Prestedømmet og personlig bønn

Av president Henry B. Eyring

Førsterådgiver i Det første presidentskap

Gud kan gi oss kraft i prestedømmet for enhver omstendighet vi måtte være i. Det krever bare at vi ber i ydmykhet.

Jeg er takknemlig for at jeg er betrodd å tale til bærere av Guds prestedømme over hele jorden. Jeg føler vekten av denne anledningen, fordi jeg vet noe om den tillit Herren har vist dere. Da dere mottok prestedømmet, fikk dere retten til å tale og handle i Guds navn.

Denne retten vil bare bli en realitet når dere mottar inspirasjon fra Gud. Først da vil dere kunne tale i hans navn. Og bare da kan dere handle i hans navn. Dere har kanskje gjort den feil å tenke: “Å, det er ikke så vanskelig. Jeg kan få inspirasjon om jeg blir bedt om å holde tale, eller om jeg trenger å gi en prestedømsvelsignelse.” En ung diakon eller lærer kan også finne trøst i tanken: “Når jeg blir eldre, eller når jeg blir kalt som misjonær, da vil jeg vite hva Gud ville si og hva Gud ville gjøre.”

Men tenk på dagen da dere må vite hva Gud ville si og hva han ville gjøre. Den har allerede kommet til oss alle – uansett hvor dere er i deres kall i prestedømmet. Jeg vokste opp på misjonsmarken i det østlige USA under 2. verdenskrig. Kirkens medlemmer bodde langt fra hverandre, og det var streng bensinrasjonering. Jeg var den eneste diakonen i grenen. Medlemmene ga sine fasteofferkonvolutter til grenspresidenten når de kom til faste- og vitnesbyrdsmøtet hjemme hos oss.

Da jeg var 13 år gammel, flyttet vi til Utah for å bo i en stor menighet. Jeg husker første gang jeg gikk hjem til medlemmene for å samle inn fasteoffer. Jeg så navnet på en av konvoluttene jeg mottok, og la merke til at etternavnet var det samme som et av de tre vitnene om Mormons bok. Så jeg banket frimodig på døren. Mannen åpnet døren, så på meg, rynket pannen og brølte så at jeg skulle gå min vei. Jeg gikk min vei med bøyd hode.

Det er nesten 70 år siden, men jeg husker ennå følelsen jeg hadde den dagen ved døren av at det var noe jeg skulle ha sagt eller gjort. Hvis jeg bare hadde bedt i tro før jeg gikk ut den dagen, kunne jeg ha blitt inspirert til å stå litt lenger ved denne døren, smile og si noe sånt som: “Hyggelig å treffe deg. Takk for det du og din familie har gitt oss. Jeg gleder meg til å treffe deg neste måned.”

Hadde jeg sagt og gjort det, ville han kanskje ha blitt enda mer irritert – til og med fornærmet. Men jeg vet nå hva jeg kunne ha følt. Istedenfor å føle meg trist eller mislykket da jeg gikk min vei, ville jeg kanskje ha følt den milde anerkjennelsen i mitt sinn og hjerte: “Vel gjort.”

Vi må alle tale og handle i Guds navn i øyeblikk da vår blotte dømmekraft ikke vil være tilstrekkelig uten inspirasjon. Disse øyeblikkene kan komme over oss når det ikke er tid til å gjøre forberedelser. Dette har hendt meg ofte. Det gjorde det for mange år siden på et sykehus, da en far fortalte meg og min ledsager at legene hadde sagt at hans alvorlig skadde tre år gamle datter ville dø i løpet av noen minutter. Da jeg la hendene mine på den ene delen av hodet hennes som ikke var dekket av bandasjer, måtte jeg, som Guds tjener, vite hva han ville gjøre og si.

Ordene kom til mitt sinn og mine lepper at hun ville overleve. Legen som sto ved siden av, fnyste i avsky, og ba meg flytte meg. Jeg forlot det sykehusrommet med en følelse av fred og kjærlighet. Den lille jenta overlevde, og gikk gjennom midtgangen til et nadverdsmøte på min siste dag i den byen. Jeg husker fremdeles den glede og tilfredshet jeg følte på grunn av det jeg hadde sagt og gjort i Herrens tjeneste for denne lille jenta og hennes familie.

Forskjellen på mine følelser på sykehuset, og sorgen jeg følte da jeg gikk bort fra den døren som diakon, kom av det jeg hadde lært om sammenhengen mellom bønn og prestedømskraft. Som diakon hadde jeg ennå ikke lært at kraften til å tale og handle i Guds navn fordrer åpenbaring, og for å få den når vi trenger den, må vi be og anstrenge oss i tro for å bli veiledet av Den hellige ånd.

