Pionerer i alle land
Kirken i Brasil Fremtiden har endelig kommet
I både fysisk størrelse og befolkning er Brasil det femte største landet i verden. Men for 100 år siden var befolkningen der glissen, og få benyttet seg av de store naturressursene: et tropisk klima, frodig jord og et vell av mineraler og vann.
Max og Amalie Zapf var fascinert av Brasil, og bestemte seg for å gjøre det til sitt hjem. De hadde sluttet seg til Kirken i Tyskland i 1908, og emigrerte til Brasil i mars 1913. Som de første kjente medlemmer av Kirken som bodde i Brasil, var de glade for å være i et så løfterikt land. Kirken var imidlertid ikke etablert i Syd-Amerika, og Max og Amalie innså snart hvor ensomme de følte seg uten privilegiet å kunne gå i kirken og omgås andre medlemmer.1
Etter 10 år i Brasil fikk Max og Amalie Zapf høre om et annet trofast medlem av Kirken, Augusta Lippelt, som i 1923 hadde utvandret fra Tyskland sammen med sine fire barn og sin mann som ikke var medlem, til den brasilianske delstaten Santa Catarina. Familien Zapf flyttet til Santa Catarina for å være i nærheten av familien Lippelt.
To år senere åpnet Den sydamerikanske misjon i Buenos Aires, Argentina. Den andre misjonspresidenten, K. B. Reinhold Stoof, også fra Tyskland, ble inspirert til å etablere Kirken blant den store tyske innvandrerbefolkningen i det sydlige Brasil. I 1928 tildelte han to misjonærer, William Fred Heinz og Emil A. J. Schindler, til Joinville, en by med en stor befolkning av tyske innvandrere. I 1930 besøkte president Stoof familien Zapf og familien Lippelt og opprettet en gren, der familiene endelig kunne gå i kirken sammen og ta del i nadverden.
For en forskjell 100 år har utgjort. Før familien Zapf kom i 1913, hadde Brasil ingen medlemmer, ingen misjonærer og ingen kirkeorganisasjon. I dag bor det mer enn en million medlemmer i Brasil, noe som gjør det til landet med den tredje største befolkningen av Kirkens medlemmer (etter USA og Mexico). Kirken har nå forsamlinger i alle Brasils delstater og større byer. Max og Amalies etterkommere nyter fordelene av en sterk og levende kirke med en unik og fascinerende historie.
Vokser som en eik
En profeti som ble uttalt i Argentina av eldste Melvin J. Ballard (1873-1939) i De tolv apostlers quorum i 1926, antydet at regionen i utgangspunktet ville ha langsom vekst, men at den en dag ville bli mektig. Han profeterte: “Herrens verk vil vokse sakte her en periode, akkurat som en eik vokser sakte fra en eikenøtt. Det vil ikke skyte opp på en dag som solsikken, som vokser raskt, for så å dø.”2
Noen få sluttet seg til Kirken i de tidlige årene av Brasil misjon, som åpnet i 1935. Kirken ble hovedsakelig drevet på tysk frem til 1940, da den gikk over til portugisisk, landets offisielle språk. Misjonærer virket i en rekke byer over hele landet frem til andre verdenskrig gjorde det nødvendig for dem å forlate landet. Misjonærene kom tilbake etter krigen, og arbeidet tok fatt igjen.
I byen Campinas i delstaten São Paulo sluttet flere unge menn og kvinner seg til Kirken og holdt seg trofaste. En av disse første medlemmene var Antônio Carlos Camargo. Han sluttet seg til Kirken som tenåring i 1947, gikk på stevnemøter og giftet seg med et medlem av Kirken, og i 1954 begynte han å studere ved Brigham Young University og senere ved University of Utah. Han og hans hustru vendte tilbake til Brasil i 1963 for å arbeide i en tekstilbedrift, og ble overrasket over Kirkens vekst. Da de dro i 1954, var det bare noen få små grener som ble ledet av amerikanske misjonærer. Men i løpet av deres ni år lange fravær hadde nesten 16 000 brasilianere blitt medlem av Kirken, heriblant mange unge familier som hadde sterke lederegenskaper og trofast engasjement. Antônio uttalte: “De var store og edle ånder som Herren utvalgte her i São Paulo.”3
I 1966, 31 år etter at Brasil misjon åpnet, ble den første staven i Syd-Amerika organisert i São Paulo. Eldste Spencer W. Kimball (1895-1985), som da var medlem av De tolv apostlers quorum, organiserte staven med Walter Spät som president og Antônio som hans annenrådgiver.
