Velg å tro

Av eldste L. Whitney Clayton

i De syttis presidentskap

Frelseren gir sitt evangelium som et lys for å veilede dem som velger å tro på og følge ham.

I januar fløy syv år gamle Sailor Gutzler og hennes familie fra Florida til Illinois i et privatfly. Sailors far satt ved spakene. Like etter mørkets frembrudd fikk flyet mekaniske problemer og styrtet ned i de bekmørke åsene i Kentucky, opp-ned i svært ulendt terreng. Alle unntatt Sailor døde i ulykken. Hun brakk håndleddet i styrten. Hun fikk kutt og skrammer, og hadde mistet skoene. Temperaturen var 3 grader celsius – det var en kald og regntung vinterkveld i Kentucky – og Sailor var bare iført shorts, en T-skjorte og én sokk.

Hun ropte til mor og far, men ingen svarte. Hun mønstret alt hun hadde av mot, og gikk barbent gjennom terrenget på leting etter hjelp, vasset over bekker, krysset grøfter og trosset bjørnebærtorner. Fra toppen av en liten høyde fikk Sailor øye på et lys i det fjerne, ca halvannen km unna. Hun snublet gjennom mørket og buskaset på vei mot lyset, og kom til slutt frem til en snill mann hun aldri hadde møtt før, som raskt tok seg av henne. Sailor var trygg. Hun skulle snart bli bragt til et sykehus og hjulpet på veien til rehabilitering.¹

Sailor overlevde fordi hun så et lys i det fjerne og kjempet seg frem til det – til tross for det ulendte terrenget, den dype tragedien hun opplevde og skadene hun hadde pådratt seg. Det er vanskelig å forestille seg hvordan Sailor klarte det hun gjorde den kvelden. Men vi vet at hun så lyset fra dette huset i det fjerne som en sjanse til å bli reddet. Det var håp. Hun fant mot i det faktum at uansett hvor ille det var, ville hennes redning finnes i dette lyset.

Ikke mange av oss vil oppleve noe så opprivende som Sailor gjorde. Men vi vil alle på et eller annet tidspunkt måtte forsere vår egen åndelige villmark og gjennomføre vår egne reiser i ulendt følelsesmessig terreng. I disse øyeblikkene, uansett hvor mørke eller håpløse de kan virke, vil det alltid være et åndelig lys som kaller på oss og gir oss håp om redning og lindring, hvis vi leter etter det. Dette lyset skinner fra hele menneskehetens Frelser, som er verdens lys.

Å oppfatte åndelig lys er annerledes enn å se fysisk lys. Å gjenkjenne Frelserens åndelige lys begynner med vår villighet til å tro. Gud krever at vi i utgangspunktet i det minste ønsker å tro. “Hvis dere vil våkne opp og anstrenge deres evner… og utøve tro i den minste grad,” sier profeten Alma, “ja, selv om dere ikke kan gjøre mer enn ønske å tro, la dette ønske virke i dere inntil dere tror så mye at dere kan gi plass for en del av [Frelserens] ord.”²

Almas oppfordring til oss om å ønske å tro og å “gi plass” i vårt hjerte for Frelserens ord, minner oss på at overbevisning og tro krever valg og handling fra vår side. Vi må “våkne opp og anstrenge [våre] evner”. Vi ber før det blir gitt oss. Vi søker før vi finner. Vi banker før det blir åpnet for oss. Vi blir så gitt dette løftet: “For hver den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, for ham skal det lukkes opp.”³

Ingen mer inntrengende oppfordring til å tro har kommet til oss enn fra Frelseren selv under hans jordiske virke, da han bønnfalt sine vantro tilhørere:

“Dersom jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro meg ikke!

Men hvis jeg gjør dem, da tro gjerningene, om dere ikke vil tro meg, for at dere kan forstå og vite at Faderen er i meg, og jeg i Faderen.”⁴

Hver dag står vi alle overfor en prøve. Det er vårt livs prøve: Vil vi velge å tro på ham og la lyset av hans evangelium få vokse i oss, eller vil vi nekte å tro, og insistere på å vandre alene i mørket? Frelseren gir sitt evangelium som et lys for å veilede dem som velger å tro på og følge ham.

Etter ulykken sto Sailor overfor et valg. Hun kunne ha valgt å bli ved å flyet i mørket, alene og redd. Men en lang natt lå foran henne, og det ville bare bli kaldere. Hun valgte en annen vei. Sailor gikk opp på en høyde, og der så hun et lys i horisonten.

Gradvis, etter hvert som hun tok seg frem gjennom natten mot lyset, ble det klarere. Likevel må det ha vært perioder da hun ikke kunne se det. Kanskje forsvant det ut av syne da hun var i en kløft eller bak trær eller buskas, men hun fortsatte. Hver gang Sailor kunne se lyset, var det tegn på at hun var på rett vei. Hun visste fremdeles ikke nøyaktig hva dette lyset var, men hun fortsatte å gå mot det basert på det hun visste, og stolte på og håpet at hun ville få se det igjen hvis hun fortsatte å bevege seg i riktig retning. Ved å gjøre dette, kan hun ha reddet livet.

