Tanker å huske på

Tabernakelet og offer

Når vi leser Det gamle testamente, finner vi noen ganger lange skriftsteder om ting som tydeligvis var viktige for Herren, men som kanskje ikke umiddelbart føles relevante for oss i dag. 2 Mosebok 25–30; 35–40; 3 Mosebok 1–9; 16–17 er noen eksempler. Disse kapitlene beskriver i detalj Israels tabernakel i villmarken og dyreofringene som skulle utføres der.¹ Tabernakelet var et bærbart tempel, Herrens bolig blant hans folk.

Våre templer i vår tid har likheter med Israels tabernakel, men de stemmer absolutt ikke overens med beskrivelsen i 2 Mosebok. Vi dreper heller ikke dyr i våre templer – Frelserens forsoning gjorde slutt på dyreofring for over 2000 år siden. Men til tross for disse forskjellene er det av stor verdi for oss i dag i å lese om hvordan oldtidens Israel tilba, særlig hvis vi betrakter dem slik Guds folk i Mormons bok gjorde – som en måte å “styrke deres tro på Kristus” (Alma 25:16; se også Jakobs bok 4:5; Jarom 1:11). Når vi forstår symbolikken i tabernakelet og ofring av dyr, kan vi få åndelig innsikt som også vil styrke vår tro på Kristus.

Illustrasjon av israelitter som kommer med et lam til tabernakelet: Robert T. Barrett

Tabernakelet styrker troen på Jesus Kristus

Da Gud befalte Moses å bygge et tabernakel i israelittenes leir, sa han også hvorfor: “Jeg vil bo midt iblant dem” (2 Mosebok 25:8). Inne i tabernakelet var Guds nærhet symbolisert ved paktens ark – en trekasse dekket med gull, som inneholdt den skriftlige opptegnelsen om Guds pakt med sitt folk (se 2 Mosebok 25:10–22). Arken ble oppbevart i det helligste, innerste rommet, adskilt fra resten av tabernakelet med et forheng. Dette forhenget symboliserer vår adskillelse fra Guds nærhet på grunn av fallet.

Bortsett fra Moses vet vi bare om én person som kunne komme inn i “Det aller helligste” (2 Mosebok 26:34) – ypperstepresten. I likhet med de andre prestene måtte han først bli tvettet og salvet (se 2 Mosebok 40:12–13) og kledd i hellige klær som symboliserte hans embede (se 2 Mosebok 28). En gang i året, på en dag kalt soningsdagen, ofret ypperstepresten på vegne av folket før han gikk alene inn i tabernakelet. Ved forhenget brant han røkelse (se 3 Mosebok 16:12). Den duftende røyken som steg opp til himmelen, symboliserte at folkets bønner steg opp til Gud (se Salmene 141:2). Så gikk ypperstepresten, med blod fra et dyreoffer, gjennom forhenget og frem til Guds trone, symbolisert ved paktens ark (se 3 Mosebok 16:14–15).

Når du vet det du vet om Jesus Kristus og hans rolle i vår himmelske Faders plan, kan du se hvordan tabernakelet viser oss veien til Frelseren? På samme måte som tabernakelet og arken som var i den symboliserte Guds tilstedeværelse blant hans folk, var Jesus Kristus Guds tilstedeværelse blant hans folk (se Johannes 1:14). I likhet med ypperstepresten er Jesus Kristus mellommannen mellom oss og Gud Faderen. Han gikk gjennom forhenget for å gå i forbønn for oss i kraft av sitt eget offer og blod (se Hebreerne 8–10).

Noen aspekter av Israels tabernakel kan virke kjent for deg, spesielt hvis du har vært i tempelet for å motta dine egne ordinanser. I likhet med Det aller helligste i tabernakelet symboliserer tempelets celestiale rom Guds nærhet. For å komme inn må vi først bli tvettet og salvet. Vi har hellige klær på oss. Vi ber ved et alter hvorfra bønner stiger opp til Gud. Og til slutt går vi gjennom et forheng og inn i Guds nærhet.

Kanskje den viktigste likheten mellom templer i vår tid og det gamle tabernakelet er at begge, hvis de forstås riktig, styrker vår tro på Jesus Kristus og fyller oss med takknemlighet for hans sonoffer. Gud ønsker at alle hans barn skal komme inn i hans nærhet. Han ønsker “et kongerike av prester” og prestinner (2 Mosebok 19:6). Våre synder hindrer oss imidlertid i å motta denne velsignelsen, for “intet urent kan bo hos Gud” (1 Nephi 10:21). Derfor sendte Gud Faderen Jesus Kristus, vår “yppersteprest for de goder som skulle komme” (Hebreerne 9:11). Han trekker forhenget til side for oss og gir hele Guds folk kraft til “med frimodighet [å] tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn” (Hebreerne 4:16).

