Er det fremdeles forunderlig for deg?
Av biskop Gérald Caussé
Førsterådgiver i Det presiderende biskopsråd
Å beundre evangeliets undere er et tegn på tro. Det er å se Guds hånd i vårt liv og i alt rundt oss.
Min hustru og jeg hadde den store glede å oppdra våre fem barn nær den storslagne byen Paris. Gjennom disse årene ønsket vi å gi dem rikelig anledning til å oppdage de fantastiske tingene denne verden har å by på. Hver sommer reiste vi som familie på lange turer for å besøke Europas viktige monumenter, historiske steder og naturens underverker. Til slutt, etter å ha tilbragt 22 år i Paris-området, gjorde vi oss klar til å flytte. Jeg husker fortsatt den dagen da barna kom til meg og sa: “Pappa, det er helt skammelig! Vi har bodd her hele vårt liv, og vi har aldri vært i Eiffeltårnet!”
Det er så mange underverker i denne verden. Men noen ganger når vi stadig har dem foran oss, tar vi dem for gitt. Vi kikker, uten egentlig å se. Vi hører, men lytter egentlig ikke.
Under sitt jordiske virke sa Jesus til sine disipler:
“Salige er de øyne som ser det dere ser!
For jeg sier dere: Mange profeter og konger har ønsket å se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det!”1
Jeg har ofte lurt på hvordan det ville være å leve på Frelserens tid. Kan dere forestille dere å sitte ved hans føtter? Å føle hans omfavnelse? Å være vitne til at han tjente andre? Likevel var det så mange som møtte ham, som ikke klarte å forstå – eller “se” – at selveste Guds Sønn levde blant dem.
Vi har også det privilegium å leve i en spesiell tid. Profeter i fordums tid så gjenopprettelsens verk som “et forunderlig verk… ja, et underlig og forunderlig verk.”2 Aldri i noen tidligere evangelieutdeling har så mange misjonærer blitt kalt, så mange land blitt åpnet for evangeliets budskap og så mange templer blitt bygget over hele verden.
For oss siste-dagers-hellige forekommer også undere i vårt eget liv. De omfatter vår egen personlige omvendelse, svarene vi mottar på våre bønner og de milde velsignelsene Gud øser over oss daglig.
Å beundre evangeliets undere er et tegn på tro. Det er å se Guds hånd i vårt liv og i alt rundt oss. Vår forundring gir også åndelig styrke. Den gir oss energi til å holde oss fast forankret i vår tro og engasjere oss i arbeidet med å frelse sjeler.
Men la oss være på vakt. Vår evne til å undre oss er skrøpelig. På lang sikt kan slike ting som lettsindig overholdelse av budene, apati, eller til og med tretthet komme sigende og gjøre oss ufølsomme for evangeliets mest bemerkelsesverdige tegn og mirakler.
Mormons bok beskriver en periode, svært lik vår egen, som gikk forut for Messias komme til Amerika. Plutselig dukket tegnene på hans fødsel opp på himmelen. Folket ble så slått av forbauselse at de ydmyket seg, og nesten alle ble omvendt. Men så lite som fire år senere begynte folket å “glemme de tegn og undere som de hadde hørt om, og ble stadig mindre forbauset over et tegn eller et under fra himmelen… og begynte å tvile på alt de hadde hørt og sett.”3
Mine brødre og søstre, er evangeliet fremdeles forunderlig for dere? Kan dere fortsatt se, høre, føle og undre dere? Eller har deres åndelige sensorer gått i ventemodus? Uansett hva deres personlige situasjon er, oppfordrer jeg dere til å gjøre tre ting.
For det første: Gå aldri lei av å oppdage eller gjenoppdage evangeliets sannheter. Forfatteren Marcel Proust sa: “Den virkelige oppdagelsesferden består ikke i å søke nye landskap, men i å ha nye øyne.”4 Husker dere første gang dere leste et vers i Skriftene og følte at det var Herren som talte til dere personlig? Kan dere huske første gang dere følte Den hellige ånds gode innflytelse komme over dere, kanskje til og med før dere skjønte at det var Den hellige ånd? Var ikke dette hellige, spesielle øyeblikk?