Vårt liv kan også være slik. Noen ganger kan vi ha blitt såret, være trette, eller alt kan synes mørkt og kaldt. Noen ganger kan vi kanskje ikke se noe lys i horisonten, og vi kan få lyst til å gi opp. Hvis vi er villige til å tro, hvis vi ønsker å tro, hvis vi velger å tro, da vil Frelserens læresetninger og eksempel vise oss veien videre.

Velg å tro

Akkurat slik Sailor måtte tro at hun ville finne trygghet i dette lyset i det fjerne, må også vi velge å åpne vårt hjerte for den guddommelige virkelighet som Frelseren er – for hans evige lys og hans helbredende barmhjertighet. Profeter gjennom alle tider har oppfordret oss til, og til og med bønnfalt oss om å tro på Kristus. Deres formaninger gjenspeiler et grunnleggende faktum: Gud tvinger oss ikke til å tro. I stedet oppfordrer han oss til å tro ved å sende levende profeter og apostler for å undervise oss, ved å gi oss hellig skrift og ved å kalle på oss gjennom sin Ånd. Det er vi som må velge å ta imot disse åndelige invitasjonene, velge å se med indre øyne det åndelige lys som han kaller på oss med. Beslutningen om å tro er det viktigste valget vi noensinne gjør. Det former alle våre andre avgjørelser.

Gud tvinger oss ikke til å tro noe mer enn han tvinger oss til å holde noe bud, til tross for hans fullkomne ønske om å velsigne oss. Likevel står hans kall til oss om å tro på ham – til å utøve den minste grad av tro og gi plass for hans ord – fortsatt fast i dag. Frelseren sa: “Jeg bærer vitnesbyrd om at Faderen befaler alle mennesker overalt å omvende seg og tro på meg.”⁵

Tro og vitnesbyrd er ikke passive prinsipper. Det er ikke noe som bare skjer med oss. Tro er noe vi velger – vi håper på det, vi arbeider for det, og vi ofrer for det. Vi vil ikke utilsiktet komme til å tro på Frelseren og hans evangelium, mer enn vi ved et uhell vil be eller betale tiende. Vi velger aktivt å tro, akkurat som vi velger å holde andre bud.

Omsett tro i handling

Sailor kunne ikke til å begynne med vite om det hun gjorde da hun presset seg frem gjennom krattet, faktisk ville hjelpe. Hun var på ukjent sted og skadet. Det var mørkt og kaldt. Men hun forlot havaristedet og våget seg ut i håp om redning, krabbet og strevde seg frem til hun så et lys i fjerne. Da hun hadde sett det, gjorde hun sitt beste for å gå mot det og huske hva hun hadde sett.

På samme måte må vi gi plass for håpet om at vi vil finne åndelig lys ved å velge tro istedenfor tvil. Våre handlinger er beviset på vår overbevisning og blir innholdet i vår tro. Vi velger å tro når vi ber og når vi leser i Skriftene. Vi velger å tro når vi faster, når vi holder sabbatsdagen hellig og når vi arbeider i templet. Vi velger å tro når vi blir døpt og når vi tar del i nadverden. Vi velger å tro når vi omvender oss og søker guddommelig tilgivelse og helbredende kjærlighet.

Gi aldri opp

Noen ganger kan fremgang i åndelige ting virke langsom eller uregelmessig. Noen ganger kan vi føle at vi har tapt terreng, at vi har gjort feil, eller at vår beste innsats for å finne Frelseren ikke hjelper. Hvis dere føler det slik, vær så snill å aldri gi opp. Fortsett å tro på ham og hans evangelium og hans kirke. Innrett deres handlinger etter denne troen. I de øyeblikkene da lyset av deres tro er dempet, må dere la deres håp om Frelserens kjærlighet og nåde, som finnes i hans evangelium og hans kirke, overvinne deres tvil. Jeg lover at han står klar til å ta imot dere. Med tiden vil dere se at dere har tatt det beste valget dere kunne ha tatt. Deres tapre beslutning om å tro på ham vil velsigne dere umåtelig og for evig.

Troens velsignelse

Jeg har følt Frelserens barmhjertige kjærlighet i mitt liv. Jeg har søkt etter ham i mine egne mørke stunder, og han har strukket seg ut til meg med sitt helbredende lys. En av de store gledene i mitt liv har vært å reise sammen med min hustru Kathy for å møte medlemmer av Kirken i mange verdenshjørner. Disse fantastiske møtene har lært meg og lært oss om Guds kjærlighet til sine barn. De har vist meg de ubegrensede muligheter til lykke som blir deres velsignelse som velger å følge vår Herre Jesu Kristi læresetninger. Jeg har lært at å tro på ham og hans forløsende kraft er den sanne vei til “fred i denne verden og evig liv i den kommende verden”.⁶

Jeg vitner om at Jesus Kristus er kilden til lys og håp for oss alle. Jeg ber om at vi må velge å tro på ham. I Jesu Kristi navn. Amen.