Kvelden før jeg gikk til den døren for å samle inn fasteoffer, hadde jeg holdt bønn ved leggetid. Men i flere uker og måneder før den telefonsamtalen kom fra sykehuset, hadde jeg fulgt et mønster for bønn, og gjort den innsats som president Joseph F. Smith sa vil gjøre Gud i stand til å gi oss den inspirasjon vi trenger for å ha kraft i prestedømmet. Han sa det enkelt:

“Vi trenger ikke rope til ham med mange ord. Vi behøver ikke trette ham med lange bønner. Det vi trenger å gjøre, og det vi skulle gjøre som siste-dagers-hellige, til vårt eget beste, er å komme frem for ham ofte, å vitne for ham at vi minnes ham, at vi er villige til å påta oss hans navn, holde hans bud og utøve rettferdighet, og at vi ønsker at hans Ånd skal hjelpe oss.”¹

Og så fortalte president Smith oss hva vi, som hans tjenere som har forpliktet oss til å tale og handle for Gud, skulle be om. Han sa: “Hva ber dere om? Be om at Gud må anerkjenne dere, at han må høre deres bønner, at han må velsigne dere med sin Ånd.”²

Det er ikke så viktig hvilke ord dere bruker, men det vil kreve litt tålmodighet. Det handler om å nærme seg deres himmelske Fader i den hensikt å bli anerkjent av ham personlig. Han er alles Gud, alles Far, og likevel villig til å gi sin udelte oppmerksomhet til et av sine barn. Det kan være grunnen til at Frelseren brukte ordene: “Fader vår, du som er i himmelen. Helliget vorde ditt navn.”³

Det er lettere å få riktig følelse av ærbødighet når dere kneler eller bøyer hodet, men det er mulig å føle at dere nærmer dere vår himmelske Fader i mindre formell og til og med stille bønn, slik dere ofte vil måtte gjøre i deres prestedømstjeneste. Det vil være støy og mennesker rundt dere mesteparten av dagen. Gud hører deres stille bønner, men dere må kanskje lære å stenge ute distraksjonene fordi øyeblikket da dere trenger forbindelsen med Gud, kanskje ikke kommer i stille stunder.

President Smith minnet om at dere må be om at Gud vil anerkjenne deres kall til å tjene ham. Han kjenner allerede til deres kall i full detalj. Han kalte dere, og ved å be til ham angående deres kall, vil han åpenbare mer som dere trenger å vite.⁴

Jeg skal gi dere et eksempel på hva en hjemmelærer kan gjøre når han ber. Dere vet kanskje allerede at dere skulle:

“Besøke hvert enkelt medlems hjem, formane dem til å be høyt og i lønndom og ivareta alle plikter overfor familien…

våke over kirken, være til hjelp for medlemmene og styrke dem,

og se til at det ikke er noen ugudelighet i kirken, ei heller hårdhet mot hverandre, ei heller løgn og baktalelse eller ond tale,

og se til at kirkens medlemmer kommer ofte sammen og også påse at alle medlemmene gjør sin plikt.”⁵

Selv for den erfarne hjemmelæreren og hans yngre ledsager, er dette helt klart umulig uten hjelp fra Den hellige ånd. Tenk på familiene eller enkeltpersonene dere har blitt kalt til å tjene. Menneskelig dømmekraft og gode hensikter vil ikke være nok.

Dere må be om å få vite hva de føler og hva som er galt i noens liv og hjerte som dere ikke kjenner godt, og som ikke har noe stort ønske om at dere skal kjenne dem. Dere trenger å vite hva Gud vil at dere skal gjøre for å hjelpe dem, og gjøre alt dere kan idet dere føler Guds kjærlighet til dem.

Det er fordi dere har slike viktige og vanskelige prestedømskall at president Smith foreslår at når dere ber, skulle dere alltid be Gud velsigne dere med sin Ånd. Dere vil trenge Den hellige ånd, ikke én gang, men så ofte som Gud vil gi den til dere som deres konstante ledsager. Det er derfor vi alltid må be om at Gud vil veilede oss i vår tjeneste for hans barn.

Fordi dere ikke kan nå deres mål som prestedømsbærere uten å ha Ånden med dere, er dere et personlig mål for vår lykkes fiende. Hvis han kan friste dere til å synde, kan han redusere deres evne til å bli ledet av Ånden, og derved redusere deres kraft i prestedømmet. Det er grunnen til at president Smith sa at dere alltid skulle be om at Gud vil advare og beskytte dere mot det onde.⁶

Han advarer oss på mange måter. Advarsler er en del av frelsesplanen. Profeter, apostler, stavspresidenter, biskoper og misjonærer hever alle advarselens røst for å unnslippe elendighet gjennom tro på Jesus Kristus, omvendelse og å inngå og holde hellige pakter.

Som prestedømsbærere skulle dere være en del av Herrens advarselsrøst. Men dere må gi akt på advarselen selv. Dere vil ikke overleve åndelig uten Den hellige ånds beskyttelse og veiledning i deres daglige liv.

