Deres fire minutter
Forsoningens mirakel kan kompensere for ufullkommenheter i vår prestasjon.
Vinter-OL trollbandt nylig verden idet utøvere fra 89 land konkurrerte i 98 forskjellige øvelser. Spesielt var det at 10 av disse idrettsutøverne var medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og de tre av dem som fikk medalje, ble nylig omtalt i Church News: Christopher Fogt, Noelle Pikus-Pace og Torah Bright.1 Vi gratulerer alle utøverne som konkurrerte. Godt gjort!
Jeg taler om disse lekene i dag idet jeg retter mine tanker til unge menn, unge kvinner og unge enslige voksne – dere som er i de viktige årene som staker ut kursen for deres liv. Jeg føler at det jeg skal si til dere, er av stor betydning.
For at dere skal føle det samme, forteller jeg først historien om Noelle Pikus-Pace, en av disse siste-dagers-hellige idrettsutøverne. I Noelles gren, skeleton, bygger utøverne opp hastighet når de løper og deretter stuper med hodet først ned på en liten kjelke. Med ansiktet bare centimetere over bakken farer de nedover en svingete isbane i hastigheter opp mot 145 km/t.
Det er spesielt å tenke på at mange år med forberedelser regnes som enten vellykket eller mislykket basert på det som skjer i løpet av fire intense 60-sekunders omganger.
Noelles tidligere olympiske drømmer i 2006 ble knust da hun brakk benet i en forferdelig ulykke. I OL i 2010 kom igjen drømmene hennes til kort da drøyt et tidels sekund sto mellom henne og pallen.2
Kan dere forestille dere spenningen hun følte mens hun ventet på å starte sitt første run i OL i 2014? Årene med forberedelse skulle kulminere i bare et snev av tid. Fire minutter til sammen. Hun hadde brukt mange år på å forberede seg til disse fire minuttene, og hun ville reflektere over dem resten av sitt liv.
Noelles finalerun gikk nesten plettfritt! Vi vil aldri glemme da hun hoppet opp på tribunen for å omfavne familien etter å ha krysset mållinjen, og ropte: “Vi klarte det!” Mange år med forberedelser hadde gitt uttelling. Vi så Unge kvinners medaljong rundt halsen hennes da sølvmedaljen ble hengt ved siden av den.3
Det virker kanskje urettferdig at hele Noelles OL-drøm sto eller falt på det hun gjorde i løpet av fire korte minutter. Men hun visste det, og det var derfor hun forberedte seg så iherdig. Hun følte storheten og betydningen av sine fire minutter, og hva de ville bety for resten av livet.
Vi husker også Christopher Fogt, et medlem av laget som vant bronse i firerbob. Selv om han kunne ha gitt opp etter et voldsomt krasj i OL i 2010, valgte han å holde ut. Etter et fantastisk, forløsende run vant han premien han så iherdig hadde søkt.4
Tenk så over hvordan din vei til evig liv er noe tilsvarende disse idrettsutøvernes “4-minuttersprestasjon”. Du er en evig person. Før du ble født, levde du som en ånd. I en kjærlig himmelsk Faders nærhet trente og forberedte du deg til anledningen til å komme til jorden en kort stund og, vel, prestere. Dette livet er dine fire minutter. Mens du er her, vil dine handlinger avgjøre om du vinner premien som er evig liv. Profeten Amulek beskrev det slik: “Dette liv er [tiden] til å forberede seg til å møte Gud. Ja, se, denne livsdag er dagen… til å utføre [ditt] arbeide.”5
På en måte har deres fire minutter allerede begynt. Klokken går. Apostelen Paulus ord synes så passende – å løpe løpet slik at dere kan få premien.6
På samme måte som visse trinn er avgjørende i en OL-utøvers svært korte prestasjon, hopp eller manøvrer for skøyteløpere og snøbrettkjørere, å treffe svingene i en bobbane eller tråkle seg gjennom portene i en slalåmløype, er også visse ting i livet helt avgjørende – sjekkpunkter som beveger oss gjennom vår åndelige prestasjon på jorden. Disse åndelige markørene er de nødvendige gudgitte ordinanser i evangeliet: dåp, å motta Den hellige ånds gave, ordinasjoner i prestedømmet, tempelordinanser og deltagelse i nadverden hver uke.
“I [disse] ordinanser blir guddommelighetens kraft tilkjennegitt.”7
Og på samme måte som disiplinen ved å trene forbereder en idrettsutøver til å utføre elementer på høyeste nivå i sin idrett, vil det å holde budene kvalifisere dere til å motta disse frelsende ordinansene.
Føler dere hvor viktig det er?
