Døtre i pakten
Den veien vi må ta på vår reise tilbake til vår himmelske Fader… er merket med hellige pakter med Gud.
Vi har blitt undervist med åndelig kraft i kveld. Jeg ber om at ordene som ble uttalt av disse flotte kvinnelige lederne, vil trenge inn i deres hjerte, slik de har i mitt.
Dette er et historisk møte. Alle Kirkens kvinner som er åtte år og eldre, har blitt invitert til å være sammen med oss i kveld. Mange av oss har bedt om at Den hellige ånd må være med oss. Denne velsignelsen ble gitt oss da vi hørte disse søstrene tale og lyttet til oppløftende sang og musikk. Jeg ber om at Ånden må fortsette å være med oss når jeg skal uttale noen oppmuntrende ord og mitt vitnesbyrd i tillegg til det som allerede har blitt sagt – og ikke minst vitne om at det vi har blitt fortalt, er det Herren ønsker at vi skal høre.
I kveld vil jeg tale om veien – som på så vakre måter har blitt beskrevet i dag – som vi må ta på vår reise tilbake til vår himmelske Fader. Denne veien er merket med hellige pakter med Gud. Jeg vil tale til dere om gleden ved både å inngå og holde disse paktene og hjelpe andre å holde dem.
Mange av dere ble nylig døpt og mottok Den hellige ånds gave ved håndspåleggelse. For dere er dette minnet ferskt. Andre ble døpt for lenge siden, så minnet om deres følelser ved denne paktsopplevelsen er kanskje ikke like klart, men noen av disse følelsene kommer tilbake til dere når dere lytter til nadverdsbønnene.
Det finnes ikke to av oss som vil ha de samme minnene om den dagen da vi inngikk den hellige dåpspakten og mottok Den hellige ånds gave. Men hver av oss følte Guds anerkjennelse. Vi følte også et ønske om å tilgi og bli tilgitt og en sterkere beslutning om å gjøre det rette.
Hvor dypt disse følelsene trengte ned i deres hjerte ble i hovedsak avgjort ved hvordan dere ble forberedt av kjærlige mennesker. Jeg håper at de av dere som kom inn i riket nylig, er velsignet med å sitte i nærheten av deres mor. Hvis dere er det, kan dere gi henne et smil som takk akkurat nå. Jeg kan huske gleden og takknemligheten jeg følte da jeg satt bak min mor på kjøreturen hjem etter min dåp i Philadelphia, Pennsylvania.
Mor var den som omhyggelig hadde forberedt meg til å inngå denne pakten og alle andre som skulle følge. Hun hadde vært trofast mot denne befalingen fra Herren:
“Og videre, i den grad foreldre i Sion eller i noen av hennes organiserte staver har barn, og de ikke lærer dem å forstå læren om omvendelse, tro på Kristus den levende Guds Sønn og om dåp og Den Hellige Ånds gave ved håndspåleggelse når de er åtte år gamle, skal synden være på foreldrenes hoder.
For dette skal være en lov for Sions innbyggere og for alle hennes organiserte staver.
Og deres barn skal døpes til sine synders forlatelse når de er åtte år gamle, og motta [Den hellige ånd].”1
Mor hadde gjort sin del. Hun hadde forberedt sine barn med ord omtrent som Almas, slik de står i Mormons bok:
“Og det skjedde at han sa til dem: Se, her er Mormons vann (for slik ble det kalt), og nå, ettersom dere ønsker å komme inn i Guds hjord og kalles hans folk, og er villige til å bære hverandres byrder, så de kan være lette,
ja, og er villige til å sørge med dem som sørger, ja, og trøste dem som trenger trøst, og stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder dere måtte være, like til døden, så dere kan bli forløst av Gud og bli regnet blant dem som får del i den første oppstandelse, så dere kan få evig liv –
nå sier jeg dere at hvis dette er deres hjertes ønske, hva har dere så imot å bli døpt i Herrens navn for å bekrefte for ham at dere har inngått en pakt med ham om at dere er villige til å tjene ham og holde hans bud, så han kan utøse sin Ånd over dere i enda rikere grad?
