“Er ikke dette den faste jeg finner behag i?”
Av president Henry B. Eyring
Førsterådgiver i Det første presidentskap
Deres fasteoffer vil gjøre mer enn å bidra til å fø og kle kropper. Det vil helbrede og forandre hjerter.
Mine kjære brødre og søstre, det er en glede for meg å uttrykke min kjærlighet til dere på denne generalkonferansen i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Denne gleden kommer av Åndens vitnesbyrd om at Frelserens kjærlighet strekker seg ut til hver av dere og til alle vår himmelske Faders barn. Vår himmelske Fader ønsker å velsigne sine barn åndelig og timelig. Han forstår de behov hver av dere har, deres smerter og deres håp.
Når vi hjelper noen, føler Frelseren det som om vi har strakt oss ut for å hjelpe ham.
Han fortalte oss at dette var sant da han beskrev et fremtidig øyeblikk vi alle vil oppleve når vi ser ham etter at livet i denne verden er fullført. Et bilde i mitt sinn av den dagen har blitt mer levende i løpet av dagene jeg har bedt og fastet for å få vite hva jeg skulle si i dag. Herrens beskrivelse av dette fremtidige intervjuet ble gitt til hans disipler, og det beskriver det vi ønsker av hele vårt hjerte skal være sant for oss også:
“Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.
For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg.
Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg.
Da skal de rettferdige svare ham og si: Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg å drikke?
Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og gav deg klær?
Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?
Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.”1
Du og jeg ønsker denne varme velkomsten fra Frelseren. Men hvordan kan vi fortjene den? Det finnes flere sultne, hjemløse og ensomme barn av vår himmelske Fader enn vi kan nå. Og tallene vokser stadig lenger utenfor vår rekkevidde.
Derfor har Herren gitt oss noe vi alle kan gjøre. Det er et bud som er så enkelt at et barn kan forstå det. Det er et bud med et strålende løfte til de trengende, og til oss.
Det er fasteloven. Ordene i Jesajas bok er Herrens beskrivelse av befalingen og velsignelsen som er tilgjengelig for dem av oss som tilhører hans kirke:
“Er ikke dette den faste jeg finner behag i, at dere løser ugudelighets lenker, sprenger åkets bånd, slipper undertrykte fri og bryter hvert et åk?
Er det ikke dette at du bryter ditt brød til den som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus – når du ser en naken, at du da kler ham, og at du ikke drar deg bort fra dem som er av ditt eget kjøtt og blod?
Da skal ditt lys bryte fram som morgenrøden, og din legedom snart spire fram. Din rettferdighet skal gå fram for ditt åsyn, og Herrens herlighet skal danne din baktropp.
Da skal du påkalle Herren, og han skal svare. Da skal du rope, og han skal si: Se, her er jeg. Når du får bort hvert åk iblant deg og lar være å peke fingrer og tale ondt,
Når du tar frem til den sultne det som du selv har lyst til, og metter den lidende sjel, da skal ditt lys opprinne i mørket, og din natt skal bli som midt på dagen.
Herren skal lede deg hele tiden. Han skal mette deg midt i ødemarken, og dine ben skal han styrke. Du skal bli som en vannrik hage, som et kildevell der vannet aldri svikter.”2
Slik har Herren gitt oss et enkelt bud med et fantastisk løfte. I Kirken i dag blir vi gitt anledning til å faste en gang i måneden og gi et generøst fasteoffer gjennom vår biskop eller grenspresident til gavn for de fattige og trengende. Noe av det dere gir, vil bli brukt til å hjelpe andre rundt dere, kanskje noen i deres egen familie. Herrens tjenere vil be og faste for å få åpenbaring om hvem de skal hjelpe og hvilken hjelp de skal gi. Det som ikke trengs for å hjelpe andre i deres lokale enhet i Kirken, vil bli tilgjengelig for å velsigne andre medlemmer av Kirken over hele verden som er i nød.
Befalingen om å faste for de fattige har mange velsignelser knyttet til seg. President Spencer W. Kimball kalte det å ikke følge denne loven en unnlatelsessynd med en høy pris. Han skrev: “Store løfter gis av Herren til dem som faster og hjelper de trengende… Inspirasjon og åndelig veiledning vil komme med rettferdighet og nærhet til vår himmelske Fader. Å unnlate å gjøre denne rettferdige handling vil frata oss disse velsignelsene.”3
Jeg fikk en av disse velsignelsene for bare noen uker siden. Siden generalkonferansen faller på en helg som normalt ville omfatte faste- og vitnesbyrdsmøtet, fastet og ba jeg om å få vite hvordan jeg likevel kunne adlyde budet om å hjelpe de trengende.
