Mens vi venter på den fortapte sønn

Av eldste Brent H. Nielson

i De sytti

Måtte dere og jeg motta åpenbaring om hvordan vi best kan nærme oss dem i vårt liv som er kommet på avveie.

Vår Frelser Jesus Kristus brukte sin jordiske tjenestegjerning til å undervise om sin helbredende og forløsende kraft. Ved en anledning i Lukas kapittel 15 i Det nye testamente, ble han faktisk kritisert for å spise sammen med og tilbringe tid med syndere (se Lukas 15:2). Frelseren benyttet denne kritikken som en anledning til å lære oss å nærme oss dem som har gått seg vill.

Han svarte sine kritikere ved å stille dem to viktige spørsmål:

“Om noen av dere har hundre sauer og mister én av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den?” (Lukas 15:4).

“Om en kvinne har ti sølvpenger og mister én av dem, tenner hun ikke da et lys og feier huset og leter nøye til hun finner den?” (Lukas 15:8).

Frelseren forteller så lignelsen om den fortapte sønn. Denne lignelsen handler ikke om 100 får eller 10 sølvmynter. Den handler om en dyrebar sønn som er kommet på avveie. Hva lærer Frelseren oss ved hjelp av lignelsen om hvordan vi skulle reagere når et familiemedlem går seg vill?

Den fortapte sønn sier til sin far at han ønsker arven sin nå. Han ønsker å forlate sikkerheten som hjemmet og familien gir ham, og trakte etter verdslige fornøyelser (se Lukas 15:12-13). Legg merke til at i Frelserens lignelse reagerer faren kjærlig ved å gi sønnen sin arv. Han må sikkert ha gjort alt han kunne for å overtale sønnen til å bli. Men når den voksne sønnen gjør sitt valg, lar den kloke faren ham gå. Faren viser så oppriktig kjærlighet, og han våker og venter (se Lukas 15:20).

Min familie hadde en lignende opplevelse. Mine to trofaste brødre, min fantastiske søster og jeg ble oppdratt av eksemplariske foreldre. Vi ble undervist i evangeliet i vårt hjem, vi kom trygt frem til voksen alder, og alle fire ble beseglet til sin ektefelle i templet. I 1994 ble imidlertid vår søster Susan misfornøyd med Kirken og noen av dens læresetninger. Hun ble overbevist av dem som spottet og kritiserte Kirkens tidlige ledere. Hun lot sin tro på levende profeter og apostler avta. Med tiden overvant tvilen troen, og hun valgte å forlate Kirken. Susan har gitt meg tillatelse til å fortelle historien hennes, i håp om at den kan hjelpe andre.

Mine brødre og jeg og vår mor som var enke, ble helt fortvilet. Vi kunne ikke forestille oss hva som kunne ha fått henne til å oppgi sin tro. Min søsters valg så ut til å knuse mors hjerte.

Mine brødre og jeg hadde vært biskoper og quorumspresidenter, og vi hadde opplevd gleden ved å lykkes med medlemmer av quorumet og menigheten da vi forlot de 99 for å finne den ene. Men vår vedvarende innsats for å redde og invitere søsteren vår tilbake, skjøv henne bare lengre og lengre bort.

Da vi søkte himmelsk veiledning med hensyn til hvordan vi best kunne hjelpe henne, ble det klart at vi måtte følge eksemplet til faren i lignelsen om den fortapte sønn. Susan hadde tatt sitt valg, og i billedlig forstand måtte vi slippe henne – men ikke uten at hun visste om og følte vår oppriktige kjærlighet til henne. Med fornyet kjærlighet og vennlighet, våket og ventet vi.

Mor sluttet aldri å elske og ha omsorg for Susan. Hver gang hun gikk i templet, skrev hun Susans navn på bønnelisten, og mistet aldri håpet. Min eldre bror og hans hustru, som bodde nærmest Susan i California, inviterte henne til alle familiebegivenheter. På Susans fødselsdag hvert år ordnet de i stand middag hjemme hos seg. De sørget for at de alltid hadde kontakt med henne og at hun kjente til deres oppriktige kjærlighet til henne.

Min yngre bror og hans hustru søkte kontakt med Susans barn i Utah, og viste dem omsorg og kjærlighet. De sørget for at barna hennes alltid ble invitert til familiesammenkomster, og da Susans barnebarn skulle bli døpt, var min bror der for å utføre ordinansen. Susan hadde også kjærlige hjemmelærere og besøkende lærerinner som aldri ga opp.

Da våre barn reiste på misjon og ble gift, ble Susan invitert til og deltok på disse familiemarkeringene. Vi prøvde flittig å skape familiebegivenheter slik at Susan og hennes barn kunne være sammen med oss og skulle vite at vi elsket dem og at de var en del av familien. Da Susan tok høyere utdannelse ved et universitet i California, var vi alle der for å støtte henne på avslutningshøytideligheten. Selv om vi ikke kunne gi vår tilslutning til alle hennes valg, kunne vi absolutt gi vår tilslutning til henne. Vi viste vår kjærlighet, vi fulgte med, og vi ventet.

