La oss fylle vårt hjem med lys og sannhet
Av Cheryl A. Esplin
Annenrådgiver i Primærs øverste presidentskap
Hvis vi og våre familier skal å motstå verdens press, må vi være fylt med lys og evangeliets sannheter.
Mitt hjerte ble fylt av Ånden da jeg hørte disse familiene undervise denne hellige sannheten: “Familien er fra Gud.”1 Inspirerende musikk er bare en av de mange måtene Ånden kan hviske til oss og fylle oss med lys og sannhet.
Tanken på å bli fylt med lys og sannhet ble spesielt viktig for meg på grunn av noe jeg opplevde for mange år siden. Jeg deltok på et møte hvor medlemmene av Unge kvinners generalutvalg underviste om å skape åndelig sterke familier og hjem. For å synliggjøre dette, holdt en leder i Unge kvinner opp to brusbokser. I den ene hånden holdt hun en boks som var tom, og i den andre hånden en boks som var uåpnet og full av brus. Først klemte hun den tomme boksen. Den begynte å bøye seg, og knakk så sammen under presset. Med den andre hånden klemte hun så på den uåpnede boksen. Den var urokkelig. Den hverken bøyde seg eller knakk sammen som den tomme boksen – fordi den var fylt.
Vi sammenlignet denne demonstrasjonen med vårt eget liv og våre hjem og familier. Når vi er fylt med Ånden og evangeliets sannheter, har vi styrke til å motstå verdens ytre krefter som omgir oss og presser mot oss. Men hvis vi ikke er åndelig fylt, har vi ikke indre styrke til å motstå presset utenfra, og kan knekke sammen når kreftene presser mot oss.
Satan vet at hvis vi og våre familier skal å motstå verdens press, må vi være fylt med lys og evangeliets sannheter. Derfor gjør han alt i sin makt for å svekke, forvrenge og ødelegge evangeliets sannheter og holde oss borte fra dem.
Mange av oss har blitt døpt og har mottatt Den hellige ånds gave, hvis oppgave det er å åpenbare og undervise sannheten i alle ting.2 Med privilegiet av denne gaven følger ansvaret for å søke sannhet, etterleve den sannhet vi kjenner, og dele og forsvare sannheten.
Det stedet hvor vi best søker å bli fylt med lys og sannhet, er i vårt eget hjem. Ordene i refrenget på sangen vi hørte, påminner oss: “Takk for familien! Den hjelper oss å bli det Gud vil vi skal bli.”3 Familier er Herrens arbeidsgruppe på jorden for å hjelpe oss å lære og etterleve evangeliet. Vi kommer inn i vår familie med en hellig plikt til å styrke hverandre åndelig.
Sterke evige familier og hjem som er fylt med Ånden, kommer ikke av seg selv. De krever stor anstrengelse, de krever tid, og de krever at hvert familiemedlem gjør sin del. Alle hjem er forskjellige, men ethvert hjem hvor selv én person søker etter sannheten, kan være utslagsgivende.
Vi blir stadig rådet til å øke vår åndelige kunnskap gjennom bønn og ved å studere og grunne på Skriftene og levende profeters ord. I sin generalkonferansetale om å få et vitnesbyrd om lys og sannhet, sa president Dieter F. Uchtdorf:
“Den evige og allmektige Gud… vil tale til dem som kommer til ham med oppriktig hjerte og ærlig hensikt.
Han vil tale til dem i drømmer, syner, tanker og følelser.”
President Uchtdorf fortsatte: “Gud bryr seg om dere. Han vil lytte, og han vil besvare deres personlige spørsmål. Svar på deres bønner vil komme på hans egen måte og i hans egen tid, og derfor må dere lære å lytte til hans røst.”4
En kort historie om slektshistorie illustrerer dette rådet.
For noen måneder siden leste jeg vitnesbyrdet til min oldefars søster Elizabeth Staheli Walker. Som barn emigrerte Elizabeth til Amerika fra Sveits sammen med familien sin.
Etter at Elizabeth hadde giftet seg bodde hun og hennes mann og barn i Utah nær grensen til Nevada, der de drev en poststasjon. Hjemmet deres var et stoppested for reisende. Hele dagen og hele natten måtte de være rede til å tilberede og servere måltider til reisende. Det var tungt og utmattende arbeid, og de fikk lite hvile. Men det som bekymret Elizabeth mest, var samtalene med menneskene de møtte.
