Der rettferd, kjærlighet og barmhjertighet møtes

Av eldste Jeffrey R. Holland

i De tolv apostlers quorum

Jesus Kristus led, døde og sto opp fra de døde for at han kunne løfte oss til evig liv.

Uten sikringstau, seletøy eller klatreutstyr av noe slag forsøkte to brødre – Jimmy på 14 og John på 19 (ikke deres virkelige navn) – å bestige en loddrett fjellvegg i Snow Canyon State Park i nærheten av der jeg kommer fra i Syd-Utah. Nær toppen av deres anstrengende klatretur oppdaget de til sin forskrekkelse at en utstående avsats sto i veien for deres siste få meter av bestigningen. De kunne ikke komme over den, og nå kunne de heller ikke komme seg ned igjen. De sto fast. Etter forsiktig manøvrering fant John fotfeste nok til å dytte sin yngre bror i sikkerhet opp på avsatsen. Men det viste seg umulig for ham selv å komme opp. Jo mer han anstrengte seg for å finne feste for fingre og føtter, jo verre ble krampene i musklene. Panikken bredte seg, og han begynte å frykte for sitt liv.

Ute av stand til å holde fast noe særlig lenger, innså John at hans eneste mulighet var å prøve å hoppe rett opp i et forsøk på å få tak i den overhengende avsatsen. Hvis han lyktes, kunne han kanskje trekke seg i sikkerhet med sin betydelige armstyrke.

Han sa:

“Før jeg skulle hoppe, ba jeg Jimmy lete etter en gren som var sterk nok til å strekke ned til meg, selv om jeg visste at det ikke fantes noe slikt på denne fjelltoppen. Det var bare et desperat knep. Hvis hoppet mislyktes, kunne jeg i det minste sørge for at min lillebror slapp å se meg falle i døden.

Jeg ga ham tid til å komme ute av syne, og holdt min siste bønn – om at min familie måtte vite at jeg elsket dem, og at Jimmy måtte komme seg trygt hjem på egen hånd – og så hoppet jeg. Det var nok adrenalin i spranget til at armene havnet over avsatsen nesten til albuene. Men da jeg slo hendene ned i overflaten, kjente jeg ingenting annet enn løs sand på flat stein. Jeg husker fremdeles følelsen av sanden der jeg hang, uten noe å holde fast i – ingen kant, ingen rygg, ingenting å gripe fatt i. Jeg følte at fingrene sakte begynte å skli på den sanddekte overflaten. Jeg innså at livet mitt var over.

Men plutselig, som et lynnedslag i sommeruvær, skjøt to hender ut fra et sted over kanten av stupet og grep tak i håndleddene mine med en styrke og besluttsomhet som ikke sto i forhold til deres størrelse. Min trofaste lillebror hadde ikke gått for å lete etter en fiktiv gren. Han hadde gjettet hva jeg hadde tenkt å gjøre, og hadde ikke rikket seg. Han hadde bare ventet – stille, nesten åndeløst – i full visshet om at jeg ville være tåpelig nok til å prøve meg på dette hoppet. Da jeg gjorde det, grep han meg, holdt meg, og nektet å la meg falle. Disse sterke, broderlige armene reddet livet mitt den dagen da jeg dinglet hjelpeløst over det som ville ha vært den visse død.”¹

Mine kjære brødre og søstre, i dag er det 1. påskedag. Selv om vi alltid skulle minnes (det lover vi i våre ukentlige nadverdsbønner at vi vil), er dette likevel den helligste dagen i året for spesielt å minnes broderlige hender og besluttsomme armer som strakte seg ned i dødens avgrunn for å redde oss fra våre fall og våre svakheter, våre sorger og våre synder. På bakgrunn av denne historien som ble fortalt av Johns og Jimmys familie, vil jeg uttrykke min takknemlighet for vår Herre Jesu Kristi forsoning og oppstandelse, og understreke hendelser i Guds plan som ledet opp til og gir mening til “den kjærlighet som Jesus [oss] tilbyr”.²

I vårt stadig mer verdslige samfunn, er det like uvanlig som det er avleggs å snakke om Adam og Eva eller Edens hage eller et “lykksalig fall” inn i jordelivet. Likevel er den enkle sannhet at vi ikke fullt ut kan forstå Kristi forsoning og oppstandelse, og ikke vil kunne sette tilstrekkelig pris på den unike hensikten med hans fødsel eller død – med andre ord er det umulig å virkelig feire jul eller påske – uten å forstå at det virkelig fantes en Adam og Eva som falt fra et virkelig Eden, med alle de konsekvenser som dette fallet medførte.

Jeg kjenner ikke detaljene om hva som skjedde på denne planeten før dette, men jeg vet at disse to ble skapt ved Guds hånd, at de en tid levde alene i en paradisisk tilstand hvor det hverken fantes død eller mulighet for en fremtidig familie, og at de ved en rekke valg overtrådte en befaling fra Gud som innebar at de måtte forlate hagen, men som gjorde dem i stand til å få barn før de møtte sin fysiske død.³ For å tilføye ytterligere sorg og vanskeligheter til deres omstendigheter, hadde deres overtredelse også åndelige konsekvenser, slik at de for evig ble avskåret fra Guds nærhet. Fordi vi deretter ble født inn i denne falne verden, og fordi vi også ville overtre Guds lover, var også vi dømt til den samme straff som Adam og Eva.

