Min Gud er mitt lys

Av eldste Quentin L. Cook

i De tolv apostlers quorum

Vår evne til å stå støtt og trofast og følge Frelseren til tross for livets omskiftelser, blir betydelig styrket av rettskafne familier og Kristus-sentrert samhold i våre menigheter og grener.

Denne påsken reflekterer og fryder vi oss over den forløsning som vår Frelser Jesus Kristus utførte.¹

Den støy som gjaller over hele verden på grunn av verdens ugudelighet, skaper en følelse av sårbarhet. Med vår tids kommunikasjon gir virkningen av synd, ulikhet og urettferdighet mange en følelse av at livet er grunnleggende urettferdig. Så betydelige som disse prøvelsene enn kan være, må de ikke avlede oss fra å glede oss over og feire Kristi guddommelige forbønn på våre vegne. Frelseren “seiret over døden” i bokstavelig forstand. Med barmhjertighet og medlidenhet påtok han seg våre synder og overtredelser, og slik forløste han oss og tilfredsstilte rettferdighetens krav for alle som ville omvende seg og tro på hans navn.²

Hans storartede sonoffer er av overjordisk betydning og overgår vår jordiske fatteevne. Denne nådegjerning gir den fred som overgår all forstand.³

Hvordan kan vi så takle de negative realitetene som omgir oss?

Min hustru Mary har alltid elsket solsikker. Hun fryder seg når de dukker opp i veikanten på ganske usannsynlig steder. Det er en grusvei som fører til huset der mine besteforeldre bodde. Når vi kjørte inn på denne veien, utbrøt Mary ofte: “Tror du vi vil få se de fantastiske solsikkene i dag?” Vi ble overrasket over at solsikker blomstrer i jord som har blitt utsatt for landbruks- og snøryddingsutstyr og opphopning av materiale som ikke kan anses som ideell jord for villblomster å vokse i.

Et av de enestående kjennetegnene på unge, ville solsikker, i tillegg til at de vokser i jord som ikke er gjestmild, er hvordan den unge blomsterknoppen følger solen på himmelen. Ved å gjøre dette får den livsviktig energi før den bryter frem i sin strålende gule farge.

I likhet med den unge solsikken, vil vi blomstre og bli strålende når vi følger verdens Frelser, Guds Sønn, til tross for de mange forferdelige omstendighetene som omgir oss. Han er virkelig vårt lys og vårt liv.

I lignelsen om hveten og ugresset erklærte Frelseren til sine disipler at de som synder og handler ugudelig, skal samles ut fra hans rike.⁴ Men om de trofaste sa han: “Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Fars rike.”⁵ Som enkeltpersoner og Kristi disipler som lever i en fiendtlig verden som bokstavelig talt er i opprør, kan vi trives og blomstre hvis vi er rotfestet i vår kjærlighet til Frelseren og ydmykt følger hans læresetninger.

Vår evne til å stå støtt og trofast og følge Frelseren til tross for livets omskiftelser, blir betydelig styrket av rettskafne familier og Kristus-sentrert samhold i våre menigheter og grener.⁶

Rett tid i hjemmet

Familiens rolle i Guds plan er “å gi oss lykke, for å hjelpe oss å lære riktige prinsipper i en kjærlig atmosfære og for å forberede oss til evig liv.”⁷ Vakre tradisjoner for religionsutøvelse i hjemmet må plantes i våre barns hjerter.

Min onkel Vaughn Roberts Kimball var en flink student, håpefull forfatter og quarterback på BYUs fotballag. 8. desember 1941, dagen etter angrepet på Pearl Harbor, vervet han seg i Sjøforsvaret. På et rekrutteringsoppdrag i Albany, New York, sendte han inn en kort artikkel til Det Beste. Tidsskriftet betalte ham 200 dollar og utga artikkelen med tittelen “Rett tid i hjemmet” i mai-nummeret 1944.

I hans bidrag til Det Beste, der han selv har rollen som sjømannen, står det blant annet:

“Rett tid i hjemmet:

En kveld i Albany i New York spurte jeg en sjømann hva klokken var. Han trakk opp en stor klokke og svarte: ‘Den er 19.20.’ Jeg visste at den var mer enn det. ‘Klokken din har stoppet, ikke sant?’ spurte jeg.

‘Nei, sa han,’ jeg har fortsatt Mountain Standard Time. Jeg er fra Syd-Utah. Da jeg vervet meg i Sjøforsvaret, ga pappa meg denne klokken. Han sa den ville hjelpe meg å huske hjemmet.

