Templets velsignelser
Av president Thomas S. Monson
Når vi går i templet, kan vi oppleve en ny dimensjon av åndelighet og en følelse av fred.
Mine kjære brødre og søstre, jeg er så takknemlig for å være sammen med dere på denne vakre påskemorgen, da våre tanker går til verdens Frelser. Med kjærlighet ønsker jeg dere alle velkommen og ber om at vår himmelske Fader vil inspirere mine ord.
Ved denne konferansen er det syv år siden jeg ble oppholdt som Kirkens president. Det har vært travle år, preget ikke bare av noen utfordringer, men også av utallige velsignelser. Blant de hyggeligste og helligste av disse velsignelsene, har vært anledningen til å innvie og gjeninnvie templer.
Senest i november var det mitt privilegium å innvie det vakre nye Phoenix Arizona tempel. Jeg var sammen med president Dieter F. Uchtdorf, eldste Dallin H. Oaks, eldste Richard J. Maynes, eldste Lynn G. Robbins og eldste Kent F. Richards. Kvelden før innvielsen ble en fantastisk kulturell feiring arrangert, hvor over 4000 av våre ungdommer fra tempeldistriktet viste oss en herlig opptreden. Dagen etter ble templet innviet i tre hellige og inspirerende sesjoner.
Bygging av templer er en svært klar indikasjon på Kirkens vekst. Vi har for tiden 144 templer i drift over hele verden, med 5 under renovering og ytterligere 13 under oppføring. I tillegg er 13 templer som tidligere er bekjentgjort, i forskjellige stadier av forberedelse før byggarbeidene starter. I år forventer vi å gjeninnvie to templer og innvie fem nye templer som er planlagt ferdigstilt.
De siste to årene har vi konsentrert oss om å fullføre tidligere bekjentgjorte templer, og holdt i bero planer om ytterligere templer. I dag er jeg imidlertid svært glad for å bekjentgjøre tre nye templer som vil bli bygget på følgende steder: Abidjan i Elfenbenskysten, Port-au-Prince i Haiti og Bangkok i Thailand. Hvilke strålende velsignelser som venter våre trofaste medlemmer i disse områdene og overalt hvor templer finnes over hele verden!
Prosessen med å kartlegge behov og finne steder for nye templer pågår hele tiden, for vi ønsker at så mange medlemmer som mulig skal få anledning til å komme til templet uten store ofre av tid og ressurser. Slik vi har gjort tidligere, vil vi holde dere informert når avgjørelser blir tatt i denne forbindelse.
Når jeg tenker på templer, går mine tanker til de mange velsignelsene vi mottar der. Når vi går inn gjennom templets dører, legger vi bak oss verdens distraksjoner og forvirring. Inne i dette hellige tilfluktssted finner vi skjønnhet og orden. Det finnes hvile for vår sjel og en avveksling fra verdens bekymringer.
Når vi går i templet, kan vi oppnå en dimensjon av åndelighet og en følelse av fred som vil overgå alle andre følelser som kan komme inn i menneskets hjerte. Vi vil forstå den sanne betydning av Frelserens ord da han sa: “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere… La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke.”1
Den slags fred kan trenge inn i ethvert hjerte – hjerter som er plaget, hjerter som er tynget av sorg, hjerter som føler forvirring og hjerter som bønnfaller om hjelp.
Nylig fikk jeg førstehåndskunnskap om en ung mann som var tilstede i templet med et hjerte som ropte om hjelp. Mange måneder tidligere hadde han blitt kalt på misjon til Syd-Amerika. Visumet hans ble imidlertid forsinket så lenge at han ble overført til en misjon i USA. Selv om han ble skuffet over at han ikke kunne virke i området han opprinnelig ble kalt til, arbeidet han likevel hardt i sitt nye oppdrag, fast bestemt på å gjøre sitt aller beste. Han ble imidlertid motløs på grunn av negative opplevelser han hadde med misjonærer som syntes for ham å være mer interessert i å hygge seg enn å dele evangeliet med andre.
Noen få korte måneder senere fikk denne unge mannen et svært alvorlig helseproblem som gjorde ham delvis lammet, og derfor ble han sendt hjem på sykepermisjon.
Noen måneder etter det igjen hadde den unge mannen blitt helt frisk, og lammelsen hadde forsvunnet. Han ble fortalt at han igjen ville være i stand til å virke som misjonær, en velsignelse han hadde bedt om hver dag. Den eneste skuffende nyheten var at han skulle tilbake til den samme misjonen som han hadde forlatt, der han følte at noen misjonærers adferd og holdninger var dårligere enn de burde være.
