Hvis du vil være ansvarlig

Av eldste Jorge F. Zeballos

i De sytti

La oss streve fremover ved å lære vår plikt, ta riktige avgjørelser, handle i overensstemmelse med disse avgjørelsene og godta vår himmelske Faders vilje.

Jeg var bare 12 år gammel da misjonærene for første gang kom for å forkynne i byen hvor jeg ble født i Nord-Chile. En søndag, etter at jeg hadde gått i den lille grenen i seks måneder, tilbød en misjonær meg brødet da han delte ut nadverden. Jeg så på ham og sa lavt: “Jeg kan ikke.”

“Hvorfor ikke?” spurte han.

Jeg sa: “Fordi jeg ikke er medlem av Kirken.”¹

Misjonæren kunne ikke tro det. Det lyste av øynene hans. Han tenkte sikkert: “Men denne unge mannen er på hvert eneste møte for enslige! Hvordan er det mulig at han ikke er medlem av Kirken?”

Dagen etter var misjonærene hjemme hos oss, og de gjorde alt de kunne for å undervise hele min familie. Men siden resten av familien ikke var interessert, var det bare min ukentlige tilstedeværelse i kirken i mer enn seks måneder som gjorde misjonærene trygge nok til å fortsette. Endelig kom det store øyeblikket jeg hadde ventet på, da de inviterte meg til å bli medlem av Jesu Kristi Kirke. Misjonærene forklarte at siden jeg var mindreårig, trengte jeg mine foreldres tillatelse. Jeg gikk sammen med misjonærene for å snakke med far, og trodde at hans kjærlige svar ville være: “Gutten min, når du er myndig, vil du kunne ta dine egne avgjørelser.”

Mens misjonærene snakket med ham, ba jeg inderlig om at hans hjerte måtte bli rørt slik at han ville gi meg tillatelsen jeg ønsket. Hans svar til misjonærene var følgende: “Eldster, de siste seks månedene har jeg sett min sønn Jorge stå opp tidlig hver søndag morgen, ta på seg sine beste klær og gå til kirken. Jeg har ikke sett Kirken øve noe annet enn positiv innflytelse på ham.” Så overrasket han meg med å si: “Gutten min, hvis du vil være ansvarlig for denne beslutningen, har du min tillatelse til å bli døpt.” Jeg klemte far, ga ham et kyss og takket ham for det han gjorde. Dagen etter ble jeg døpt. I forrige uke var det 47 år siden dette viktige øyeblikket i mitt liv.

Hvilket ansvar har vi som medlemmer av Jesu Kristi Kirke? President Joseph Fielding Smith uttrykte det slik: “Vi er gitt disse to store oppgavene… Først å søke vår egen frelse, og for det annet vår plikt overfor våre medmennesker.”²

Dette er altså de viktigste ansvarsoppgavene vår Fader har gitt oss – å søke vår egen og andres frelse, med den forståelse at frelse i denne uttalelsen betyr å oppnå den høyeste grad av herlighet som vår Fader har til sine lydige barn.³ Disse ansvarsoppgavene som har blitt betrodd oss – og som vi åpent har akseptert – må definere våre prioriteringer, våre ønsker, våre beslutninger og vår daglige adferd.

For en som har forstått at opphøyelse virkelig er innen rekkevidde på grunn av Jesu Kristi forsoning, er det å ikke oppnå den det samme som fordømmelse. Dermed er fordømmelse det motsatte av frelse, akkurat som nederlag er det motsatte av suksess. President Thomas S. Monson har sagt at “menneskene kan ikke over tid være tilfreds med middelmådighet når det ypperste er innenfor deres rekkevidde.”⁴ Hvordan kan vi da være tilfreds med noe mindre enn opphøyelse hvis vi vet at opphøyelse er mulig?

La meg gi dere fire viktige prinsipper som vil hjelpe oss å oppfylle vårt ønske om å være ansvarlige for vår Fader i himmelen, så vel som å oppfylle hans forventninger om at vi skal bli slik han er.

1. Vi skulle lære vår plikt

Hvis vi skal gjøre Guds vilje, hvis vi skal være ansvarlige overfor ham, må vi begynne med å lære, forstå, godta og leve ifølge hans vilje for oss. Herren har sagt: “Derfor, la enhver lære sin plikt og med all flid virke i det embede han er kalt til.”⁵ Det er ikke nok å ha et ønske om å gjøre det rette hvis vi ikke forsikrer oss om at vi forstår hva vår Fader forventer av oss og ønsker at vi skal gjøre.

I historien om Alice i eventyrland vet ikke Alice hvilken vei hun skal gå, så hun spør en katt: “Vil du være så snill å fortelle meg hvilken vei jeg burde gå herfra?”

Katten svarer: “Det kommer i stor grad an på hvor du ønsker å komme til.”

Alice sier: “Jeg bryr meg ikke så mye om hvor.”

“Da spiller det ingen rolle hvilken vei du går,” sier katten.⁶

Vi vet imidlertid at veien som fører til treet “hvis frukt [er] ønskelig fordi den [gjør] en lykkelig”⁷ – “den vei som fører til livet” – er smal. Det krever innsats å vandre på den, og “få er de som finner den”.⁸

Nephi lærer oss at “Kristi ord vil fortelle dere alt dere skal gjøre.”⁹ Så tilføyer han at “Den Hellige Ånd vil… vise dere alt dere skal gjøre.”¹⁰ Følgelig er kildene som gjør oss i stand til å lære vår plikt, Kristi ord som vi mottar gjennom oldtidens og vår tids profeter og den personlige åpenbaring vi mottar gjennom Den hellige ånd.