‘Når klokken viser fem om morgenen, vet jeg at pappa kjører ut for å melke kyrne. Og hver kveld når den viser 19.30, vet jeg at hele familien sitter rundt et godt dekket bord, og pappa takker Gud for det som er på det og ber ham våke over meg,’ konkluderte han. ‘Det er enkelt nok å finne ut hva klokken er der jeg er. Det jeg ønsker å vite er hva klokken er i Utah.’”⁸

Kort tid etter at Vaughn sendte inn denne artikkelen, ble han beordret til tjeneste i Stillehavet. 11. mai 1945, mens han tjenestegjorde på hangarskipet USS Bunker Hill nær Okinawa, ble skipet bombet av to selvmordsfly.⁹ Nesten 400 av mannskapet døde, heriblant min onkel Vaughn.

Eldste Spencer W. Kimball uttrykte sin inderlige medfølelse med Vaughns far, og bemerket Vaughns verdighet og Herrens forsikring om at “de som dør i meg ikke skal smake døden, for den skal være søt for dem”.¹⁰ Vaughns far sa så gripende at selv om Vaughn ble begravet til sjøs, ville Guds hånd lede Vaughn til hans himmelske hjem.¹¹

28 år senere talte president Spencer W. Kimball om Vaughn på generalkonferansen. Han sa blant annet: “Jeg kjente denne familien godt… Jeg har knelt i mektig bønn sammen med [dem]… Opplæringen i hjemmet har ført til evige velsignelser for denne store familien.” President Kimball oppfordret enhver familie “til å gå ned på kne… og be for sine sønner og døtre to ganger daglig”.¹²

Brødre og søstre, hvis vi trofast gjennomfører familiebønn, skriftstudium, familiens hjemmeaften, prestedømsvelsignelser og overholdelse av sabbatsdagen, vil våre barn vite hvilken tid det er hjemme. De vil være forberedt for et evig hjem i himmelen, uansett hva som møter dem i en vanskelig verden. Det er av største betydning at våre barn vet at de er elsket og trygge i hjemmet.

Ektemenn og hustruer er likeverdige partnere.¹³ De har forskjellige, men utfyllende oppgaver. Hustruen kan føde barn, og det er til velsignelse for hele familien. Mannen kan motta prestedømmet, og det er til velsignelse for hele familien. Men i familieråd tar hustruer og ektemenn de viktigste avgjørelsene som likeverdige partnere. De avgjør hvordan barna skal undervises og disiplineres, hvordan pengene skal brukes, hvor de skal bo og mange andre familieavgjørelser. Disse tas i fellesskap etter å ha søkt Herrens veiledning. Målet er en evig familie.

Kristi lys planter familiens evige natur i hjertet til alle Guds barn. En av mine favorittforfattere, som ikke tilhører vår tro, sa det slik: “Så mye i livet er uvesentlig, [men]… familien er det som gjelder, det som betyr noe, det som er evig, det som er verdt å våke over, ta vare på og være lojal mot.”¹⁴

Kirken hjelper oss å fokusere på Frelseren som en forenet familie

I tillegg til familien er også Kirkens rolle betydelig. “Kirken sørger for organisasjon og midler til å forkynne Jesu Kristi evangelium for alle Guds barn. Den sørger for prestedømsmyndighet til å forrette frelsens og opphøyelsens ordinanser for alle som er verdige og villige til å ta imot dem.”¹⁵

I verden er det tøylesløs strid, ugudelighet og stor vekt på avvikende kulturer og ulikhet. I Kirken er våre menigheter og grener geografisk inndelt, med unntak av språkenheter. Vi deler ikke i henhold til klasse eller rang.¹⁶ Vi gleder oss over at alle raser og kulturer er blandet sammen i en rettskaffen forsamling. Vår menighetsfamilie er viktig for vår fremgang, lykke og personlige innsats for å bli mer lik Kristus.

Kulturer splitter ofte folk, og er noen ganger en kilde til vold og diskriminering.¹⁷ I Mormons bok brukes noe av det mest uforglemmelige språket til å beskrive ugudelige fedres tradisjoner som førte til vold, krig, onde gjerninger, synd og til og med folk og nasjoners ødeleggelse.¹⁸

Det finnes ikke noe bedre utgangspunkt i Skriftene enn 4 Nephi for en beskrivelse av den kirkekultur som er avgjørende for oss alle. I vers 2 står det blant annet: “Alt folket i hele landet ble omvendt til Herren, både nephitter og lamanitter, og det var ingen strid og uoverensstemmelser blant dem, og alle behandlet hverandre rettferdig.” I vers 16 leser vi: “Og det kunne sikkert ikke være noe lykkeligere folk blant alle mennesker skapt ved Guds hånd.” At det ikke var noen stridigheter ble tilskrevet “Guds kjærlighet som bodde i menneskenes hjerter.”¹⁹ Dette er den kultur vi higer etter.

