Planen for lykke
Det endelige mål for enhver aktivitet i Kirken er å sørge for at en mann og en kvinne og deres barn er lykkelige hjemme, beseglet for evigheten.
For mange år siden, etter 2. verdenskrig, gikk jeg på universitetet. Der traff jeg Donna Smith. Omtrent på den tiden leste jeg at to viktige ingredienser i et vellykket ekteskap er en kjeks og et kyss. Jeg syntes det virket som en ganske god balanse.
Jeg studerte om formiddagen, og dro så tilbake til Brigham City for å arbeide i min fars bilverksted om ettermiddagen. Donnas siste formiddagsforelesning var i heimkunnskap. Jeg stoppet innom klasserommet hennes før jeg dro. Døren hadde et matt glassvindu, men hvis jeg sto tett opp til glasset, kunne hun se skyggen min utenfor. Hun snek seg ut med en kjeks og et kyss. Resten er historie. Vi ble viet i Logan Utah tempel, og dette innledet vårt livs store eventyr.
Gjennom årene har jeg ofte undervist et viktig prinsipp: Målet med all aktivitet i Kirken er å sørge for at en mann og en kvinne og deres barn er lykkelige hjemme, beseglet til hverandre for tid og all evighet.
I begynnelsen
“[gikk] Gudene… ned for å organisere mennesket i sitt eget bilde, i Gudenes bilde for å forme det, til mann og kvinne for å forme dem.
Og Gudene sa: Vi vil velsigne dem. Og Gudene sa: Vi vil se til at de blir fruktbare og blir mange og fyller jorden og legger den under seg” (Abraham 4:27-28).
Slik begynte livets syklus for menneskene på jorden, idet “Adam holdt seg til sin hustru, og hun fødte ham sønner og døtre, og de begynte å bli mange og fylle jorden.
Og… Adams sønner og døtre [begynte] å fordele seg to og to i landet… og de fikk også sønner og døtre” (Moses 5:2-3).
Budet om å bli mange og fylle jorden er aldri blitt tilbakekalt. Det er av avgjørende betydning for forløsningsplanen og er kilden til menneskets lykke. Gjennom rettferdig utøvelse av denne kraft kan vi komme nærmere vår Fader i himmelen, og oppleve en fylde av glede, til og med guderang. Forplantningsevnen er ikke en underordnet del av planen. Den er lykkens plan. Den er nøkkelen til lykke.
Ønsket om seksuell kontakt hos mennesket er konstant og svært sterkt. Vår lykke i jordelivet, vår glede og opphøyelse, er avhengig av hvordan vi reagerer på disse vedvarende, sterke fysiske ønskene. Når formeringsevnen vokser frem tidlig i menns og kvinners voksne liv, dukker det helt naturlig opp svært personlige følelser som skiller seg fra all annen fysisk erfaring.
Ideelt sett begynner et parforhold med en romanse. Selv om skikkene kan variere, blomstrer den med alle de velkjente følelsene av spenning og forventning, iblant til og med avvisning. Det er måneskinn og roser, kjærlighetsbrev, kjærlighetssanger, poesi, å holde hånden, og andre uttrykk for hengivenhet mellom en ung mann og en ung kvinne. Verden forsvinner rundt paret, og de opplever glede.
Og hvis dere tror at ung romantisk kjærlighet på sitt ypperste er kjærlighetens høydepunkt, har dere ikke levd lenge nok til å se den hengivenhet og det velvære som finnes i et langvarig kjærlighetsforhold innenfor ekteskapet. Ektepar prøves av fristelser, misforståelser, økonomiske problemer, familiekriser og sykdom, og hele tiden vokser kjærligheten seg sterkere. Moden kjærlighet gir så intens lykke at nygifte ikke engang kan forestille seg det.
Sann kjærlighet krever at paret venter til etter vielsen med å dele den hengivenhet som åpner for de hellige krefter i denne kilden til liv. Det innebærer å unngå situasjoner der fysisk begjær kan ta overhånd. Ren kjærlighet forutsetter at bare etter et løfte om evig troskap, en rettmessig og lovlig seremoni, og ideelt sett etter beseglingsordinansen i templet, blir formeringsevnen utløst i Guds øyne for å tillate et fullt uttrykk for kjærlighet. Den skal kun brukes sammen med den som er deres evige ledsager.
