Prestedømmet – en hellig gave
Av president Thomas S. Monson
Hver enkelt av oss har blitt betrodd en av de mest dyrebare gaver som noensinne er gitt til menneskeheten.
Et av mine sterkeste minner er av å delta på prestedømsmøtet som nyordinert diakon og synge under åpningssalmen: “Kom, alle I Guds menn som har fått del i makten.”1 I kveld vil jeg gjerne overføre ånden i denne spesielle salmen til alle som er samlet her i Konferansesenteret og over hele verden, og si til dere: Kom, alle dere Guds menn som har mottatt prestedømmet, la oss vurdere våre kall, grunne på vårt ansvar, fastslå våre plikter, og la oss følge Jesus Kristus, vår Herre. Selv om vi er forskjellige med hensyn til alder, skikk og bruk eller nasjonalitet, står vi forenet som ett i våre prestedømskall.
For hver av oss er Det aronske prestedømmes gjengivelse til Oliver Cowdery og Joseph Smith av døperen Johannes, svært betydningsfull. Likeledes er gjengivelsen av Det melkisedekske prestedømme til Joseph og Oliver av Peter, Jakob og Johannes, en begivenhet vi verdsetter høyt.
La oss ta på største alvor de kall, ansvarsoppgaver og plikter som følger med det prestedømme vi bærer.
Jeg følte stort ansvar da jeg ble kalt som sekretær i diakonenes quorum. Jeg utarbeidet ytterst samvittighetsfullt de opptegnelsene jeg førte, for jeg ønsket å gjøre mitt aller beste i dette kallet. Jeg var svært stolt over arbeidet mitt. Å gjøre alt jeg kan, etter aller beste evne, har vært mitt mål i enhver stilling jeg noensinne har hatt.
Jeg håper enhver ung mann som har blitt ordinert til Det aronske prestedømme, blir gitt en åndelig bevissthet om hvor hellig hans kall er, samt anledninger til å foredle dette kallet. Jeg fikk en slik anledning som diakon da biskopsrådet ba meg om å bringe nadverden til en innepasient som bodde et par kilometer fra møtehuset. Denne spesielle søndagsmorgenen, da jeg banket på døren til bror Wright og hørte hans kraftløse stemme rope: “Kom inn,” kom jeg ikke bare inn i hans beskjedne bolig, men også et rom fylt med Herrens ånd. Jeg gikk bort til bror Wrights seng og la omhyggelig en brødbit i munnen hans. Så holdt jeg opp begeret med vann så han kunne drikke. Da jeg gikk, så jeg tårer i øynene hans idet han sa: “Gud velsigne deg, gutten min.” Og Gud velsignet meg – med forståelse av nadverdens hellige symboler og det prestedømmet jeg bar.
Ingen diakon, lærer eller prest fra den menigheten vil noen gang glemme de minneverdige besøkene vi gjorde til Clarkston i Utah, til gravstedet til Martin Harris, et av de tre vitnene om Mormons bok. Der vi stilte oss rundt den høye granittbautaen som markerer graven hans, og en av lederne i quorumet leste for oss de dyptgripende ordene fra “De tre vitners vitnesbyrd” som står foran i Mormons bok, ble vi glad i denne hellige opptegnelsen og sannhetene den inneholder.
I disse årene var målet å bli som Mosiahs sønner. Det ble sagt om dem:
“De hadde vokst seg sterke i kunnskap om sannheten, for de var menn med en sunn forståelse, og de hadde gransket Skriftene flittig så de kunne kjenne Guds ord.
Men dette er ikke alt. De hadde hengitt seg til mye bønn og faste, derfor hadde de profetiens ånd og åpenbaringens ånd, og når de underviste, underviste de med kraft og myndighet fra Gud.”2
Jeg kan ikke tenke meg et verdigere mål for en ung mann enn å bli beskrevet slik de tapre og rettskafne Mosiahs sønner ble.
Da jeg nærmet meg min 18-årsdag og forberedte meg på å utføre den obligatoriske militærtjenesten som krevdes av unge menn under 2. verdenskrig, ble jeg anbefalt for å motta Det melkisedekske prestedømme, men jeg måtte først ringe min stavspresident, Paul C. Child, for å få et intervju. Han elsket og forsto de hellige skrifter, og han hadde til hensikt at alle andre skulle elske og forstå dem på samme måte. Etter å ha hørt fra noen av vennene mine om de ganske detaljerte og grundige intervjuene hans, ønsket jeg minimal eksponering av min kunnskap om Skriftene. Derfor foreslo jeg å møte ham søndagen etter på en tid jeg visste var bare en time før nadverdsmøtet hans begynte.
Han svarte: “Å, bror Monson, da får vi ikke tilstrekkelig tid til å granske Skriftene.” Han foreslo så en tid tre timer før nadverdsmøtet hans, og ba meg ta med mine egne skrifter, med mine personlige markeringer og henvisninger.
