Søsterfellesskap: Å, som vi trenger hverandre!
Vi må slutte å konsentrere oss om våre forskjeller og se etter hva vi har til felles.
I denne videoen så vi åtte land og hørte ni forskjellige språk. Tenk dere hvor mange flere språk som ble lagt til på det siste verset. Det er fantastisk å vite at vi som et verdensomspennende søsterfellesskap var i stand til å heve vår røst i vitnesbyrd om den evige sannhet at vi er døtre av en kjærlig himmelsk Fader.
Det er et stort privilegium å være her ved denne historiske anledning og få tale til alle Kirkens kvinner som er åtte år og eldre. Det ligger enorm styrke i vårt fellesskap i kveld. Når jeg ser alle som er samlet i Konferansesenteret og tenker på de tusener av andre som ser denne sendingen fra steder rundt om i verden, må den samlede kraften i vårt vitnesbyrd og vår tro på Jesus Kristus sikkert utgjøre en av de mest trosfylte og kraftfulle forsamlinger av kvinner i Kirkens, om ikke verdens historie.
I kveld gleder vi oss over våre mange forskjellige roller som kvinner i Kirken. Selv om vi på mange måter er forskjellige og unike, vet vi også at vi alle er døtre av den samme himmelske Fader, noe som gjør oss til søstre. Vi er forenet for å bygge Guds rike og i de pakter vi har inngått, uansett hva våre omstendigheter måtte være. Denne sammensatte forsamlingen er utvilsomt det mest strålende søsterfellesskap i verden!1
Å være søstre innebærer at det er et ubrytelig bånd mellom oss. Søstre tar vare på hverandre, passer på hverandre, trøster hverandre og stiller opp for hverandre i tykt og tynt. Herren har sagt: “Jeg sier til dere: Vær ett, og hvis dere ikke er ett, er dere ikke mine.”2
Djevelen vil at vi skal være kritiske eller dømmende overfor hverandre. Han ønsker at vi skal konsentrere oss om våre forskjeller og sammenligne oss med hverandre. Dere liker kanskje å trene intenst i en time hver dag fordi det får dere til å føle dere bra, mens jeg anser det for å være en stor atletisk begivenhet om jeg går opp en trapp i stedet for å ta heisen. Vi kan fortsatt være venner, ikke sant?
Vi som kvinner kan være spesielt strenge med oss selv. Når vi sammenligner oss med hverandre, vil vi alltid føle oss utilstrekkelige eller kanskje bitre på andre. Søster Patricia T. Holland sa en gang: “Poenget er at vi simpelthen ikke kan kalle oss kristne og fortsette å dømme hverandre – eller oss selv – så hardt.”3 Hun sier videre at det ikke finnes noe som gjør det verdt å miste vår medfølelse og vårt søsterfellesskap. Vi må bare slappe av og glede oss over våre guddommelige forskjeller. Vi må ikke glemme at vi alle ønsker å tjene i riket ved hjelp av våre unike talenter og gaver på vår egen måte. Da kan vi nyte vårt søsterfellesskap og vår omgang med hverandre, og begynne å tjene.
Faktum er at vi virkelig trenger hverandre. Kvinner søker naturlig vennskap, støtte og fellesskap. Vi har mye å lære av hverandre, og vi lar ofte selvpålagte barrierer hindre oss i å nyte fellesskap som kan være blant de største velsignelser i vårt liv. For eksempel trenger vi kvinner som er litt eldre, det som dere Primær-jenter har å tilby. Vi kan lære mye av dere om Kristus-lignende tjeneste og kjærlighet.
Jeg hørte nylig en fantastisk historie om en liten jente som het Sarah, hvis mor fikk anledning til å hjelpe en annen kvinne i menigheten ved navn Brenda. Brenda hadde multippel sklerose. Sarah elsket å bli med moren for å hjelpe Brenda. Hun tok fuktighetskrem på Brendas hender og masserte fingrene og armene fordi hun ofte hadde smerter. Sarah lærte så å forsiktig strekke Brendas armer over hodet for å trene musklene hennes. Sarah børstet Brendas hår og snakket med henne mens moren tok seg av andre behov. Sarah lærte viktigheten og gleden av å hjelpe en annen, og forsto etter hvert at selv et barn kan gjøre en stor forskjell i en annens liv.
Jeg elsker eksemplet vi finner i første kapittel av Lukas, som beskriver det gode forholdet mellom Maria, Jesu mor, og hennes kusine Elisabet. Maria var en unge kvinne da hun ble informert om sin bemerkelsesverdige oppgave å være mor til Guds Sønn. Innledningsvis må det ha virket som et tungt ansvar å bære alene. Det var Herren selv som ga Maria en å dele byrden med. I budskapet fra engelen Gabriel fikk Maria navnet på en pålitelig og sympatisk kvinne som hun kunne støtte seg til – sin kusine Elisabet.
Denne unge jomfruen og hennes kusine som var “kommet langt opp i årene”,4 delte et felles bånd i sine mirakuløse svangerskap. Jeg kan knapt forestille meg hvor viktige de tre månedene de tilbrakte sammen, var for dem begge da de kunne snakke sammen, forstå hverandre og støtte hverandre i deres unike kall. For et fantastisk eksempel de er på kvinnelig omsorg mellom generasjoner.
De av oss som er litt mer modne, kan ha enorm innflytelse på de yngre generasjoner. Da min mor var en liten jente, var ingen av foreldrene hennes aktive i Kirken. Selv i en alder av fem gikk hun alene til kirken og deltok på møtene – Primær, Søndagsskolen og nadverdsmøtet – alle til forskjellige tider.