Når man verdig trer inn i den, forener denne prosessen de mest utsøkte og opphøyde fysiske, emosjonelle og åndelige følelser som forbindes med ordet kjærlighet. Denne delen av livet har ingen make, intet sidestykke i all menneskelig erfaring. Når pakter inngås og holdes, vil den vare evig, “for der er det hellige prestedømmes nøkler overdratt så dere kan motta ære og herlighet” (L&p 124:34), “en herlighet som skal være en fylde og en fortsettelse av ætten evindelig og alltid” (L&p 132:19).
Men romantisk kjærlighet er ufullstendig. Den er bare en innledning. Kjærligheten næres når det kommer barn som har sin opprinnelse i den livskilde som gifte par er betrodd. Unnfangelse finner sted i en ekteskapelig forening av ektemann og hustru. En knøttliten kropp begynner å ta form etter et mønster med storslagen kompleksitet. Et barn kommer frem i det mirakel som fødselen er, skapt i sitt jordiske fars og mors bilde. Innenfor dets jordiske legeme befinner det seg en ånd som er i stand til å føle og oppfatte åndelige ting. I dette barnets jordiske legeme slumrer evnen til å få avkom i dets eget bilde.
“Ånden og legemet er menneskets sjel” (L&p 88:15), og det er åndelige og fysiske lover å adlyde hvis vi skal bli lykkelige. Det er evige lover, herunder lover som er knyttet til evnen til å gi liv, som er “ugjenkallelig fastsatt i himmelen før denne verdens grunnvoll ble lagt” som alle velsignelser er betinget av (L&p 130:20). Dette er åndelige lover som definerer moralnormen for menneskene (se Joseph Smiths oversettelse, Romerne 7:14-15 [i Veiledning til Skriftene]; 2 Nephi 2:5; L&p 29:34; 134:6). Det er pakter som binder, besegler, sikrer og gir løfter om evige velsignelser.
Alma advarte sin sønn Shiblon: “Se… til at du holder alle dine lidenskaper i tømme så du kan bli fylt med kjærlighet” (Alma 38:12). Tømmer brukes til å veilede, styre og begrense. Vår lidenskap må kontrolleres. Når den brukes på en lovlig måte, vil forplantningsevnen velsigne og helliggjøre (se Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph F. Smith [1998], 158).
Fristelser er alltid tilstede. Fordi Satan ikke kan skape liv, er han misunnelig på alle som har denne guddommelige evnen. Han og de som fulgte ham, ble kastet ut og forspilte retten til å få et jordisk legeme. “Han forsøker å gjøre alle mennesker ulykkelige likesom han selv er” (2 Nephi 2:27). Han vil friste, i den grad han kan, til å fornedre, forderve og om mulig ødelegge denne gaven som kan gi oss evig forøkelse hvis vi er verdige (se L&p 132:28-31).
Hvis vi forurenser våre livskilder eller leder andre til overtredelse, vil det følge straffer som er mer “intense” og “tunge å bære” (L&p 19:15) enn alt den fysiske nytelsen noensinne kan være verd.
Alma fortalte sin sønn Corianton: “Vet du ikke, min sønn, at disse ting er en avskyelighet i Herrens øyne, ja, mer avskyelig enn alle andre synder unntatt utgytelsen av uskyldig blod eller å fornekte Den Hellige Ånd?” (Alma 39:5). Vi slipper ikke unna konsekvensene når vi synder.
Den eneste berettigede, godkjente anvendelse av forplantningsevnen skjer mellom en mann og en kvinne som er rettmessig og lovlig viet. Alt annet enn dette bryter Guds bud. Gi ikke etter for djevelens redselsfulle fristelser, for hvert grann av overtredelse må betales for inntil “du har betalt til siste øre” (Matteus 5:26).
Ikke i noen annen omstendighet viser Gud sin generøsitet og nåde i større grad enn i omvendelse.