I 2006, da 12 år hadde gått siden Susan forlot Kirken, flyttet vår datter Katy sammen med sin mann til California så han kunne studere jus. De var i samme by som Susan. Dette unge paret søkte hjelp og støtte hos sin tante Susan, og de elsket henne. Susan hjalp til med å ta vare på vårt to år gamle barnebarn Lucy, og Susan tok seg i å hjelpe Lucy med kveldsbønnene sine. Katy ringte meg en dag og spurte om jeg trodde Susan noensinne ville komme tilbake til Kirken. Jeg forsikret henne om at jeg følte at hun ville det, og at vi måtte fortsette å være tålmodige. Nye tre år gikk, og vi fulgte med og ventet med fortsatt kjærlighet.

For seks år siden denne helgen satt Marcia, min hustru, og jeg på forreste rad i dette Konferansesenteret. Jeg skulle bli oppholdt som ny ledende embedsmann den dagen. Marcia, som alltid er på bølgelengde med Ånden, hadde skrevet en lapp til meg hvor det sto: “Jeg tror Susan er klar til å komme tilbake.” Min datter Katy foreslo at jeg skulle gå og ringe Susan for å invitere henne til å se generalkonferansen den dagen.

Tilskyndet av disse to flotte kvinnene gikk jeg til foajeen og ringte min søster. Jeg fikk svareren hennes, og oppfordret henne ganske enkelt til å se på det møtet av generalkonferansen. Hun fikk meldingen. Til vår glede følte hun seg tilskyndet til å se på alle møtene av generalkonferansen. Hun hørte fra profeter og apostler som hun hadde elsket i tidligere år. Hun fant nye navn som hun ikke hadde hørt før, som president Uchtdorf og eldste Bednar, eldste Cook, eldste Christofferson og eldste Andersen. I løpet av denne og andre unike, himmelsendte opplevelser, kom min søster – i likhet med den fortapte sønn – til seg selv (se Lukas 15:17). Ordene fra profeter og apostler og kjærligheten fra hennes familie påvirket henne til å vende om og ta fatt på veien hjem. Etter 15 år hadde vår bortkomne datter og søster blitt funnet. Våkingen og ventingen var over.

Susan beskriver denne opplevelsen akkurat slik Lehi beskrev den i Mormons bok. Hun slapp jernstangen, og befant seg i en mørk tåke (se 1 Nephi 8:23). Hun sier at hun ikke visste at hun hadde gått seg vill før hennes tro igjen ble vekket av Kristi lys, som tydelig belyste den grelle kontrasten mellom det hun opplevde i verden, og det Herren og familien hennes tilbød.

Et mirakel har funnet sted de siste seks årene. Susan har et fornyet vitnesbyrd om Mormons bok. Hun har fått sin tempelanbefaling. Hun har vært ordinansarbeider i templet, og hun underviser for tiden i klassen for evangeliets lære i menigheten. Himmelens luker er åpnet for hennes barn og barnebarn, og selv om det har vært vanskelige konsekvenser, føles det som om hun aldri har vært borte.

Noen av dere har, i likhet med familien Nielson, familiemedlemmer som midlertidig har kommet på avveie. Frelserens instruksjoner til alle som har 100 sauer, er å forlate de nittini og gå etter og redde den ene. Hans instruksjoner til dem som har 10 sølvmynter og mister én, er å lete til dere finner den. Når den bortkomne er din sønn eller datter, din bror eller søster, og han eller hun har valgt å dra, har vi i vår familie lært at når vi har gjort alt vi kan, elsker vi vedkommende av hele vårt hjerte og våker, ber og venter på at Herrens hånd skal bli åpenbart.

Kanskje det viktigste Herren lærte meg gjennom denne prosessen, var noe jeg lærte under familiens skriftstudium etter at min søster hadde forlatt Kirken. Vår sønn David leste da vi studerte Lukas 15. Da han leste lignelsen om den fortapte sønn, hørte jeg den annerledes den dagen enn noensinne tidligere. Av en eller annen grunn hadde jeg alltid identifisert meg med sønnen som holdt seg hjemme. Da David leste den morgenen, innså jeg at jeg på noen måter var den fortapte sønn. Alle kommer til kort sammenlignet med Faderens herlighet (se Romerne 3:23). Vi trenger alle Frelserens forsoning til å helbrede oss. Vi er alle bortkommet og trenger å bli funnet. Denne åpenbaringen den dagen hjalp meg å vite at både min søster og jeg trengte Frelserens kjærlighet og forsoning. Susan og jeg var faktisk på den samme veien hjem.

Frelserens ord i lignelsen når han beskriver hvordan faren tar imot sin fortapte sønn, er sterke, og jeg tror de kan beskrive opplevelsen dere og jeg vil ha med vår Fader når vi vender tilbake til vårt himmelske hjem. De lærer oss om en far som elsker, venter og våker. Dette er Frelserens ord: “Da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham” (Lukas 15:20).

Måtte dere og jeg motta åpenbaring for å få vite hvordan vi best kan nærme oss dem i vårt liv som er kommet på avveie, og, når det er nødvendig, ha vår himmelske Faders og hans Sønn Jesu Kristi tålmodighet og kjærlighet idet vi elsker, våker og venter på den fortapte. I Jesu Kristi navn. Amen.