Til vi ses igjen
Hold blikket festet på land
Min sønn har lært meg en viktig lekse om hvor man skal se og hvordan man kan holde ut.
En kanotur til en øy i en nærliggende nasjonalpark hørtes ut som en perfekt mulighet til å komme nærmere min sønn. Lederne i Det aronske prestedømme og de unge mennene i menigheten hadde planlagt turen i flere måneder, og jeg var i stand til å bli med dem.
Min sønn McKay var i god form, ettersom han deltok i tre idretter på videregående skole. Det var nok én grunn til at lederne satte oss i samme kano – de visste at han kunne padle hardt hvis det trengtes. Jeg hadde litt erfaring med kano, så vi virket som et godt team.
Jeg gledet meg også til å få tid på innsjøen til å snakke. McKay hadde vært gjennom mye siden hans mor døde, og jeg hadde ikke alltid vært i stand til å ivareta behovene og interessene hans på best mulig måte.
Vi hadde trening, vi hadde redningsvester, vi kunne svømme, og vi hadde erfarne ledere med oss.
Men vi hadde ikke regnet med vinden. Vi hadde padlet i flere kilometer, for så å krysse rett over innsjøen, og nærmet oss land da en uvanlig sterk motvind blåste opp.
De andre kanoene klarte å komme seg til land, men McKay og jeg var i den siste båten. Bølgene ble stadig større, og vi drev ut av kurs mens vi padlet og padlet og prøvde å skape litt fremdrift. Jeg begynte å bli sliten og urolig. Jeg stakk åren ned i vannet og dro til av alle krefter for å prøve å styre oss tilbake på rett kurs, men det virket ikke som om vi kom noen vei.
Vi sto i fare for å kantre da jeg endelig innrømmet høyt at jeg ikke visste om jeg hadde styrke til å fortsette. Da sa sønnen min: “Du ser på bølgene, pappa. Du kommer ingen vei på den måten. Du må ha blikket festet på land. Ser du det treet på høyden? Det er målet vårt. Fokuser på det, så skal vi klare det.”
Han hadde rett. Da jeg fokusert på treet, klarte jeg å holde rett kurs. Armene mine fikk fornyet styrke. McKay ropte takten på åretakene – “Dra. Hvil. Dra. Hvil.” Og vi beveget oss jevnt og trutt.
Vi kom til land, andre kom til for å hjelpe, og vi satt og gispet etter pusten. Den kvelden satt vi i teltet og snakket, far og sønn, om vår opplevelse.
Sammen husket vi hva president Thomas S. Monson har undervist om Herrens fyrtårn: “Det lyser gjennom livets stormer. Det kaller: ‘Denne vei til sikkerhet, denne vei hjem.’”1
Den ettermiddagen hadde et tre på bredden vært vårt fyrtårn. Da jeg var nær fortvilelse, hadde min sønn klokelig rådet meg til ikke å se på bølgene, men å holde blikket festet på land. Og vi hadde samarbeidet på mer enn én måte.