Elizabeth sa at så langt hadde hun alltid tatt for gitt at Mormons bok var sann, at profeten Joseph Smith hadde blitt bemyndiget av Gud til å gjøre det han gjorde, og at hans budskap var planen for liv og frelse. Men livet hun opplevde, var alt annet enn det som ville styrke en slik tro.
Noen av de reisende som stoppet innom, var beleste, høyt utdannede og smarte, og samtalen rundt henne gikk alltid ut på at Joseph Smith var en “slu bedrager” som hadde skrevet Mormons bok selv og så utgitt den for å tjene penger. De opptrådte som om det å tro noe annet var absurd, og hevdet “at mormonismen var nonsens”.
Alt dette snakket fikk Elizabeth til å føle seg isolert og alene. Det var ingen å snakke med, ikke engang tid til å holde bønn – selv om hun ba mens hun arbeidet. Hun var for redd til å si noe til dem som gjorde narr av religionen hennes. Hun sa at hun ikke visste annet enn at de sa sannheten, og hun følte at hun ikke kunne ha forsvart sin tro om hun hadde prøvd.
Senere flyttet Elizabeth og familien hennes. Elizabeth sa at hun fikk mer tid til å tenke, og var ikke så distrahert hele tiden. Hun gikk ofte ned i kjelleren og ba til vår himmelske Fader om det som plaget henne – om historiene de tilsynelatende smarte mennene hadde fortalt om at evangeliet var nonsens, og om Joseph Smith og Mormons bok.
En natt hadde Elizabeth en drøm. Hun sa: “Det virket som om jeg sto ved en smal kjerrevei som gikk rundt foten av en lav og bølgende ås. Halvveis oppe i åssiden så jeg en mann som så ned og snakket, eller syntes å snakke, med en ung mann som lå på kne og lente seg over et hull i bakken. Armene hans var utrakt, og det så ut som om han strakte seg etter noe i hullet. Jeg kunne se lokket av sten som syntes å ha blitt fjernet fra hullet som gutten bøyde seg over. På veien var det mange mennesker, men ingen av dem syntes å være det minste interessert i de to mennene i åssiden. Det var noe som fulgte med drømmen, som gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg våknet brått… Jeg kunne ikke fortelle noen om drømmen, men jeg var overbevist om at det var engelen Moroni som [instruerte] den unge Joseph da han mottok platene.”
Våren 1893 dro Elizabeth til Salt Lake City til innvielsen av templet. Hun beskrev sin opplevelse: “Der så jeg det det samme bildet som jeg hadde sett i drømmen. Jeg tror det var et glassmaleri. Jeg er overbevist om at om jeg så selve høyden Cumorah, ville den ikke se mer virkelig ut. Jeg er overbevist om at jeg ble vist i en drøm et bilde av engelen Moroni som ga Joseph Smith gullplatene.”
Mange år etter denne drømmen, og noen måneder før hun døde i en alder av nesten 88 år, fikk Elizabeth en sterk tilskyndelse. Hun sa: “Tanken kom til meg like tydelig… som om noen hadde sagt det til meg: “Ikke begrav ditt vitnesbyrd.”5
Generasjoner senere henter fortsatt Elizabeths etterkommere styrke fra hennes vitnesbyrd. I likhet med Elizabeth, lever vi i en verden med mange tvilere og kritikere som latterliggjør og bestrider sannhetene vi er så glad i. Vi kan høre forvirrende historier og motstridende budskap. Og i likhet med Elizabeth, vil vi også måtte gjøre vårt beste for å holde fast i det lys og den sannhet vi nå har, spesielt i vanskelige omstendigheter. Svarene på våre bønner kommer kanskje ikke dramatisk, men vi må finne stille stunder til å søke mer lys og sannhet. Og når vi mottar den, er det vårt ansvar å følge den, dele den med andre, og forsvare den.
Jeg gir dere mitt vitnesbyrd om at jeg vet at når vi fyller vårt hjerte og vårt hjem med Frelserens lys og sannhet, vil vi ha den indre styrke til å tåle enhver omstendighet. I Jesu Kristi navn. Amen.