Bare et fåtall av de nye lederne hadde noensinne sett en fungerende stav. Men Herren hadde forberedt Antônio, som hadde betydelig erfaring med Kirken i USA, og var i stand til å bistå stavspresidentskapet. Fra ledelsen i menighetene og grenene i denne første staven kom det ledere til mange andre staver. Deres innflytelse kunne føles over hele landet da organiseringen av staver begynte i et imponerende tempo.
En epoke med vekst
En uventet bekjentgjørelse ga støtet til større vekst i Kirken i Brasil: Et tempel skulle bygges. Medlemmene visste betydningen av templer, men de fleste hadde bare sett dem på fotografier. De nærmeste templene var i USA, tusenvis av kilometer unna. President Kimball besøkte Brasil i mars 1975, og på en regionalkonferanse bekjentgjorde han at et tempel skulle bygges i São Paulo. Stor forventning og økonomisk offer førte til at det sto ferdig i 1978. Medlemmene bidro til å dekke kostnadene ved å bygge templet med pengebidrag. Mange av dem solgt sine biler, smykker og eiendommer for å skaffe midler til sine pengebidrag.
Før templet ble innviet i oktober og november 1978, kom åpenbaringen om prestedømmet (se Offisiell erklæring 2). Denne åpenbaringen innebar at alle verdige medlemmer i Brasil kunne delta i innvielsen og templets velsignelser.
Åpenbaringen om prestedømmet og tempelinnvielsen ble katalysatorer for en av de største misjonærsuksesser Kirken har opplevd: mer enn 700 000 brasilianere sluttet seg til Kirken i løpet av de neste to tiårene.
Andre hendelser oppmuntret også til denne veksten. Landet gikk gjennom viktige politiske og sosiale endringer som la til rette for vekst. Mange brasilianere flyttet til byområder og ble mer åpne for nye religioner. Samtidig ba president Kimball brasilianske stavspresidenter om å sette mål for å øke antall brasiliansk ungdommer som ble kalt til å reise på misjon. Snart var mer enn halvparten av misjonærene i Brasil innfødte brasilianere. Disse hjemvendte misjonærene ble senere lokale ledere i Kirken.
Kirkens vekst fremhevet imidlertid en utfordring: manglende erfaring blant medlemmene. Denne utfordringen fikk imidlertid et positivt utfall: den krevde økt tro og åndelig veiledning blant medlemmene. I november 1992 ble for eksempel en stav organisert i Uruguaiana i Vest-Brasil, langt fra Kirkens etablerte staver. Da et trofast og langvarig medlem av Kirken, José Candido Ferreira dos Santos, ble kalt som patriark i den nyopprettede staven, ble han bekymret. Han forklarte for generalautoriteten: “Jeg kan ikke være patriark. Jeg aner ikke hva det er. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har møtt en patriark, og har ikke min patriarkalske velsignelse.” Generalautoriteten foreslo en løsning. I nabobyen Alegrete hadde også en ny patriark, Rui Antônio Dávila, nylig blitt kalt, og han var i en lignende situasjon. De to patriarkene måtte gi hverandre patriarkalske velsignelser.
Da bror Santos mottok sin velsignelse av bror Dávila, ble han overrasket da han hørte velsignelser uttalt om hans fortid og hans personlige ønsker som patriarken umulig kunne kjenne til. Da bror Santos i sin tur uttalte en velsignelse over bror Dávila, trillet igjen tårene da det samme skjedde igjen. De to mennene omfavnet hverandre etterpå med en dyp forståelse av hva som nettopp hadde skjedd.4 Akkurat slik Ånden inspirerte dem til å gi sine første patriarkalske velsignelser, inspirerte Ånden dem da de ga hundrevis av andre. Herren ga mange slike åndelige velsignelser i et land der erfaring i Kirken var begrenset.