Når vårt fysiske legeme blir skadet, kan det reparere seg selv, noen ganger med hjelp fra en lege. Hvis skaden er omfattende, vil det imidlertid ofte bli et arr igjen som en påminnelse om skaden.
Med vårt åndelige legeme er det en annen sak. Vår ånd blir skadet når vi gjør feil og begår synd. Men i motsetning til vårt jordiske legeme, gjenstår ingen arr når omvendelsesprosessen er fullført, på grunn av Jesu Kristi forsoning. Løftet lyder: “Se, den som har omvendt seg fra sine synder er tilgitt, for jeg Herren, kommer dem ikke mer i hu” (L&p 58:42).
Når vi snakker om ekteskap og familieliv, kommer uunngåelig tanken: “Hva med unntakene?” Noen er født med begrensninger og kan ikke få barn. Noen uskyldige får ekteskapet ødelagt på grunn av ektefellens utroskap. Andre gifter seg ikke, men lever verdig som enslige.
Foreløpig har jeg følgende trøst: Gud er vår Fader! All den kjærlighet og generøsitet vi ser i den ideelle jordiske far, er forstørret utover vår jordiske fatteevne i ham som er vår Fader og vår Gud. Hans dom er rettferdig, hans nåde er uten grenser, hans evne til å kompensere kan ikke sammenlignes med noe jordisk. “Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker” (1 Korinterbrev 15:19).
I ærbødighet bruker jeg nå ordet tempel. Jeg ser for meg et beseglingsrom og et alter med et ungt par som kneler der. Denne hellige tempelordinansen er mye mer enn en vielse, for dette ekteskapet kan bli beseglet ved løftets Hellige ånd, og Skriftene erklærer at vi “skal arve troner, riker, fyrstedømmer… makter [og] herredømmer” (L&p 132:19). Jeg ser gleden som venter dem som tar imot denne overjordiske gaven og bruker den verdig.
Søster Donna Smith Packer og jeg har vært ved hverandres side i ekteskapet i nesten 70 år. Når det gjelder min hustru, våre barns mor, er jeg målløs. Følelsen er så dyp og takknemligheten så sterk at jeg nesten ikke kan uttrykke det. Den største lønn vi har mottatt i dette liv og livet som kommer, er våre barn og barnebarn. På slutten av vårt jordiske liv sammen er jeg takknemlig for hvert øyeblikk jeg har henne ved min side, og for løftet har Herren gitt om at det ikke vil være noen ende.
Jeg bærer vitnesbyrd om at Jesus er Kristus og den levende Guds Sønn. Han er Kirkens overhode. Gjennom hans forsoning og prestedømmets kraft, kan familier som stiftes på jorden, være sammen i all evighet. Forsoningen, som kan gjenvinne hver enkelt av oss, etterlater ingen arr. Det betyr at uansett hva vi har gjort eller hvor vi har vært eller hvordan noe skjedde, hvis vi virkelig omvender oss, har han lovet at han vil sone for oss. Og da han sonet, ble det oppgjort. Det er så mange av oss som blir kastet rundt av skyldfølelse, og vet ikke helt hvordan vi skal unnslippe. Dere unnslipper ved å ta imot Jesu Kristi forsoning, og alt som var hjertesorg, kan bli til skjønnhet og kjærlighet og evighet.
Jeg er så takknemlig for vår Herre Jesu Kristi velsignelser, for forplantningsevnen, for forløsningens kraft, for forsoningen – forsoningen som kan rense bort alle flekker uansett hvor vanskelige eller hvor langvarige eller hvor mange ganger de har blitt gjentatt. Forsoningen kan sette dere fri igjen til å gå fremover, rene og verdige, til å følge den vei som dere har valgt i livet.
Jeg bærer vitnesbyrd om at Gud lever, at Jesus er Kristus, at forsoningen ikke er en generell ting som er for hele Kirken. Forsoningen er individuell, og hvis dere har noe som plager dere – noen ganger så lenge siden at dere knapt kan huske det – sett forsoningen i sving. Den vil rense det bort, og hverken dere eller Han vil huske deres synder mer. I Jesu Kristi navn. Amen.