Og nå, da folket hadde hørt disse ord, klappet de i hendene av glede og utbrøt: Dette ønsker vi av hele vårt hjerte.”2
Dere klappet kanskje ikke i hendene første gang dere hørte denne invitasjonen til å slutte en pakt ved dåp, men dere følte sikkert Frelserens kjærlighet og en sterkere beslutning om å hjelpe andre for ham. Jeg kan si “sikkert” fordi disse følelsene er lagt dypt i hjertet til alle vår himmelske Faders døtre. Det er en del av deres guddommelige arv fra ham.
Dere ble undervist av ham før dere kom inn i dette livet. Han hjalp dere å forstå og akseptere at dere ville få prøvelser, vanskeligheter og muligheter valgt ut nettopp for dere. Dere lærte at vår Fader hadde en plan for lykke som kunne bringe dere trygt gjennom disse prøvelsene, og at dere ville bidra til å bringe andre trygt gjennom deres prøvelser. Denne planen er merket med pakter med Gud.
Det er vårt frie valg å inngå og holde disse paktene. Bare et fåtall av hans døtre har mulighet i dette livet til å få høre om disse paktene. Dere er blant de begunstigede få. Dere kjære søstre, hver enkelt av dere, er en datter i pakten.
Vår himmelske Fader lærte dere før dere ble født om erfaringene dere ville få når dere forlot ham og kom til jorden. Dere ble lært at veien hjem til ham ikke ville bli lett. Han visste at det ville være for vanskelig for dere å foreta reisen uten hjelp.
Dere har blitt velsignet ikke bare med å finne veien til å inngå disse paktene i dette livet, men også med å være omgitt av andre som vil hjelpe – som i likhet med dere er paktsdøtre av vår himmelske Fader.
Dere har følt velsignelsen i kveld ved å være sammen med Guds døtre som også er under pakt om å hjelpe og veilede dere slik de har lovet å gjøre. Jeg har sett det dere har sett når paktens søstre holder dette løftet om å trøste og hjelpe – og gjør det med et smil.
Jeg husker smilet til søster Ruby Haight. Hun var gift med eldste David B. Haight, som var medlem av De tolv apostlers quorum. Som ung mann var han president i Palo Alto stav i California. Han ba for og bekymret seg for jentene i ungpikenes klasse i sin egen menighet.
President Haight ble inspirert til å be biskopen kalle Ruby Haight til å undervise de unge jentene. Han visste at hun ville være et vitne for Gud som ville løfte, trøste og vise kjærlighet for jentene i den klassen.
Søster Haight var minst 30 år eldre enn jentene hun underviste. Selv 40 år etter at hun underviste dem, rakte en av jentene i klassen hennes ut hånden hver gang hun møtte min hustru, smilte, og Søster Haight sa til Kathy: “Å! Ungpiken min.” Jeg så mer enn smilet hennes. Jeg følte hennes dype kjærlighet til en søster hun fortsatt brydde seg om som om hun var hennes egen datter. Hennes smil og varme hilsen kom av å se at en søster og datter av Gud fortsatt var på paktens vei hjem.
Vår himmelske Fader smiler til dere også når han ser dere hjelpe en av hans døtre videre langs paktens vei mot evig liv. Og han er fornøyd hver gang dere prøver å velge det rette. Han ser ikke bare hva dere er, men også hva dere kan bli.
Dere har kanskje hatt en jordisk mor eller far som mente at dere kunne være bedre enn dere trodde. Jeg hadde en slik mor.
Det jeg ikke visste da jeg var ung, var at min himmelske Fader, deres himmelske Fader, ser større potensial i sine barn enn vi eller til og med våre jordiske mødre ser i oss. Og når dere beveger dere oppover langs denne veien mot deres potensial, gir det ham glede. Dere kan føle hans anerkjennelse.
Han ser dette strålende potensialet i alle sine døtre uansett hvor de er. Dette legger et stort ansvar på hver enkelt av dere. Han forventer at dere behandler alle dere møter som Guds barn. Det er grunnen til at han befaler oss å elske vår neste som vi elsker oss selv, og å tilgi dem. Deres godhet og tilgivelse overfor andre kommer som deres guddommelige arv fra ham som hans datter. Alle dere møter, er hans elskede åndebarn.
Når dere føler det store søsterfellesskapet, forsvinner det vi trodde skilte oss. For eksempel uttrykker yngre og eldre søstre sine følelser med forventning om å bli forstått og akseptert. Dere er mer like som døtre av Gud enn dere er forskjellige.
