Familieerklæringens forsvarere
Av Bonnie L. Oscarson
Unge kvinners president
La oss bidra til å bygge opp Guds rike ved å stå frimodig og forsvare ekteskap, foreldreansvar og hjemmet.
Det er et privilegium og en glede å være en del av denne strålende forsamling av jenter og kvinner. Hvor velsignet vi er som kvinner, som blir forenet i fellesskap og kjærlighet i kveld.
Jeg leste nylig beretningen om Marie Madeline Cardon, som sammen med sin familie mottok budskapet om Jesu Kristi gjengitte evangelium av de første misjonærene som ble kalt til å virke i Italia i 1850. Hun var en ung kvinne på 17 eller 18 år da de ble døpt. En søndag mens familien hadde gudstjeneste i sitt hjem høyt oppe i Alpene i Nord-Italia, samlet en rasende mobb, heriblant noen lokale prester, seg rundt huset og begynte å rope, skjelle og forlange at misjonærene skulle føres ut. Jeg tror ikke de var særlig ivrige etter å bli undervist i evangeliet – de ønsket å skade noen fysisk. Det var unge Marie som marsjerte ut av huset for å konfrontere mobben.
De fortsatte med sine stygge tilrop og krav om at misjonærene skulle bli ført ut. Marie holdt opp Bibelen sin og befalte dem å dra. Hun fortalte dem at eldstene var under hennes beskyttelse, og at de ikke fikk skade et eneste hår på deres hode. Lytt til hennes egne ord: “Alle sto forferdet… Gud var med meg. Han la disse ordene i min munn, for ellers kunne jeg ikke ha uttalt dem. Alt ble stille, umiddelbart. Den sterke, blodtørstige gruppen av menn sto hjelpeløse foran en svak og skjelvende, men likevel uredd jente.” Prestene ba mobben dra, noe de gjorde stille, i skam, frykt og anger. Den lille gruppen fullførte møtet sitt i fred.1
Kan dere ikke se for dere denne modige unge kvinnen, på samme alder som mange av dere, konfrontere en mobb og forsvare sin nyfunne tro med mot og overbevisning?
Søstre, få av oss vil noensinne måtte møte en rasende mobb, men det pågår en strid i denne verden hvor våre mest verdsatte og grunnleggende læresetninger er under angrep. Jeg snakker spesielt om læren om familien. Hjemmets hellighet og de viktige hensiktene med familien blir trukket i tvil, kritisert og angrepet fra alle kanter.
Da president Gordon B. Hinckley første gang leste “Familien – En erklæring til verden” for 20 år siden, var vi takknemlige for og verdsatte dette inspirerte dokumentets klarhet, enkelhet og sannhet. Lite forsto vi da hvor desperat vi ville trenge disse grunnleggende erklæringene i dagens samfunn, som kriterier for å bedømme enhver ny strømning av verdslige dogmer som kommer mot oss fra medier, Internett, forskere, TV og filmer, og til og med lovgivere. Erklæringen om familien har blitt vår målestokk for å bedømme verdens filosofier, og jeg vitner om at prinsippene som forklares i denne uttalelsen, er like sanne i dag som de var da de ble gitt oss av en Guds profet for nesten 20 år siden.
Jeg vil peke på noe opplagt. Livet går sjelden nøyaktig i henhold til planen for noen av oss, og vi er veldig klar over at ikke alle kvinner opplever det erklæringen beskriver. Det er likevel viktig å forstå og undervise Herrens mønster, og prøve å følge dette mønsteret etter beste evne.
Alle har en rolle å spille i planen, og hver enkelt av oss er like høyt verdsatt i Herrens øyne. Vi skulle huske at en kjærlig himmelsk Fader er oppmerksom på våre rettferdige ønsker, og vil holde sine løfter om at ingenting skal holdes tilbake fra dem som trofast holder sine pakter. Vår himmelske Fader har en misjon og en plan for hver enkelt av oss, men han har også sin egen tidsplan. En av de vanskeligste utfordringene i dette liv er å ha tro på Herrens tidsplan. Vi gjør lurt i å ha en alternativ plan som hjelper oss å være paktslojale, nestekjærlige og rettskafne kvinner som bygger opp Guds rike uansett hvilken retning livet tar. Vi må lære våre døtre å sikte etter idealet, men være forberedt på alle eventualiteter.
I anledning denne 20-årsmarkeringen for erklæringen om familien vil jeg gjerne utfordre alle oss som kvinner i Kirken, til å forsvare “Familien – en erklæring til verden”. Akkurat som Marie Madeline Cardon tappert forsvarte misjonærene og sin nye tro, må vi frimodig forsvare Herrens åpenbarte læresetninger som beskriver ekteskap, familier, menn og kvinners guddommelige roller, og viktigheten av hjem som hellige steder – selv om verden roper i våre ører at disse prinsippene er avleggs, hemmende eller ikke lenger relevante. Alle, uansett ekteskapelig situasjon eller antall barn de har, kan være forsvarere av Herrens plan slik den er beskrevet i familieerklæringen. Hvis det er Herrens plan, skulle det også være vår plan!