Dere må be om den og arbeide for å få den. Bare med denne veiledningen vil dere kunne finne frem langs den snevre og smale sti gjennom det ondes mørke tåke. Den hellige ånd vil være deres veileder idet han åpenbarer sannheten når dere studerer profetenes ord.

Å motta denne veiledningen vil kreve mer enn tilfeldig lytting og lesing. Dere må be og arbeide i tro for å plante sannhetens ord i deres hjerte. Dere må be om at Gud vil velsigne dere med sin Ånd, at han vil lede dere til all sannhet og vise dere den rette vei. Det er slik han vil advare og veilede dere inn på den rette vei i livet og i deres prestedømstjeneste.

Generalkonferansen gir dere god anledning til å la Herren styrke deres evne til å tjene i Guds prestedømme. Dere kan forberede dere, slik jeg er sikker på at dere har gjort til denne konferansen, ved bønn. Dere kan forene deres tro med dem som vil be på konferansen. De vil be om mange velsignelser for mange mennesker.

De vil be om at Ånden må komme over profeten som Herrens talerør. De vil be for apostlene og alle tjenere som er kalt av Gud. Det omfatter dere fra den nyeste diakon til den erfarne høyprest, og noen, både gamle og unge, som snart vil gå til åndeverdenen, hvor de vil høre: “Vel gjort, du gode og tro tjener!”⁷

Denne hilsenen vil komme til noen som vil bli overrasket over den. De har kanskje aldri hatt et høyt embede i Guds rike på jorden. Noen kan ha følt at de så lite resultat av sitt arbeide, eller at noen muligheter til å tjene aldri ble gitt dem. Andre føler kanskje at deres tjenesteperiode ble kortere i dette liv enn de hadde håpet.

Det vil ikke være embedene vi har innehatt eller tiden vi har virket, som vil bli veid på Herrens vektskål. Vi vet dette på grunn av Herrens lignelse om arbeiderne i vingården, hvor lønnen var den samme uansett hvor lenge de virket. De vil bli belønnet for måten de tjente på.⁸

Jeg kjenner en mann, en god venn, hvis jordiske tjeneste i olivenhagen endte i går kveld klokken 23. Han hadde blitt behandlet for kreft i mange år. I disse årene med behandling, grusomme smerter og vanskeligheter, tok han imot et kall til å ha møter med og være ansvarlig for medlemmer i menigheten hvis barn hadde forlatt hjemmet. Noen var enker. Hans kall var å hjelpe dem å finne trøst i sosial omgang og i å lære om evangeliet.

Da han fikk den siste alvorlige prognosen om at han bare hadde kort tid igjen å leve, var hans biskop på forretningsreise. To dager senere sendte han en melding til biskopen gjennom høyprestenes gruppeleder. Han sa følgende om oppdraget sitt: “Jeg forstår at biskopen er bortreist, så jeg er klar til å handle. Jeg vurderer et møte for gruppen vår neste mandag. To medlemmer kan gi oss omvisning i Konferansesenteret. Vi trenger noen medlemmer til å kjøre dem og noen speidere til å dytte rullestoler. Avhengig av hvem som melder seg på, er vi kanskje nok eldre til å gjøre det selv, men det ville være godt å vite at vi har forsterkninger ved behov. Det kan også være en fin familiekveld for hjelperne hvis de tar med familien hit. Gi meg beskjed før jeg bekjentgjør planen… Takk.”

Og så overrasket han biskopen med en telefon. Uten å nevne sin egen tilstand eller sin tapre innsats i sitt oppdrag, spurte han: “Biskop, er det noe jeg kan gjøre for deg?” Bare Den hellige ånd kunne ha latt ham føle biskopens arbeidsbelastning mens hans egen byrde var så knugende. Og bare Ånden kunne ha gjort det mulig for ham å planlegge å yte tjeneste for sine brødre og søstre med samme presisjon han brukte til å planlegge speiderarrangementer da han var ung.

Med en bønn i tro kan Gud gi oss kraft i prestedømmet for enhver omstendighet vi måtte være i. Det krever ganske enkelt at vi ber i ydmykhet om at Ånden vil vise oss hva Gud vil at vi skal si og gjøre, at vi gjør det, og fortsetter å leve verdig til denne gaven.

Jeg bærer mitt vitnesbyrd om at Gud Faderen lever, elsker oss og hører alle våre bønner. Jeg bærer vitnesbyrd om at Jesus er den levende Kristus, hvis forsoning gjør det mulig for oss å bli renset og dermed verdige til Den hellige ånds veiledning. Jeg vitner om at vi med tro og flid en dag kan få høre de ord som vil gi oss glede: “Vel gjort, du gode og tro tjener!”⁹ Jeg ber om at om at vi vil få denne strålende velkomsten av den Herre vi tjener. I Jesu Kristi navn. Amen.