Med dette perspektivet skulle unge kvinner se frem til sin inntreden i Hjelpeforeningen som en mulighet til å utvide sin krets av søstre som de vil lære å kjenne, beundre og elske.
Den samme evnen til å se hva vi kan bli, vokser i familier og i Primær. Den finnes på familiens hjemmeaften og i Primærs programmer. Små barn blir inspirert til å uttale store og vidunderlige ting, slik de gjorde da Frelseren løste deres tunger da han underviste dem etter oppstandelsen.3
Selv om Satan kan angripe søstre i yngre alder, løfter Herren søstre til høyere og høyere nivå av åndelighet. For eksempel lærer unge kvinner sine mødre hvordan de kan bruke FamilySearch til å finne og redde forfedre. Noen unge søstre jeg kjenner, velger å dra tidlig om morgenen for å utføre stedfortredende dåp i templer, uten annen oppfordring enn Elijahs ånd.
I misjoner over hele jorden blir søstre kalt som ledere. Herren skapte behovet for deres tjeneste ved å påvirke flere søstre til å tjene. Mange misjonspresidenter har sett søstermisjonærene bli stadig mer effektive i proselyttering og ikke minst som omsorgsfulle ledere.
Enten dere virker som heltidsmisjonær eller ikke, kan dere få den samme evnen til å berike deres ekteskap og oppdra flotte barn ved å følge gode kvinners eksempel.
Tenk på Eva, alle levendes mor. Eldste Russell M. Nelson har sagt følgende om Eva: “Vi og hele menneskeheten er for alltid velsignet på grunn av Evas store mot og visdom. Ved å ta del i frukten først, gjorde hun det som måtte gjøres. Adam var klok nok til å gjøre det samme.”4
Enhver datter av Eva har potensial til å bringe den samme velsignelse til sin familie som Eva bragte til sin. Hun var så viktig for etableringen av familier at vi har denne rapporten om hennes skapelse: “Og Gudene sa: La oss gjøre en medhjelp til mannen, for det er ikke godt for mannen å være alene, derfor vil vi danne en medhjelp til ham, som er hans like.”5
Vi kjenner ikke alle måtene Eva hjalp Adam og sin familie på. Men vi vet om én flott gave hun ga, som hver av dere også kan gi: Hun hjalp sin familie å se veien hjem, når veien videre virket vanskelig. “Og Eva, hans hustru, hørte alt dette, ble glad og sa: Var det ikke for vår overtredelse, ville vi aldri ha fått avkom, og ville aldri ha kjent godt og ondt og gleden ved vår forløsning og det evige liv som Gud gir til alle lydige.”6
Dere har hennes eksempel å følge.
Ved åpenbaring gjenkjente Eva veien hjem til Gud. Hun visste at Jesu Kristi forsoning gjorde evig liv mulig i familier. Hun var sikker, slik dere kan være, på at hvis hun holdt sine pakter med sin himmelske Fader, ville Forløseren og Den hellige ånd hjelpe henne og hennes familie gjennom enhver sorg og skuffelse som måtte komme. Hun visste at hun kunne stole på dem.
“Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand!
Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.”7
Jeg vet at Eva opplevde sorger og skuffelser, men jeg vet også at hun fant glede i vissheten om at hun og hennes familie kunne vende tilbake for å bo hos Gud. Jeg vet at mange av dere som er her, opplever sorger og skuffelser. Jeg velsigner dere med at dere, i likhet med Eva, kan føle den samme glede som hun følte, på deres reise hjem.
Jeg har et sikkert vitnesbyrd om at Gud Faderen våker over dere i kjærlighet. Han elsker hver og en av dere. Dere er hans døtre i pakten. Fordi han elsker dere, vil han gi dere den hjelpen dere trenger for å bevege dere selv og andre oppover langs veien tilbake til hans nærhet.
Jeg vet at Frelseren betalte prisen for alle våre synder og at Den hellige ånd vitner om sannheten. Dere har følt denne betryggelsen under dette møtet. Jeg har et vitnesbyrd om at alle nøkler som binder hellige pakter, har blitt gjengitt. De innehas og utøves i dag av vår levende profet, president Thomas S. Monson. Jeg gir disse ord til trøst og håp til dere, Hans elskede paktsdøtre, i Jesu Kristi navn. Amen.