Han hadde kommet til templet for å søke trøst og en bekreftelse på at han kunne få en god opplevelse som misjonær. Foreldrene hans hadde også bedt om at dette tempelbesøket ville gi sønnen deres den hjelpen han trengte.
Da den unge mannen kom inn i det celestiale rom etter sesjonen, satte han seg i en stol og begynte å be om veiledning fra sin himmelske Fader.
En annen som kom inn i det celestiale rom kort tid senere, var en ung mann ved navn Landon. Da han kom inn i rommet, ble blikket hans umiddelbart trukket mot av den unge mannen som satt på stolen med øynene lukket, og tydeligvis ba. Landon fikk en umiskjennelig tilskyndelse om at han burde snakke med den unge mannen. Han nølte imidlertid med å forstyrre, så han bestemte seg for å vente. Etter at noen minutter var gått, ba den unge mannen fremdeles. Landon visste at han ikke kunne utsette tilskyndelsen lenger. Han gikk bort til den unge mannen og rørte forsiktig ved skulderen hans. Den unge mannen åpnet øynene, forundret over at han hadde blitt forstyrret. Landon sa lavmælt: “Jeg har følt meg tilskyndet til å snakke med deg, selv om jeg ikke vet hvorfor.”
Da de begynte å snakke sammen, utøste den unge mannen sitt hjerte til Landon, forklarte situasjonen og avsluttet med sitt ønske om å få litt trøst og oppmuntring med hensyn til sin misjon. Landon, som hadde kommet hjem fra en vellykket misjon bare et år tidligere, fortalte om sine egne misjonserfaringer, utfordringer og bekymringer han hadde opplevd, at han hadde bedt Herren om hjelp, og velsignelsene han hadde mottatt. Ordene hans var trøstende og betryggende, og hans entusiasme for misjonen var smittende. Til slutt, etter hvert som den unge mannens frykt avtok, begynte han å føle fred. Han følte dyp takknemlighet da han skjønte at hans bønn hadde blitt besvart.
De to unge mennene ba sammen, og så forberedte Landon seg til å dra, glad for at han hadde lyttet til den inspirasjon som hadde kommet til ham. Da han reiste seg for å gå, spurte den unge mannen Landon: “Hvor var du på misjon?” Så langt hadde ingen av dem nevnt til den andre navnet på misjonen de hadde virket i. Da Landon svarte med navnet på sin misjon, fikk den unge mannen tårer i øynene. Landon hadde virket i samme misjon som den unge mannen skulle vende tilbake til!
I et brev til meg nylig delte Landon med meg den unge mannens avskjedsord til ham: “Jeg hadde tro på at vår himmelske Fader ville velsigne meg, men jeg kunne aldri ha forestilt meg at han ville sende en for å hjelpe meg som hadde virket i min egen misjon. Jeg vet nå at alt vil gå bra.”2 Den ydmyke bønnen fra et oppriktig hjerte hadde blitt hørt og besvart.
Mine brødre og søstre, vi vil oppleve fristelser, prøvelser og utfordringer. Når vi drar til templet og husker på de pakter vi inngår der, vil vi bli bedre i stand til å overvinne disse fristelsene og utholde våre prøvelser. I templet kan vi finne fred.
Templets velsignelser er uvurderlige. En som jeg er takknemlig for hver eneste dag av mitt liv, er den min kjære hustru Frances og jeg mottok da vi knelte ved et hellig alter og inngikk pakter som forener oss i all evighet. Det finnes ingen velsignelse som er mer dyrebar for meg enn den fred og lindring jeg mottar fra min kunnskap om at hun og jeg vil få være sammen igjen.
Måtte vår himmelske Fader velsigne oss så vi kan ha den ånd som får oss til å ønske å komme til templet, så vi kan være lydige mot hans bud, og at vi omhyggelig må følge i vår Herre og Frelser Jesu Kristi fotspor. Jeg vitner om at han er vår Forløser. Han er Guds Sønn. Det er han som kom frem fra graven den første påskemorgen med det evige livs gave til alle Guds barn. På denne vakre dag, når vi feirer denne avgjørende begivenheten, måtte vi oppsende bønner i takknemlighet for hans store og vidunderlige gaver til oss. Jeg ber ydmykt om at det må være slik, i hans hellige navn. Amen.