Dype kulturelle verdier og trosoppfatninger kan gå til kjernen av hvem vi er. Tradisjoner for offer, takknemlighet, tro og rettferdighet skulle verdsettes og bevares. Familier må nyte og verne om tradisjoner som utvikler tro.²⁰

Et av de viktigste kjennetegnene på enhver kultur er dens språk. I San Francisco-området, der jeg bodde, var det syv utenlandske språkenheter. Vår lære med hensyn til språk er fremsatt i kapittel 90, vers 11 i Lære og pakter: “For det skal skje på den dag at enhver skal høre evangeliets fylde i sitt eget tungemål og på sitt eget språk.”

Når Guds barn ber til ham på sitt morsmål, er det språket i deres hjerte. Det er klart at hjertets språk er verdifullt for alle mennesker.

Min eldre bror Joseph er lege, og praktiserte i mange år i San Francisco Bay-området. Et eldre samoansk medlem av Kirken, som var en ny pasient, kom til kontoret hans. Han hadde alvorlige, tærende smerter. Det ble avdekket at han hadde nyrestein, og riktig behandling ble foretatt. Dette trofaste medlemmet sa at han opprinnelig bare ønsket å forstå hva som var galt, slik at han kunne be til sin himmelske Fader på samoansk angående sitt helseproblem.

Det er viktig for medlemmene å forstå evangeliet på sitt hjertes språk, slik at de kan be og handle i samsvar med evangeliets prinsipper.²¹

Selv med et mangfold av språk og vakre og oppbyggende kulturelle tradisjoner, må våre hjerter være knyttet sammen i enighet og kjærlighet.²² Herren har ettertrykkelig sagt: “La enhver akte sin bror som seg selv… Vær ett, og hvis dere ikke er ett, er dere ikke mine.”²³ Selv om vi verdsetter passende kulturforskjeller, er målet at vi på alle måter blir forenet i Jesu Kristi evangeliums kultur, skikker og tradisjoner.

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har aldri vært sterkere

Vi forstår at noen medlemmer har spørsmål og bekymringer når de søker å styrke sin tro og sitt vitnesbyrd. Vi skulle være forsiktige med å kritisere eller dømme personer med bekymringer – store eller små. Samtidig skulle de med bekymringer gjøre alt de kan for å bygge opp sin egen tro og sitt eget vitnesbyrd. Å studere tålmodig og ydmykt, grunne, be, etterleve evangeliets prinsipper og rådføre seg med de rette lederne, er de beste måtene å finne svar på spørsmål eller bekymringer på.

Noen har hevdet at flere medlemmer forlater Kirken i dag, og at det er mer tvil og vantro enn før. Dette er ganske enkelt ikke riktig. Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har aldri vært sterkere. Antall medlemmer som fjerner sitt navn fra Kirkens opptegnelser, har alltid vært svært lite, og er betydelig lavere i de senere år enn tidligere.²⁴ Økningen på målbare områder, som medlemmer som har mottatt sin begavelse og har gyldig tempelanbefaling, voksne som betaler full tiende, og de som reiser på misjon, har vært dramatisk. La meg gjenta, Kirken har aldri vært sterkere. Men “husk at sjeler er av stor verdi i Guds øyne.”²⁵ Vi strekker oss ut til alle.

Hvis de dystre realitetene dere står overfor akkurat nå, virker mørke og tunge og nesten uutholdelige, må dere huske at det var i et hjerteskjærende mørke i Getsemane og ufattelig tortur og smerte på Golgata at Frelseren utførte forsoningen, som løser de forferdeligste byrder som kan oppstå i dette liv. Han gjorde det for dere, og han gjorde det for meg. Han gjorde det fordi han elsker oss, og fordi han adlyder og elsker sin Fader. Vi vil bli reddet fra døden – til og med fra havets dyp.

Vår beskyttelse i dette liv og i all evighet vil ligge i vår egen og familiens rettskaffenhet, Kirkens ordinanser og å følge Frelseren. Dette er vår tilflukt fra stormen. Dere som føler dere alene, kan stå resolutt i rettskaffenhet, vel vitende om at forsoningen vil beskytte og velsigne dere mer enn dere er i stand til å forstå.

Vi skulle minnes Frelseren, holde våre pakter og følge Guds Sønn slik den unge solsikken følger solskinnet. Å følge hans lys og eksempel vil gi oss glede, lykke og fred. Slik Salmene 27 og en av våre kjære salmer begge erklærer: “Herren er mitt lys og min frelse.”²⁶

Denne påskehelgen bærer jeg, som en av Frelserens apostler, høytidelig vitnesbyrd om Jesu Kristi oppstandelse. Jeg vet at han lever. Jeg kjenner hans røst. Jeg vitner om hans guddommelighet og at forsoningen virkelig fant sted. I Jesu Kristi navn. Amen.