Flytting av rør i gjørmete sko
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Jeg hadde ikke lyst til å flytte et eneste vanningsrør til.
Illustrasjon: Jake Parker
“Takk, biskop Rowley. Vi er glad for å kunne hjelpe.” Bror Hulet, vår diakonenes quorumsveileder, tok skriveplaten fra biskopens hånd og bekjentgjorde: “Jeg har en registreringsliste for frivillige på Kirkens gård. Jeg er sikker på at Herren ville være tilfreds om vi alle ville hjelpe til denne uken.”
“Hva slags hjelp?” spurte jeg forsiktig. Disse greiene med Kirkens gård låt ikke akkurat som moro.
“Vår eneste oppgave denne uken er å flytte vanningsrør.”
Flytte rør! Ordene vekket gru i meg. Mine tanker gikk til noen måneder tidligere da mor hadde insistert på at jeg skulle skaffe meg en sommerjobb. I vår lille by betydde det stort sett én ting – flytting av rør. Så min fetter Scott og jeg flyttet rør hele sommeren.
På den første dagen av sommerjobben sto vi og skuet ut over et enormt landskap med grønn alfalfa. De 12 meter lange rørene ble koblet sammen i en rett linje som syntes å strekke seg over flere kilometer. Etter en kort opplæring koblet Scott og jeg sammen vårt første rør. Scott løftet opp sin ende, og kaldt vann sprutet over joggeskoene mine. Vi halte røret gjennom klissete gjørme og koblet det til neste stigerør. Da vi gikk tilbake for å hente neste rør, ble de klisne skoene mine enda tyngre fordi gjørmen festet seg til dem i stadig tykkere lag. Til slutt hadde gjørmen, vannet og vår egen svette gjort våre klær og vårt pågangsmot gjennombløtt.
Jeg tenkte tilbake på da jeg meldte meg frivillig ved Kirkens gård. “Jeg – jeg tror ikke jeg kan komme,” stammet jeg. “Jeg må gå på min egen jobb hver morgen.”
“Det er ikke noe problem,” lovet bror Hulet. “Vi drar alltid til Kirkens gård om ettermiddagen.” Bror Hulet sendte rundt registreringslisten. “Da dere ble ordinert til prestedømmet, ble dere gitt myndighet til å handle i Guds navn. Og når vi tjener ham ved å tjene andre, handler vi i hans navn. Og hvis alle sammen hjelper til, vil ikke arbeidet virke vanskelig i det hele tatt.”
Listen ble sendt til meg. Jeg kunne ikke tro at så langt hadde alle meldt seg frivillig til å bli med hver dag denne uken. Visste de ikke hvor ille dette ville bli? Jeg følte en stor byrde av rettferdig gruppepress. Motvillig skrev jeg meg på listen og sendte den videre.
Mandag ettermiddag satt jeg på rommet mitt og hvilte etter dagens arbeid da jeg hørte bror Hulet tute utenfor. Jeg nølte et øyeblikk før jeg skiftet tilbake til mine stinkende, fuktige arbeidsklær.
Vi kom snart til Kirkens gård. Alle unntatt meg fortet seg til åkeren. Jeg sakket akterut, bøyde hodet og sparket til steiner, da jeg ble overrasket av en hånd på skulderen. “Takk for at du ble med oss,” sa bror Hulet oppmuntrende. “Jeg vet at du har jobbet hardt før i dag.” Vi gikk sammen i taushet en stund. Så løp han videre for å organisere gruppen.
Jeg så på ham og tenkte på det han hadde sagt til meg. Jeg hadde jobbet hardt den dagen. Jeg var sliten og illeluktende, og jeg ville hjem. Men hva med bror Hulet? Han hadde også jobbet hardt den dagen. Det hadde de andre også, for den saks skyld. Hvorfor virket de da glade for å være her?
Jeg tok igjen de andre, og vi tok fatt på arbeidet. I begynnelsen prøvde jeg å muntre meg opp ved å tenke på det edle offeret jeg gjorde. Men snart sluttet jeg med de selvopptatte tankene, og jeg la merke til hvor fort det gikk når alle hjalp til. Vi lo og snakket, og plutselig innså jeg at jeg faktisk hadde det gøy! I løpet av noen korte timer var vi ferdige med det vi skulle gjøre.
Da vi kjørte hjem, innså jeg at det jeg trodde skulle være et uutholdelig offer, virket lite. Når alle bidro, virket det faktisk ikke som noe offer i det hele tatt.
Bror Hulet stoppet stasjonsvognen sin foran huset mitt og så på meg. “Takk for hjelpen i dag, Det harde arbeidet ditt gjorde det lett for oss andre.” Han smilte og blunket.
Jeg gliste tilbake. “Takk, men det ble lett fordi alle sammen hjalp til.” Jeg gikk ut av bilen og lukket døren.
Bror Hulet satte bilen i gir og begynte å kjøre. “Ses vi i morgen, da?” ropte han gjennom det åpne vinduet.
“Ja. Vi ses i morgen,” sa jeg.