Da jeg kom hjem til ham på søndag, ble jeg godt mottatt, og så begynte intervjuet. President Child sa: “Bror Monson, du har Det aronske prestedømme. Har du noen gang mottatt englers betjening?” Jeg svarte at det hadde jeg ikke. Da han spurte om jeg visste at jeg hadde rett til dette, svarte jeg igjen at jeg ikke hadde visst det.
Han sa: “Bror Monson, kan du fremsi fra hukommelsen det 13. kapittel av Lære og pakter?”
Jeg begynte: “Til dere, mine medtjenere, overdrar jeg i Messias’ navn Arons prestedømme, som har nøklene til englers betjening – ”
“Stopp,” sa president Child. I en rolig og vennlig tone sa han så: “Bror Monson, glem aldri at du, som bærer av Det aronske prestedømme er berettiget til englers betjening.”
Det var nesten som om en engel var i rommet den dagen. Jeg har aldri glemt dette intervjuet. Likevel følte jeg Ånden ved denne høytidelige anledning mens vi sammen leste om ansvarsoppgaver, plikter og velsignelser knyttet til Det aronske prestedømme og Det melkisedekske prestedømme – velsignelser som kommer ikke bare til oss, men også til våre familier og andre vi vil ha det privilegium å tjene.
Jeg ble ordinert til eldste, og den dagen jeg dro til aktiv tjeneste i Sjøforsvaret, sto et medlem av biskopsrådet sammen med min familie og mine venner på togstasjonen for å ta farvel. Like før toget skulle gå, ga han meg en liten bok med tittelen Håndbok for misjonærer. Jeg lo og sa at jeg ikke skulle på misjon.
Han svarte: “Ta den med deg uansett. Den kan komme til nytte.”
Det gjorde den. Jeg trengte en hard, firkantet gjenstand å legge i bunnen av skipssekken min, slik at klærne kunne holde seg bedre og ikke bli så krøllete. Misjonærhåndboken var akkurat det jeg trengte, og den lå i skipssekken i 12 uker.
Kvelden før julepermisjonen lengtet vi hjem. Kasernen var stille, men så ble stillheten brutt av min kompis i nabokøyen – en mormongutt, Leland Merrill – som begynte å stønne av smerte. Jeg spurte om grunnen, og han sa at han følte seg veldig syk. Han ønsket ikke å gå til basens apotek, for han visste at det ville hindre ham i å dra hjem dagen etter.
Han syntes å bli verre etter hvert som timene gikk. Han visste at jeg var eldste, og til slutt ba han om å få en prestedømsvelsignelse.
Jeg hadde aldri gitt en prestedømsvelsignelse før, jeg hadde aldri mottatt en velsignelse, og jeg hadde aldri sett en velsignelse bli gitt. Da jeg ba stille om hjelp, husket jeg misjonærhåndboken i bunnen av skipssekken. Jeg tømte raskt sekken og tok med meg boken bort til nattlyset. Der leste jeg om hvordan man velsigner syke. Mens mange nysgjerrige matroser fulgte med, ga jeg velsignelsen. Før jeg hadde fått lagt alt tilbake i sekken, sov Leland Merrill som et barn. Han våknet neste morgen og følte seg bra. Takknemligheten vi begge følte for prestedømmets kraft, var enorm.
Med årene har jeg fått flere anledninger til å gi velsignelser til de trengende enn jeg kan telle. Hver anledning har gjort meg dypt takknemlig for at Gud har betrodd meg denne hellige gaven. Jeg holder prestedømmet høyt i ære. Jeg har sett dets kraft gang på gang. Jeg har sett dets styrke. Jeg har undret meg over de mirakler det har utrettet.
Brødre, hver enkelt av oss har blitt betrodd en av de mest dyrebare gaver som noensinne er gitt til menneskeheten. Når vi respekterer vårt prestedømme og lever slik at vi til enhver tid er verdige, vil prestedømmets velsignelser strømme gjennom oss. Jeg elsker ordene i Lære og pakter kapittel 121, vers 45, som forteller oss hva vi må gjøre for å være verdige: “La… ditt indre være fylt av kjærlighet til alle mennesker og til troens hus, og la alltid dine tanker være prydet med dyd, da skal du ha større frimodighet for Guds åsyn, og prestedømmets lærdommer skal falle på din sjel som himmelens dugg.”
Som bærere av Guds prestedømme, deltar vi i vår Herre Jesu Kristi arbeid. Vi har svart ja til hans kall. Vi går i hans ærend. La oss lære av ham. La oss følge i hans fotspor. La oss etterleve hans forskrifter. Gjør vi dette, vil vi være forberedt til enhver tjeneste han kaller oss til å utføre. Dette er hans verk. Dette er hans kirke. Han er virkelig vår leder, herlighetens Konge, Guds Sønn. Jeg vitner om at han lever, og bærer dette vitnesbyrd i Jesu Kristi hellige navn. Amen.