Hva er Jesu Kristi forsoning, og hvordan hjelper den meg?

Hvorfor vi trenger Jesu Kristi forsoning

Som etterkommere av Adam og Eva arver alle mennesker virkningene av fallet. I vår falne tilstand er vi gjenstand for motgang og fristelser. Når vi gir etter for fristelse, blir vi fremmedgjort fra Gud, og hvis vi fortsetter i synd, mister vi hans Ånds, Den hellige ånds, veiledning og innflytelse i vårt liv.

Vår eneste mulighet til frelse er at noen redder oss. Vi trenger en som kan oppfylle rettferdighetens krav – stå i vårt sted og påta seg byrden av fallet og betale prisen for våre synder. Jesus Kristus har alltid vært den eneste som er i stand til å gjøre et slikt offer.

Siden før jordens skapelse har Frelseren vært vårt eneste håp om “fred i denne verden og evig liv i den kommende verden” (Lære og pakter 59:23).

Jesu Kristi helbredende og styrkende kraft

“Frelserens forsoning gjør mer enn å forsikre oss om udødelighet ved en allmenn oppstandelse, og gir oss anledning til å bli renset for synd ved omvendelse og dåp. Hans forsoning gir også anledning til å påkalle ham som har opplevd alle våre jordiske skrøpeligheter for å gi oss styrke til å bære jordelivets byrder. Han kjenner vår sjelekval, og han er der for oss. I likhet med den barmhjertige samaritan, når han finner oss såret i veikanten, vil han forbinde våre sår og pleie oss (se Lukas 10:34). Helbredelsen og den styrkende kraft som Jesus Kristus og hans forsoning gir, er til alle oss som vil spørre” (Dallin H. Oaks, “Styrket ved Jesu Kristi forsoning”, Liahona, nov. 2015, 64).

Dette livet er en mulighet til å bli mer lik vår himmelske Fader. Når vi forstår vår evige fremtid som Guds barn, går vi inn i en prosess med kontinuerlig vekst og forbedring. Som eldste David A. Bednar underviste:

“Jordelivets reise skal gå fra dårlig til godt til bedre og føre til at selve vår natur forandres. I Mormons bok finnes mangfoldige eksempler på disipler og profeter som kjente til, forsto og ble forvandlet ved forsoningens styrkende kraft når det gjaldt å foreta denne reisen. Når vi forstår denne hellige kraften bedre, vil vårt evangelieperspektiv øke i stor grad og bli beriket. Et slikt perspektiv vil forandre oss på bemerkelsesverdige måter …

Når du og jeg forstår og anvender forsoningens styrkende kraft i vårt liv, vil vi be om og søke styrke til å forandre våre omstendigheter istedenfor å be om at våre omstendigheter skal forandres. Vi vil bli handlekraftige personer som gjør noe, istedenfor slike som bare lar seg påvirke av andre (se 2 Nephi 2:14)” (“Forsoningen og reisen gjennom jordelivet”, Liahona, april 2012, 15–16).

Å forandre hjerter

Når vi søker vår Frelser Jesu Kristi kraft til å styrke oss og helbrede oss, kan han forandre vårt hjerte.

Eldste Jeffrey R. Holland fortalte følgende historie:

“[Jeg snakker om] en ung mann som reiste verdig på misjon, men etter eget valg dro hjem tidlig på grunn av tiltrekning til samme kjønn og noen traumer han opplevde i den forbindelse. Han var fortsatt verdig, men hans tro var på krisenivå, den følelsesmessige byrden ble stadig tyngre, og den åndelige smerten ble mer og mer dyptgripende. Han vekslet mellom å føle seg såret, forvirret, sint og forlatt.

Hans misjonspresident, hans stavspresident og hans biskop brukte utallige timer på å søke og gråte og velsigne ham idet de holdt fast i ham, men mye av såret hans var så personlig at han holdt i alle fall deler av det utenfor deres rekkevidde. Den kjære faren i denne historien utøste hele sin sjel for å hjelpe dette barnet, men hans svært krevende arbeid betydde at de lange, mørke nettene med sjelekvaler ofte måtte overlates til gutten og hans mor alene. Dag og natt, først i uker, og deretter i måneder som ble til år, søkte de helbredelse sammen. Gjennom perioder med bitterhet (stort sett hans, men noen ganger hennes) og uendelig frykt (stort sett hennes, men noen ganger hans), bar hun – der har vi det vakre, tyngende ordet igjen – hun bar vitnesbyrd for sin sønn om Guds kraft og hans kirke, men spesielt om hans kjærlighet til dette barnet. I samme åndedrag vitnet hun om sin egen kompromissløse, udødelige kjærlighet til ham. For å forene disse to absolutt avgjørende pilarene i hennes tilværelse – Jesu Kristi evangelium og hennes familie – utøste hun sin sjel i bønn i det uendelige. Hun fastet og gråt, hun gråt og fastet, for så å lytte og lytte og lytte mens denne sønnen gjentatte ganger fortalte henne at hans hjerte gikk i oppløsning. Slik bar hun ham – igjen – men denne gangen var det ikke i ni måneder. Denne gangen trodde hun at det ville ta en evighet å komme gjennom hans fortvilelses ulendte landskap.

Men med Guds nåde og sin egen fasthet, og med hjelp fra en rekke ledere i Kirken, venner, familiemedlemmer og fagfolk, har denne tryglende moren sett sønnen komme hjem til det lovede land. Dessverre vet vi at denne velsignelsen ikke kommer, eller i det minste ennå ikke har kommet, til alle foreldre som bekymrer seg for sine barns mange forskjellige omstendigheter, men her var det håp. Og jeg må si at denne sønnens seksuelle legning ikke på mirakuløst vis bare endret seg – ingen antok at den ville det. Men litt etter litt endret hans hjertes innstilling seg” (“Se, det er din mor”, Liahona, nov. 2015, 49).