2. Ta beslutningen

Enten vi har lært om evangeliets gjengivelse, et bestemt bud, pliktene forbundet med å virke i et kall eller paktene vi inngår i templet, velger vi selv om vi vil handle ifølge denne nye kunnskapen. Enhver velger fritt å inngå en hellig pakt som dåpen eller tempelordinansene. Fordi edsavleggelse var en normal del av religiøse menneskers liv i oldtiden, sa den gamle loven at “dere ikke skal sverge på løgn ved mitt navn”.¹¹ I tidens midte underviste imidlertid Frelseren om en høyere måte å holde våre forpliktelser på, da han sa at ja betydde ja og nei betydde nei.¹² En persons ord bør være tilstrekkelig til å fastslå hans eller hennes sannferdighet og plikttroskap overfor en annen – og det i enda større grad når den andre er vår Fader i himmelen. Å overholde en forpliktelse blir tilkjennegivelsen av vårt ords sannferdighet og ærlighet.

3. Handle deretter

Etter å ha lært vår plikt og tatt beslutningene forbundet med denne lærdommen og forståelsen, må vi handle deretter.

Et kraftfullt eksempel på Frelserens faste beslutning om å oppfylle sin forpliktelse overfor sin Fader, finner vi i det som hendte da noen bragte en lam mann til ham så han kunne bli helbredet. “Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: Sønn, dine synder er deg forlatt.”¹³ Vi vet at Jesu Kristi forsoning er avgjørende for å motta tilgivelse for våre synder, men da den lamme mannen ble helbredet, hadde denne store begivenheten ennå ikke funnet sted. Frelserens lidelse i Getsemane og på korset hadde ennå ikke funnet sted. Jesus velsignet imidlertid ikke bare den lamme mannen med evnen til å reise seg og gå, men ga ham også tilgivelse for hans synder, og ga derved et utvetydig tegn på at han ikke ville svikte, at han ville oppfylle løftet han hadde gitt til sin Fader, og at han i Getsemane og på korset ville gjøre det han hadde lovet å gjøre.

Den sti vi har valgt å vandre på, er smal. På veien møter vi utfordringer som vil kreve vår tro på Jesus Kristus og vår beste innsats for å holde oss på stien og streve fremover. Vi må omvende oss og være lydige og tålmodige, selv om vi ikke forstår alle omstendighetene som omgir oss. Vi må tilgi andre og leve i samsvar med det vi har lært, og med valgene vi har tatt.

4. Villig godta Faderens vilje

Disippelens vei krever ikke bare at vi lærer vår plikt, tar riktige avgjørelser og handler i samsvar med dem, men det er også avgjørende at vi utvikler villighet og evne til å godta Guds vilje, selv om den ikke samsvarer med våre rettferdige ønsker eller preferanser.

Jeg er imponert over og beundrer innstillingen til den spedalske som kom til Herren, “bad ham og falt på kne for ham og sa til ham: Om du vil, så kan du gjøre meg ren!”¹⁴ Den spedalske forlangte ingenting. Selv om hans ønsker sikkert var rettferdige, var han ganske enkelt villig til å godta Herrens vilje.

For noen år siden ble et godt og trofast par som er venner av meg, velsignet med en lenge etterlengtet sønn som de hadde bedt om i lang tid. Hjemmet ble fylt med glede, og våre venner og deres datter, som var deres eneste andre barn den gangen, stortrivdes sammen med den nyankomne lille gutten. En dag hendte det imidlertid noe uventet. Den lille gutten, som bare var tre år gammel, havnet plutselig i koma. Så snart jeg fikk høre om situasjonen, ringte jeg vennen min for å uttrykke vår støtte i denne vanskelige tiden. Svaret hans ga meg en lærepenge. Han sa: “Hvis det er Faderens vilje å ta ham til seg, så er det greit for oss.” Min venns ord inneholdt ikke det minste snev av klage, opprørskhet eller misnøye. Tvert imot følte jeg ikke annet i hans ord enn takknemlighet til Gud for å ha latt dem glede seg over sin lille sønn denne korte tiden, så vel som hans fullstendige villighet til å godta Faderens vilje for dem. Noen dager senere ble den lille hentet hjem til sin celestiale bolig.

La oss streve fremover ved å lære vår plikt, ta riktige avgjørelser, handle i overensstemmelse med disse avgjørelsene og godta vår himmelske Faders vilje.

Hvor takknemlig og glad jeg er for beslutningen min far lot meg ta for 47 år siden. Med tiden har jeg lært å forstå at betingelsen han ga meg – å være ansvarlig for denne avgjørelsen – innebar å være ansvarlig overfor min himmelske Fader og søke min egen og mine medmenneskers frelse, og dermed bli mer slik min Fader forventer og ønsker at jeg skal bli. På denne spesielle dagen vitner jeg om at Gud vår Fader og hans elskede Sønn lever. I Jesu Kristi navn. Amen.