Mine unge venner, uansett hvor dere er i deres “4-minuttersprestasjon”, vil jeg be dere grunne: “Hva må jeg gjøre nå for å sikre meg medaljen?” Under denne konferansen har kanskje Ånden hvisket til dere hva det kan være: Mer gjennomtenkt forberedelse til en ordinans i fremtiden, eller å motta en ordinans som dere skulle ha mottatt for lenge siden. Uansett hva det måtte være, gjør det nå. Ikke vent. Deres fire minutter vil gå fort, og dere har evigheten til å tenke over hva dere gjorde i dette livet.8
Selvdisiplin er nødvendig. Daglig bønn, skriftstudium og deltagelse i kirken må være grunnlaget for deres trening. Et konsekvent mønster av å adlyde budene, holde paktene dere har inngått og følge Herrens normer som finnes i Til styrke for ungdom, er obligatorisk.
Dere er kanskje klar over ting i livet deres som truer med å bremse eller stanse deres åndelige fremgang. I så fall kan dere følge Skriftenes rettledning: “La oss… legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss.”9
Det er ennå ikke for sent å omvende seg. Men snart kan det være det, for ingen vet egentlig når deres fire minutter vil være omme.
Nå tenker dere kanskje: “Jeg har allerede rotet det til. Mine fire minutter er allerede en katastrofe. Jeg kan like gjerne gi opp.” I så fall må dere slutte å tenke det og aldri tenke det igjen. Forsoningens mirakel kan kompensere for ufullkommenheter i vår prestasjon. Eldste Jeffrey R. Holland har sagt:
“For de av dere… som kanskje fortsatt holder igjen… vitner jeg om Guds kjærlighets fornyende kraft og det mirakel som hans nåde er
…Det er aldri for sent så lenge [Mesteren] sier at det er tid… Utsett det ikke.”10
Husk, dere er ikke alene. Frelseren har lovet at han ikke skal etterlate dere farløse.11 Dere har også familie, venner og ledere som heier på dere.
Selv om talen min har vært rettet mot Kirkens ungdom, vil jeg si følgende til foreldre og besteforeldre:
Eldste David A. Bednar beskrev nylig en enkel måte å gjennomføre en familieevaluering på for å markere fremgang på paktens vei ved nødvendige ordinanser. Alt som trengs er et ark med to kolonner: “Navn” og “Plan for neste eller nødvendig ordinans”. Jeg gjorde nylig dette for hvert familiemedlem. Blant dem noterte jeg meg et barnebarn som snart skal velsignes, et seks år gammelt barnebarn som trenger forberedelse til dåp, og en sønn som fyller 18 og trenger forberedelse til prestedømmet og tempelbegavelsen. Alle på listen trengte nadverdens ordinans. Denne enkle øvelsen hjalp Lesa og meg å oppfylle vår rolle for å hjelpe hvert medlem av familien langs paktens vei, med en handlingsplan for hver av dem. Kanskje dette er en idé for dere, som vil føre til familiesamtaler, leksjoner på familiens hjemmeaften, forberedelse og invitasjoner til nødvendige ordinanser i familien.12
Som skiløper og snøbrettkjører ble jeg dypt imponert over “4-minuttersprestasjonen” som førte til sølvmedalje i halfpipe-konkurransen for den australske siste-dagers-hellige snøbrettkjøreren Torah Bright. Hun blendet verden da hun gjennomførte et nesten feilfritt run som kulminerte i en backside rodeo 720. Men enda mer imponerende og overraskende for verden var måten hun viste Kristus-lignende kjærlighet overfor sine konkurrenter på. Hun la merke til at den amerikanske snøbrettkjøreren Kelly Clark, som hadde et dårlig første run i finalerunden, virket nervøs foran sitt andre run. “Hun ga meg en klem,” forteller Clark. “Hun bare holdt meg til jeg klarte å slappe av og puste roligere. Det var godt å få en klem av en venn.” Kelly Clark sto senere sammen med Torah på seierspallen som bronsemedaljevinner.
Da hun ble spurt om denne uvanlige velgjerningen mot sin motstander, som kunne ha satt hennes egen sølvmedalje i fare, sa Torah ganske enkelt: “Jeg er en konkurrent – jeg ønsker å gjøre mitt beste – men jeg ønsker også at konkurrentene mine skal gjøre sitt beste.”13
Med dette i tankene, er det noen som trenger deres oppmuntring? Et familiemedlem? En venn? En klassekamerat eller et medlem av quorumet? Hvordan kan dere hjelpe dem med deres fire minutter?
Kjære venner, dere er midt i en spennende reise. På noen måter fyker dere nedover halfpipen eller bobbanen, og det kan være krevende å utføre hvert element eller treffe hver sving underveis. Men husk at dere har forberedt dere for dette i årtusener. Dette er deres øyeblikk til å prestere. Dette er deres fire minutter! Nå er tiden inne!
Jeg har stor tro på deres evner. Dere har verdens Frelser på deres side. Hvis dere søker hans hjelp og følger hans veiledning, hvordan kan dere mislykkes?
Jeg avslutter med mitt vitnesbyrd om den velsignelse det er å ha en levende profet, president Thomas S. Monson, og om Jesus Kristus og hans rolle som vår Frelser og Forløser, i Jesu Kristi, hans hellige navn. Amen.