilgivende med hverandre og kanskje også mer tilgivende med oss selv. Jeg ber om at vi kan oppleve tilgivelse som en strålende måte som de fleste lykkelige familier er like på.
Undervis fra dette budskapet
Når du forbereder leksjonene, spør du deg selv hvordan prinsippet ligner noe familiemedlemmene har erfart selv (se Undervisning, intet større kall [1999], 175). Overvei å be familiemedlemmene dele positive erfaringer de har hatt eller lagt merke til i forbindelse med tilgivelse. Drøft disse erfaringene, og legg vekt på velsignelsene knyttet til tilgivelse. Avslutt med å bære vitnesbyrd om viktigheten av å tilgi hverandre.
Fotoillustrasjon: David Stoker