Hjelp for foreldre
Hva feiing lærte meg om barneoppdragelse
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Mine barns plikter bidro til å besvare min bønn.
Illustrasjon: David Green
Jeg våknet en morgen og følte meg overveldet. Mine plikter som mor føltes tunge, og jeg var svært klar over mine svakheter. Det syntes å være et stort gap mellom hvordan jeg hadde trodd jeg skulle være som mor, og hvordan jeg egentlig er.
Jeg knelte ned for å be og fortalte min himmelske Fader hvor høyt jeg elsker ham. Jeg fortalte ham hvor høyt jeg elsker barna han har velsignet familien vår med. Og jeg begynte å fortelle ham at jeg prøvde å være en god mor, men følte at jeg ikke gjorde en god nok jobb. Mens jeg ba, tenkte jeg på hvor mye bedre barna ville bli om Gud bare oppdro dem selv.
Så kom jeg til å tenke på et bilde. Jeg så for meg at barna feiet kjøkkengulvet. Dette er en av mange oppgaver de har fått i oppdrag å utføre for å hjelpe familien. Noen ganger får det meg til å krympe meg fordi de fortsatt lærer og overser mye. Men jeg lar dem gjøre det, så vel som andre daglige gjøremål, fordi jeg ser for meg større ting for dem. Jeg vet at de ved hjelp av all denne ufullkomne øvelsen vil lære og vokse. Omsider vil de kunne gjøre det like raskt og effektivt som jeg. Troen på at de skal bli ansvarsbevisste og selvstendige, er mye mer givende enn om jeg skulle gjøre alt selv. Jeg oppdrar ikke barn for kortsiktig suksess – jeg prøver å hjelpe dem å lykkes på lang sikt.
Og jeg har lurt på om noe slikt kanskje også gjelder våre himmelske foreldre. Vår himmelske Fader vet at vi ikke kan gjøre en fullkommen jobb som foreldre. Noe av det vi gjør, får sannsynligvis ham til å krympe seg, men han tillater det fordi han vet at vi lærer og vokser. Han har det lengst mulige perspektivet. Han ser for seg at vi en dag blir foreldre som ham, i stand til å ha fullstendig kjærlighet, undervise effektivt og være et fullkomment forbilde. Når vi famler, vet han at vi utvikler egenskaper som tålmodighet og nestekjærlighet. Derfor lar han oss i sin visdom arbeide og mislykkes og prøve igjen.
Jeg skulle ønske jeg kunne være en fullkommen forelder allerede! Slik Joseph Smith skrev, opplever jeg ofte at jeg begår “mange tåpelige feil” (Joseph Smith – Historie 1:28). Men jeg finner trøst i å vite at Gud forstår mine følelser, noe som betyr at han vet at jeg prøver å være lærevillig. Jeg føler glede når barna spør: “Hvordan kan jeg gjøre dette bedre?” og synes å ønske å bli bedre. Jeg kan i det minste være slik for vår himmelske Fader.
Mens alt dette utspilte seg i tankene mine, opplevde jeg enda et øyeblikks motløshet. “Men hva om tabbene jeg gjør som mor, skader barna?” spurte jeg. “Jeg ønsker ikke å holde dem tilbake, selv om det skulle gjøre meg til noe fantastisk.”
Igjen kom jeg til å tenke på bildet av barna som gjorde rent. Når datteren min oppriktig prøver å vaske gulvet og så skynder seg av gårde for å leke eller gjøre en annen oppgave, vasker jeg vanligvis de gjenværende klissete flekkene. Jeg tenker på Jesu Kristi uendelige barmhjertighet og kraft, hvis forsoning dekker alle livets “klissete” situasjoner. Hans nåde kompenserer for mine svakheter som mor, akkurat som hans nåde kompenserer for smertene mine barn må tåle på grunn av mine svakheter. På en måte som ingen av oss kan forstå, kan hans forsoning helbrede alt sammen.
Jeg finner stor trøst i den personlige åpenbaringen jeg mottok den dagen. Jeg følte at Ånden lærte meg at min beste innsats, i samarbeid med Herren, er tilstrekkelig. Jeg vet at vår himmelske Fader vil fortsette å virke litt etter litt i mine barns liv for å gjøre det jeg gjør så ufullkomment. Med hans hjelp kan barna en dag skinne på egenhånd, akkurat like klart som om vår himmelske Fader hadde oppdratt dem i første omgang. Hans plan bidrar imidlertid også til å forandre meg – helliggjøre og forme meg til å bli mer lik ham. Hvor stor er ikke vår Guds visdom!