Det vedvarende utdannelsesfond
Mangel på utdannelse blant medlemmene var en annen utfordring. Når misjonærene kom hjem, var de ofte åndelig forberedt, men manglet utdannelse til å kunne få tilfredsstillende arbeid. Reinaldo Barreto, en stavspresident i São Paulo, forklarte: “Det var en betydelig utfordring å finne arbeid. Mange misjonærer mistet håpet om utvikling, og mistet til og med den åndelige styrken de hadde på misjon.” Utdannelse var ofte nøkkelen til å overvinne denne utfordringen.
Derfor har etableringen av Det vedvarende utdannelsesfond av president Gordon B. Hinckley (1910-2008) i 2001 vært til velsignelse for tusenvis av brasilianske hjemvendte misjonærer. Det gir dem opplæringsmuligheter, noe som har resultert i bedre jobbmuligheter. Medlemmene er bedre i stand til å forsørge en familie og ta ytterligere utdannelse. President Barreto, som ble administrator av fondet i Brasil, uttalte: “Det er en velsignelse å se de unge medlemmene fullføre sin utdannelse og få gode jobber, men det beste med programmet er å se selvtilliten deres vokse. De har større håp.”5
Engasjerte medlemmer
Kirkens styrke i Brasil er ikke bare antall medlemmer, men også deres engasjement for evangeliet. For eksempel ble Gelson Pizzirani, en pensjonert leder i et flyselskap, tilbudt en utfordrende og lukrativ jobb: å bidra til å starte et nytt flyselskap i Brasil. Samtidig ble han og hans hustru Miriam kalt til å presidere over Brasil Brasília misjon. Det var ingen tvil om hva de skulle gjøre. Siden de ble døpt som tenåringer, har de viet sitt liv til Kirken. Før de giftet seg, ble bror Pizzirani kalt som grenspresident. Han ble kalt som stavspresident som 25-åring, og har tatt imot mange andre kall, blant annet som områdesytti. Søster Pizzirani har hatt kall i Hjelpeforeningen, Unge kvinner og Primær på stavs- og menighetsplan. Hun uttrykte sine følelser angående evangeliets velsignelser: “Jeg har blitt dypt velsignet fordi jeg har prøvd å holde budene. For hvert bud jeg holder, mottar jeg en velsignelse.”6
Etter å ha fullført sin misjon i Brasília, ble deres plan om å slå seg til ro hjemme avbrutt av et kortsiktig kall som president for Brasil Campinas misjon. Etter noen måneders hvile, tok de i 2013 imot et kall som president og vertinne for Recife Brasil tempel. En av misjonærene som døpte bror Pizzirani, ble nylig sammen med sin hustru kalt til å virke i Recife tempel, hvor misjonær og konvertitt vil tjene sammen.
Eksemplet med bror og søster Pizzirani, som ga avkall på karrieremuligheter for å tjene Herren, er imponerende, men ikke uvanlig blant de trofaste medlemmene i Brasil.
I løpet av de 100 årene siden familien Zapf kom til Brasil har det vært mange positive endringer, men også noen tilbakeslag. Profeter som har besøkt landet, har imidlertid aldri nølt med å uttrykke tro på dets fremtid. Disse profetiene går i oppfyllelse idet Brasil inntar sin plass i verden som en leder i økonomisk vekst og utvikling. Etterkommerne av bror og søster Zapf – både deres direkte etterkommere og de som fulgte i deres fotspor i evangeliet – høster fordelene av hardt arbeid og tålmodighet under det tidlige arbeidet med å så evangeliets frø. Den andre delen av eldste Melvin J. Ballards profeti fra 1926 har blitt oppfylt: “Mange tusen vil slutte seg til Kirken her. Området vil bli delt i mer enn én misjon og bli et av de sterkeste i Kirken.”
Kirkens vekst i Brasil
|
148 |
1935 |
|
216 |
1938 |
|
536 |
1948 |
|
1 454 |
1958 |
|
31 635 |
1968 |
|
54 410 |
1978 |
|
265 286 |
1988 |
|
703 210 |
1998 |
|
1 060 556 |
2008 |
|
1 239 166 |
2013 |