I dag er hensikten med templer mer enn å oppnå opphøyelse for oss selv. Når vi har mottatt våre egne ordinanser, kan vi representere våre forfedre og stedfortredende motta ordinanser på deres vegne. På en måte kan vi bli noe tilsvarende oldtidens yppersteprest – og Den store høyprest – ved at vi åpner veien til Guds nærhet for andre.

Offer styrker troen på Jesus Kristus

Prinsippene forsoning og forlik undervises kraftfullt i oldtidens praksis med dyreoffer, som fantes lenge før Moseloven. På grunn av det gjengitte evangelium vet vi at Adam og Eva ofret, forsto offerhandlingens symbolske henvisning til Frelserens offer og underviste sine barn om dette (se Moses 5:4–12; se også 1 Mosebok 4:4).

Symbolikken i dyreofring kan ha virket spesielt gripende på soningsdagen i oldtidens Israel (“Yom Kippur” på hebraisk). Behovet for denne årlige seremonien ble uttrykt i 3 Mosebok 16:30: “For på denne dag skal det gjøres soning for dere for å rense dere, så dere blir rene for Herren fra alle deres synder.” På denne måten kunne Guds nærhet fortsatt være blant folket. Denne forsoningen ble utført ved hjelp av en rekke seremonier. I en av disse ble en geit drept som et offer for folkets synder, og ypperstepresten tok geitens blod med seg inn i Det aller helligste. Senere la ypperstepresten hendene på en levende geit og bekjente Israels barns synder – og overførte symbolsk disse syndene til geiten. Geiten ble så drevet ut av Israels leir.

I dette ritualet symboliserte geitene Jesus Kristus som tok plassen til det syndige folket. Synd må ikke tillates i Guds nærhet. Men fremfor å drepe eller drive ut synderne, sørget Gud for en annen måte – isteden ville en geit bli drept eller drevet ut. “Og bukken skal bære alle deres misgjerninger med seg” (3 Mosebok 16:22).

Symbolikken i disse ritualene viste til hvordan Gud har sørget for å bringe oss tilbake til sitt nærvær – Jesus Kristus og hans forsoning. “Våre sykdommer har [Frelseren] tatt på seg, og våre piner har han båret”, ja, “den skyld som lå på oss alle” (Jesaja 53:4, 6). Han sto i vårt sted, ga sitt liv for å betale straffen for våre synder og seiret så over døden ved sin oppstandelse (se Mosiah 15:8–9). Jesu Kristi offer var “et stort og siste offer, ja, ikke ved et menneskeoffer, heller ikke noe dyr”, men snarere “et altomfattende og evig offer” (Alma 34:10). Han var oppfyllelsen av alt som oldtidens ofringer pekte mot.

Av denne grunn sa han etter at hans offer var fullført: “Dere skal ikke mer ofre til meg ved blodsutgytelse. Ja, deres ofringer … skal avskaffes … Og som offer til meg skal dere ofre et sønderknust hjerte og en angrende ånd” (3 Nephi 9:19–20).

Så når du finner skriftsteder i Det gamle testamente om ofring og tabernakelet (eller senere tempelet) – og du vil finne mange av dem – må du huske at hovedhensikten med det hele er å styrke din tro på Messias, Jesus Kristus. La ditt hjerte og ditt sinn vende seg til ham. Grunn på hva han har gjort for å bringe deg tilbake til Guds nærhet – og hva du vil gjøre for å følge ham.

Merk

1. 2 Mosebok 33:7–11 nevner et “sammenkomstens telt”, hvor Moses kommuniserte med Herren, men det var ikke der ofringen som er beskrevet i 2. og 3. Mosebok, fant sted. Disse ofringene ble utført i tabernakelet som er beskrevet i 2 Mosebok 25–30, som Gud befalte Moses å bygge og som Israels barn bygget (se 2 Mosebok 35–40). Dette tabernakelet, hvor Aron og hans sønner utførte dyreofring, ble også ofte omtalt som “sammenkomstens telt” (se for eksempel 2 Mosebok 28:43; 38:30; 3 Mosebok 1:3).