Hver dag skulle vi hungre og tørste etter åndelig kunnskap. Denne personlige vanen bygger på studium, overveielse og daglig bønn. Noen ganger kan vi bli fristet til å tenke: “Jeg trenger ikke å studere Skriftene i dag. Jeg har lest dem alle før,” eller: “Jeg trenger ikke å gå i kirken i dag. Det er ikke noe nytt der.”
Men evangeliet er en kilde til kunnskap som aldri tørker ut. Det er alltid noe nytt å lære og føle hver søndag, på hvert møte og i hvert skriftsted. I tro holder vi fast ved løftet om at hvis vi vil søke, skal vi finne.5
For det annet: Forankre deres tro i evangeliets enkle og tydelige sannheter. Vår forundring skulle være forankret i de grunnleggende prinsipper vi tror på, i våre pakters og ordinansers renhet og i vår enkleste religionsutøvelse.
En søstermisjonær fortalte om tre menn hun traff på en distriktskonferanse i Afrika. De kom fra en isolert landsby langt ute i ødemarken hvor Kirken ennå ikke var organisert, men hvor det var 15 trofaste medlemmer og nesten 20 undersøkere. I over to uker hadde disse mennene gått mer enn 480 km til fots på stier som var gjørmete på grunn av regntiden, for å kunne delta på konferansen og levere tienden fra medlemmene i deres gruppe. De planla å bli i en hel uke slik at de kunne nyte privilegiet av å delta i nadverden søndagen etter, og deretter håpet de å vende hjem bærende på esker fylt med Mormons bok på hodet for å gi dem til landsbyens innbyggere.
Misjonæren vitnet om hvor rørt hun ble av den forundring disse brødrene viste, og av deres helhjertede ofre for å skaffe ting som for henne alltid hadde vært lett tilgjengelig.
Hun tenkte: “Hvis jeg sto opp en søndag morgen i Arizona og oppdaget at bilen min ikke var kjørbar, ville jeg gå til kirken bare noen kvartaler hjemmefra? Eller ville jeg bare bli hjemme fordi det var for langt, eller fordi det regnet?”6 Dette er gode spørsmål for oss alle å overveie.
Til slutt oppfordrer jeg dere til å søke og verdsette Den hellige ånds veiledning. De fleste av evangeliets undere kan ikke oppfattes av våre naturlige sanser. Det er de tingene som “intet øye har sett og intet øre hørt… [det som Gud har] beredt for dem som elsker ham”.7
Når vi har Ånden med oss, blir våre åndelige sanser skjerpet og vår erindring vekket slik at vi ikke kan glemme de mirakler og tegn som vi har vært vitne til. Det kan være derfor Jesu nephittiske disipler, vel vitende om at han skulle forlate dem, ba inderlig “om det som de ønsket mest, og de ønsket at Den Hellige Ånd skulle bli gitt dem”.8
Selv om de hadde sett Frelseren med sine egne øyne og hadde rørt ved hans sår med sine egne hender, visste de at deres vitnesbyrd ville kunne avta hvis de ikke stadig ble fornyet ved Guds ånds kraft. Mine brødre og søstre, gjør aldri noe som kan sette dere i fare for å miste denne dyrebare og fantastiske gaven – Den hellige ånds veiledning. Søk den gjennom inderlig bønn og rettskaffen livsførsel.
Jeg vitner om at det verk vi er engasjert i, er “et underlig og forunderlig verk”. Når vi følger Jesus Kristus, vitner Gud for oss “ved tegn og under og mange slags kraftige gjerninger, og ved å gi Den Hellige Ånd etter sin vilje”.9 På denne spesielle dag bærer jeg vitnesbyrd om at evangeliets undere og mirakler er forankret i den største av alle Guds gaver – Frelserens forsoning. Dette er den fullkomne kjærlighetsgave som Faderen og Sønnen, som er ett i hensikt, har tilbudt hver enkelt av oss. Sammen med dere, står jeg “helt forundret på grunn av den kjærlighet som Jesus meg tilbyr… Å, hvilken glede stor for hver sjel som tror!”10
Jeg ber om at vi alltid må ha øyne som ser, ører som hører og et hjerte som forstår underverkene i dette forunderlige evangelium, i Jesu Kristi navn. Amen.