På en lørdag, fremdeles fastende, våknet jeg klokken seks og ba igjen. Jeg følte meg tilskyndet til å se på verdensnyhetene. Der leste jeg denne reportasjen:
Den tropiske syklonen Pam ødela mange boliger da den rammet midt i Port Vila, Vanuatus hovedstad. Den drepte minst seks personer på Vanuatu, de første bekreftede etter en av de kraftigste stormene som noensinne har truffet land.
“Knapt et tre sto rett [idet syklonen] brølte over” stillehavsnasjonen.4
Organisasjonen World Visions krisevurderingsteam vil se på skadene når uværet har stilnet.
De rådet innbyggerne til å søke ly i robuste bygninger som universiteter og skoler.
Og så sa de: “‘Det sterkeste de har er sementkirker,’ sa Inga Mepham fra CARE International… ‘Noen av dem har ikke det. Det er vanskelig å finne en bygning som man kan anta vil motstå en (syklon) i kategori 5.’”5
Da jeg leste dette, husket jeg da jeg besøkte små hjem på Vanuatu. Jeg kunne se for meg menneskene som krøp sammen i hjem som ble ødelagt av vinden. Og så husket jeg den varme velkomsten jeg fikk av innbyggerne på Vanuatu. Jeg tenkte på dem og deres naboer som flyktet til sikkerhet i vårt sementmøtehus.
Så forestilte jeg meg biskopen og Hjelpeforeningens president som gikk blant dem for å gi trøst, tepper, mat å spise og vann å drikke. Jeg kunne se for meg de redde barna som klynget seg tett sammen.
De er så langt borte fra hjemmet der jeg leste denne reportasjen, og likevel visste jeg hva Herren ville gjøre gjennom sine tjenere. Jeg visste at det som gjorde det mulig for dem å hjelpe disse vår himmelske Faders barn, var fasteoffer, frivillig gitt av Herrens disipler som var langt unna dem, men nær til Herren.
Så jeg ventet ikke til søndag. Jeg tok med meg et fasteoffer til biskopen den morgenen. Jeg vet at mitt offer kan brukes av biskopen og Hjelpeforeningens president til å hjelpe noen i mitt nabolag. Mitt lille offer trengs kanskje ikke i nærheten av der min familie og jeg bor, men det lokale overskuddet kan nå så langt som Vanuatu.
Andre uvær og tragedier vil komme over hele verden og ramme mennesker Herren elsker og hvis sorger han føler. En del av deres og mitt fasteoffer denne måneden vil bli brukt til å hjelpe noen, et eller annet sted, hvis lindring Herren vil føle som om det var hans egen.
Deres fasteoffer vil gjøre mer enn å bidra til å fø og kle kropper. Det vil helbrede og forandre hjerter. Frukten av et frivillig offer kan være at mottakeren ønsker å strekke seg ut til andre i nød. Dette skjer over hele verden.
Dette skjedde med søster Abie Turay, som bor i Sierra Leone. En borgerkrig brøt ut i 1991. Den herjet landet i mange år. Sierra Leone var allerede et av verdens fattigste land. “Under krigen var det uklart hvem som styrte landet – banker… stengte, offentlige kontorer fikk skodder for vinduene, politiet [var ineffektivt mot opprørerne]… og det rådet kaos, drap og sorg. Titusenvis av mennesker mistet livet, og over to millioner mennesker ble tvunget fra sitt hjem for å unngå blodbadet.”6
Selv i slike tider vokste Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
En av de første grenene ble organisert i byen hvor søster Turay bodde. Mannen hennes var den første grenspresidenten. Han var distriktspresident under borgerkrigen.
“Når søster Turay får gjester hjemme [nå], elsker hun å vise dem to [skatter] fra krigen – en blå- og hvitstripet skjorte [hun fikk] fra en stor ladning brukte klær [gitt av medlemmer av Kirken], og et pledd som nå er slitt og hullete.”7
Hun sier: “Denne skjorten er det første… klesplagget jeg [fikk]… Jeg pleide å gå med den på jobb. Den var så god. [Den fikk meg til å føle meg så vakker.] Jeg hadde ingen andre klær.