Jeg spurte nylig mor hvorfor i all verden hun gjorde det uke etter uke når hun ikke fikk noen støtte eller oppmuntring hjemme. Hun svarte: “Jeg hadde Primær-lærere som var glad i meg.” Disse lærerne brydde seg om henne og underviste henne i evangeliet. De lærte henne at hun hadde en Far i himmelen som elsket henne, og det var deres omtanke for henne som fikk henne til å komme uke etter uke. Mor sa til meg: “Det var en av de viktigste innflytelsene i mitt tidlige liv.” Jeg håper jeg kan takke disse søstrene en dag! Det er ingen generasjonskløft når det gjelder Kristus-lignende tjeneste.
For noen uker siden møtte jeg en Unge kvinners president på stavsplan i California, som fortalte meg at hennes 81 år gamle mor nylig hadde blitt kalt som ungpikenes veileder. Jeg ble så fascinert at jeg ringte moren hennes. Da søster Val Bakers biskop ba om å få snakke med henne, så hun frem til å bli kalt som bibliotekar eller menighetens historiker. Da han spurte henne om hun ville tjene som ungpikenes veileder i Unge kvinner, var reaksjonen: “Er du sikker?”
Biskopen svarte høytidelig: “Søster Baker, det er ingen tvil – dette kallet er fra Herren.”
Hun sa at hun ikke hadde noe annet svar på det enn: “Selvfølgelig.”
Jeg elsker inspirasjonen denne biskopen følte om at de fire ungpikene i menigheten har mye å lære av denne modne søsterens visdom, erfaring og livslange eksempel. Og gjett hvem søster Baker vil gå til når hun trenger hjelp til å sette opp Facebook-siden sin?
Jeg tenker på det store bidraget søstrene i Hjelpeforeningen kan yte for å ta imot unge søstre som nylig har vært i Unge kvinner. Våre unge søstre føler ofte at de ikke passer inn eller har noe til felles med de andre i Hjelpeforeningen. Før de fyller 18 trenger de ledere i Unge kvinner og mødre som med glede vitner om de store velsignelsene ved Hjelpeforeningen. De trenger å føle entusiasme ved å bli en del av slik en strålende organisasjon. Når unge kvinner begynner å gå i Hjelpeforeningen, trenger de aller mest en venn å sitte ved siden av, en arm rundt skuldrene og en anledning til å lære og tjene. La oss alle strekke oss ut for å hjelpe hverandre gjennom overganger og milepæler i livet.
Takk til alle Kirkens kvinner som gjør sitt ytterste, på tvers av alder og kulturelle grenser, for å velsigne og yte tjeneste for andre. Unge kvinner utfører tjeneste for Primær-barn og eldre. Enslige søstre i alle aldre bruker utallige timer på å ta seg av behovene til menneskene rundt seg. Vi anerkjenner de tusenvis av unge kvinner som gir 18 måneder av sitt liv for å dele evangeliet med verden. Alle disse tingene er bevis på det vår kjære salme sier: “Som tjenende engler arbeider vi kvinner.”5
Hvis det finnes barrierer, er det fordi vi selv har skapt dem. Vi må slutte å konsentrere oss om våre forskjeller og se etter hva vi har til felles, deretter kan vi begynne å forstå vårt store potensiale og oppnå de største goder i denne verden. Søster Marjorie P. Hinckley sa en gang: “Å, som vi trenger hverandre. De av oss som er gamle, trenger dere som er unge. Og forhåpentligvis trenger dere som er unge, noen av oss som er gamle. Det er et sosiologisk faktum at kvinner trenger kvinner. Vi trenger dype og berikende og lojale vennskap med hverandre.”6 Søster Hinckley hadde rett: Å, som vi trenger hverandre!
Søstre, det finnes ingen annen gruppe kvinner i verden som har tilgang til større velsignelser enn oss som siste-dagers-hellige kvinner. Vi er medlem av Herrens kirke, og uavhengig av våre individuelle omstendigheter, kan vi alle nyte de fulle velsignelser av prestedømmets kraft ved å holde de pakter vi har inngått i dåpen og i templet. Vi har levende profeter til å lede og undervise oss, og vi nyter Den hellige ånds store gave, som gir oss trygghet og veiledning. Vi er velsignet med å få arbeide hånd i hånd med rettskafne brødre mens vi styrker hjem og familie. Vi har tilgang til styrken og kraften i tempelordinanser, og så mye mer.
I tillegg til å nyte alle disse fantastiske velsignelsene, har vi hverandre – søstre i Jesu Kristi evangelium. Vi har blitt velsignet med en følsom og kjærlig natur som gjør oss i stand til å gi Kristus-lignende kjærlighet og tjeneste til menneskene rundt oss. Når vi ser utover våre forskjeller i alder, kultur og omstendigheter for å gi hverandre omsorg og hjelp, vil vi bli fylt med Kristi rene kjærlighet og inspirasjon som hjelper oss å vite når og hvem vi kan tjene.
Jeg gir dere en oppfordring som ble gitt en gang før, av en Hjelpeforeningens president som sa: “Jeg oppfordrer dere til ikke bare å elske hverandre, men til å elske hverandre bedre.”7 Måtte vi innse hvor mye vi trenger hverandre, og måtte vi alle elske hverandre bedre. Det ber jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.