Hvilken tilstand! Hele menneskeheten i fritt fall – alle menn, kvinner og barn i den falt i fysisk forstand mot permanent død, og i åndelig forstand mot evige kvaler. Var det slik livet var ment å være? Er dette den store finalen for menneskenes tilværelse? Henger vi bare i en kald elvedal et eller annet sted i et betydningsløst univers, hvor hver enkelt av oss leter etter fotfeste eller noe å gripe fatt i – med ingenting annet enn en følelse av sand som sklir under fingrene våre, ingenting til å redde oss, ingenting å holde fast i, og langt mindre noe til å holde fast i oss? Er vår eneste hensikt i livet en tom eksistensiell øvelse – bare å hoppe så høyt vi kan, holde fast i våre foreskrevne 70 år, for deretter mislykkes og falle, og fortsette å falle for evig?

Svaret på disse spørsmålene er et utvetydig og evig nei! Sammen med profeter i gammel og ny tid vitner jeg om at “alle ting er blitt gjort i henhold til den visdom han har som kjenner alle ting”.⁴ Fra det øyeblikk disse første foreldre kom ut fra Edens hage, sendte derfor vår Gud og vår Far, idet han hadde forutsett Adam og Evas beslutning, himmelens engler for å forkynne for dem – og ned gjennom tidene til oss – at denne hele sekvensen var planlagt for vår evige lykke. Det var en del av hans guddommelige plan, som sørget for en Frelser, selveste Guds Sønn, en annen “Adam”, som apostelen Paulus kalte ham⁵ – som skulle komme i tidens midte for å sone for den første Adams overtredelse. Denne forsoningen ville oppnå fullstendig seier over den fysiske død, og gi betingelsesløs oppstandelse til enhver som har blitt eller noensinne vil bli født inn i denne verden. Heldigvis skulle den også sørge for tilgivelse for alles personlige synder fra Adam og til verdens ende, på betingelse av omvendelse og lydighet mot guddommelige bud.

Som et av hans ordinerte vitner, erklærer jeg denne påskemorgen at Jesus fra Nasaret var og er denne verdens Frelser, den “siste Adam”,⁶ troens opphavsmann og fullender, det evige livs Alfa og Omega. “For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus,”⁷ erklærte Paulus. Profeten og patriarken Lehi sa: “Adam falt for at mennesket kunne bli til… Og Messias kommer i tidens fylde, så han kan forløse menneskenes barn fra fallet.”⁸ Aller grundigst forklarte profeten i Mormons bok, Jakob, som en del av en to dager lang preken om Jesu Kristi forsoning, at “oppstandelsen må… komme… på grunn av fallet.”⁹

I dag feirer vi gaven i form av seier over hvert fall vi noensinne har opplevd, enhver sorg vi noensinne har kjent, enhver motløshet vi noensinne har følt, enhver frykt vi har stått overfor – for ikke å snakke om vår oppstandelse fra døden og tilgivelse for våre synder. Denne seieren er tilgjengelig for oss på grunn av begivenheter som fant sted i Jerusalem en helg akkurat som denne for nesten 2000 år siden.

Fra og med den åndelige smerten i Getsemane, videre til korsfestelsen på Golgata og til slutt en vakker søndag morgen i en donert grav, da en syndfri, ren og hellig mann, selveste Guds Sønn, gjorde det ingen annen avdød person noensinne i verdens historie hadde gjort, og heller ikke kunne gjort. Ved egen kraft sto han opp fra de døde, for aldri å få sitt legeme adskilt fra sin ånd igjen. Av egen viljekraft fjernet han linkledet han hadde vært svøpt i, og la omhyggelig svetteduken som hadde blitt lagt over ansiktet hans, “på et sted for seg selv”,¹⁰ forteller skriftstedet.

Denne første påskesekvensen av forsoning og oppstandelse utgjør det mest betydningsfulle øyeblikk, den mest generøse gave, den mest uutholdelige smerte og den mest majestetiske tilkjennegivelse av ren kjærlighet som noensinne vil bli vist i verdens historie. Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, led, døde og sto opp fra de døde for at han, som et lyn i et sommeruvær, kunne gripe fatt i oss når vi faller, holde oss med sin makt og, ved vår lydighet mot hans bud, løfte oss til evig liv.

Denne påsken takker jeg ham og Faderen som ga ham til oss, for at Jesus fortsatt står som seierherre over døden, selv om han står på sårede føtter. Denne påsken takker jeg ham og Faderen som ga ham til oss, for at han fortsatt tilbyr oss uendelig nåde, selv om han strekker seg ut med gjennomborede hender og merkede håndledd. Denne påsken takker jeg ham og Faderen som ga ham til oss, for at vi kan synge foran en svettedynket hage, et naglet kors og en strålende tom grav:

Hvor stor, hvor herlig, hvor fullendt,
forløsningens store plan.
Der rettferd, kjærlighet og nåde finnes
i guddommelig harmoni!11

I den oppstandne Herre Jesu Kristi hellige navn. Amen.