Under krigen holdt dette pleddet oss varme, meg og mine barn. Da opprørerne kom for å angripe oss, var dette det eneste jeg [kunne] få med meg [da vi flyktet ut i krattskogen for å gjemme oss]. Så vi tok pleddet med oss. Det holdt oss varme og myggen unna.”8
“Søster Turay snakker om sin takknemlighet for en misjonspresident som tok seg inn i det krigsherjede landet med [penger] i lommen.” Disse pengene, fra fasteofferbidrag fra noen som dere, gjorde de hellige i stand til å kjøpe mat som de færreste i Sierra Leone hadde råd til.9
Søster Turay sier følgende om dem som var gavmilde nok til å hjelpe dem å overleve: “Når jeg tenker på dem som gjorde dette… føler jeg at [de ble] sendt av Gud, for alminnelige mennesker gjorde denne vennlige handlingen for [oss].”10
En besøkende fra USA satt sammen med Abie for ikke lenge siden. Mens han var sammen med henne, ble han “nysgjerrig på Skriftene som lå på bordet”. Han skjønte at de var en skatt, for de var “godt merket med notater. Sidene var [slitt,] og noen var revet. Omslaget hadde løsnet fra ryggen.”
Han holdt Skriftene i “hånden og bladde forsiktig. Mens [han gjorde det, fant han en] gul kopi av en tiendeseddel. [Han] kunne se at i et land hvor [en dollar var verdt sin] vekt i gull, hadde Abie Turay betalt en dollar i tiende, en dollar til misjonærfondet og en dollar i fasteoffer til dem som, ifølge henne selv, var ‘virkelig fattige’.”
Gjesten lukket søster Turays skrifter og tenkte, der han sto sammen med denne trofaste afrikanske moren, at nå sto han på hellig grunn.11
Akkurat som velsignelsen av å motta ditt og mitt fasteoffer kan forandre hjerter, kan også det å faste for en annen gjøre det. Selv et barn kan føle det.
Mange barn, og noen voksne, kan av personlige grunner finne en 24-timers faste vanskelig. For å bruke Jesajas ord, kan det føles som om fasten har “plaget deres sjel”. Kloke foreldre er klar over denne muligheten, og er derfor nøye med å følge president Joseph F. Smiths råd: “Det er bedre å lære dem prinsippet og la dem overholde det når de blir gamle nok til å velge intelligent.”12
Jeg så nylig hvilken velsignelse dette rådet kan være. Et av mine barnebarn syntes at en 24-timers faste var mer enn han kunne holde ut. Men hans kloke foreldre innprentet likevel prinsippet i ham. En av skolekameratene hans mistet nylig et ungt søskenbarn i en ulykke. Barnebarnet mitt spurte sin mor på fastedagen, omtrent på den tiden han alltid hadde følt at fasten var for vanskelig å fortsette, om det ville få hans sørgende venn til å føle seg bedre om han fortsatte fasten sin.
Spørsmålet hans var en bekreftelse på president Joseph F. Smiths råd. Barnebarnet mitt hadde kommet til det punkt da han ikke bare forsto prinsippet faste, men det hadde også blitt plantet i hjertet hans. Han hadde begynt å føle at faste og bønn ville føre til en velsignelse fra Gud til en som var i nød. Hvis han etterlever prinsippet ofte nok, vil det bringe de fantastiske virkningene inn i hans eget liv som Herren har lovet. Han vil få den åndelige velsignelsen av kraft til å motta inspirasjon, og større evne til å motstå fristelser.
Vi kjenner ikke alle grunnene til at Jesus Kristus gikk ut i villmarken for å faste og be. Men vi kjenner til minst en av virkningene: Frelseren motsto fullstendig Satans fristelser til å misbruke sin guddommelige kraft.
Den korte tiden vi faster hver måned og det lille beløpet vi gir til de fattige, vil kanskje bare gi oss en liten del av forandringen i vår natur så vi ikke lenger ønsker å gjøre ondt. Men det er et stort løfte når vi gjør alt vi med rimelighet kan for å be, faste og bidra til de trengende:
Da skal ditt lys bryte frem som morgenrøden, og din legedom snart spire frem. Din rettferdighet skal gå frem for ditt åsyn, og Herrens herlighet skal danne din baktropp.
Da skal du påkalle Herren, og han skal svare. Da skal du rope, og han skal si: Se, her er jeg.”13
Jeg ber om at vi vil gjøre oss berettiget til disse store velsignelsene for oss selv og våre familier.
Jeg bærer vitnesbyrd om at Jesus er Kristus, at i hans kirke blir vi oppfordret til å hjelpe ham å ha omsorg for de fattige på hans måte, og at han lover at evige velsignelser vil komme av å hjelpe ham. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.