Det er tre prinsipper i erklæringen som jeg tror har særlig behov for standhaftige forsvarere. Det første er ekteskap mellom en mann og en kvinne. Vi lærer i Skriftene: “I Herren er hverken kvinnen noe uten mannen eller mannen noe uten kvinnen.”2 For enhver som vil oppnå fylden av prestedømmets velsignelser, må det være en mann og hustru som er beseglet i Herrens hus, som samarbeider i rettferdighet og er trofaste mot sine pakter. Dette er Herrens plan for sine barn, og ingen grad av offentlig debatt eller kritikk vil forandre det som Herren har erklært. Vi må fortsette å være eksempler på gode ekteskap, søke denne velsignelsen i vårt liv, og ha tro hvis den lar vente på seg. La oss forsvare ekteskapet slik Herren har foreskrevet det, samtidig som vi fortsetter å vise kjærlighet og medfølelse med dem som har et annet syn.
Det neste prinsippet som trenger vår forsvarende røst, er å løfte fedres og mødres guddommelige oppgaver. Vi lærer ivrig våre barn å sikte høyt i livet. Vi ønsker å sørge for at våre døtre vet at de har mulighet til å oppnå og bli alt de kan tenke seg. Vi håper de vil elske lærdom, være utdannede, dyktige og kanskje til og med bli den neste Marie Curie eller Eliza R. Snow.
Lærer vi også våre sønner og døtre at det ikke finnes noen større ære, ingen høyere tittel og ingen viktigere oppgave i dette liv enn mors eller fars? Jeg håper at når vi oppfordrer våre barn til å strekke seg etter det aller beste i dette liv, at vi også lærer dem å respektere og opphøye de roller som mødre og fedre spiller i vår himmelske Faders plan.
Vår yngste datter Abby så en unik mulighet til å forsvare rollen som mor. En dag fikk hun en meddelelse fra barnas skole om at de skulle ha yrkespresentasjoner på skolen. Foreldrene ble oppfordret til å sende søknad hvis de ønsket å komme til skolen for å undervise barna om jobben sin, og Abby følte seg tilskyndet til å søke om å få komme og snakke om morsrollen. Hun hørte ikke noe fra skolen, og da yrkesdagen nærmet seg, ringte hun til slutt skolen fordi hun trodde de kunne ha forlagt søknaden hennes. Arrangørene kastet seg rundt og fant to lærere som gikk med på å la Abby komme og snakke med klassene deres på slutten av yrkesdagen.
I sin svært morsomme presentasjon til barna underviste Abby dem blant annet om at hun som mor måtte være litt av en ekspert på medisin, psykologi, religion, undervisning, musikk, litteratur, kunst, økonomi, pynting, hårstell, kjøring, sport, kulinarisk kunst og mye mer. Barna ble imponert. Hun avsluttet med å la barna huske på mødrene sine ved å skrive takkekort og uttrykke takknemlighet for de mange kjærlige tjenestegjerninger de nøt godt av hver dag. Abby følte at barna så mødrene sine i et helt nytt lys, og at det å være mor eller far var noe av stor verdi. Hun søkte om å få delta på yrkesdagen i år også, og ble invitert til å undervise i seks klasser.
Abby har sagt om sin opplevelse: “Jeg tror det kan være lett for et barn i denne verden å få inntrykk av at det å være mor eller far er en sekundær oppgave, eller noen ganger til og med et nødvendig besvær. Jeg vil at alle barn skal føle at de er foreldrenes viktigste prioritering, og kanskje det å fortelle dem hvor viktig det er for meg å være mor, vil hjelpe dem å forstå alt deres foreldre gjør for dem og hvorfor.”
Vår kjære profet, president Thomas S. Monson, er et flott eksempel på en som respekterer kvinner og mødre, spesielt sin egen mor. Om våre jordiske mødre har han sagt: “Måtte hver enkelt av oss verdsette denne sannheten – man kan ikke glemme mor og huske Gud. Man kan ikke huske mor og glemme Gud. Hvorfor? Fordi disse to hellige personene, Gud og [vår jordiske] mor, partnere i skapelse, i kjærlighet, i offer, i tjeneste, er som ett.”3
Det siste prinsippet vi må reise oss og forsvare, er hjemmets hellighet. Vi må ta et begrep som noen ganger latterliggjøres, og løfte det. Det er begrepet huslig. Alle sammen – kvinner, menn, ungdom og barn, enslige eller gifte – kan jobbe med å være huslige. Vi skulle gjøre vårt hjem til et ryddig, trygt og hellig tilfluktssted. Vårt hjem skulle være et sted hvor Herrens ånd føles i rikt monn, og hvor Skriftene og evangeliet blir studert, undervist og etterlevd. For en forskjell det ville gjøre i verden hvis alle mennesker ville se på seg selv som skapere av gode hjem. La oss forsvare hjemmet som et sted som står nest etter templet i hellighet.
Søstre, jeg er takknemlig for å være kvinne i disse siste dager. Vi har anledninger og muligheter som ingen annen generasjon kvinner har hatt. La oss bidra til å bygge opp Guds rike ved å stå frimodig og forsvare ekteskap, foreldreansvar og hjemmet. Herren trenger at vi er tapre og standhaftige og urokkelige krigere som vil forsvare hans plan og undervise kommende generasjoner om hans sannheter.
Jeg vitner om at vår himmelske Fader lever og elsker oss alle. Hans Sønn, Jesus Kristus, er vår Frelser og Forløser. Jeg bærer dette vitnesbyrd i Jesu Kristi navn. Amen.