Bare digitalt: Unge voksne

Til misjonæren som uventet fikk nytt oppdrag

Av Amy Davis

Tok misjonen din en overraskende vending? Her er tips fra en som forstår litt av det du gjennomgår.

Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.

Mange av dere misjonærer er ikke der dere forventet å være akkurat nå – og venter på å finne ut hva deres nye misjonsoppdrag vil bli, eller er kanskje til og med hjemme igjen. Å se disse historiene utspille seg, har bragt ømme kjære minner tilbake om min egen opplevelse på misjon for mange år siden. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne dele noen perspektiver som kan være til hjelp, fra én misjonær som uventet fikk et nytt oppdrag til en annen.

En albansk evakuering

Tidlig i 1997 var jeg misjonær i Albania. Mine ledsagere og jeg var så glad i landsbygden, de deilige ost- og spinat-paiene og lyden av språket vi hadde lagt så mye arbeid i å lære oss. Mer enn noe annet likte vi godt å arbeide med menneskene der.

Etterhvert ble det politiske klimaet omkring oss mer anspent. Vi prøvde å holde fokus på å dele evangeliet med andre, men kunne ikke unngå å overhøre nyheter om opprørsgrupper som styrket seg over hele landet. Deretter myndighetspålagt portforbud, og nå ble voldshandlinger vanligere. Nasjonen beveget seg mot borgerkrig.

Til sist, den 14. mars, ble hele misjonen evakuert. Jeg kommer aldri til å glemme telefonsamtalen som fortalte oss at det var på tide å samles slik at vi raskt kunne reise fra landet. Motstridende tanker og følelser suste gjennom hodet. Naturligvis ønsket jeg å være trygg, men tanken på å forlate familiene vi hadde blitt så glad i, spesielt i denne kaotiske situasjonen, gjorde at jeg ble svært lei meg. Vi ville ikke engang få muligheten til å si farvel.

Vår reise ut av landet innbefattet en helikoptertur til et hangarskip og så en kort overføring i Italia før vi fikk nye oppdrag i forskjellige misjoner. Jeg endte opp i England. Det skjedde fort, og det var litt spennende, men for det meste var det svært vanskelig. Et av mine siste minner om Albania var synet av landskapet som ble mindre under helikopteret, og tanken på hvordan det ville gå med de menneskene vi etterlot oss.

Finne fred

Selv om detaljene i deres erfaringer vil være annerledes enn mine, er jeg sikker på at noen av dere føler lignende, blandede følelser akkurat nå. Så jeg håper at det neste jeg skal dele med dere, også vil få gjenklang hos dere. Her er seks prinsipper som hjalp meg å finne fred etter de sjokkerende vendingene jeg opplevde på heltidsmisjonen min.

Oppretthold kontakten med andre. Du kan ha nedstemte eller forvirrende tanker som gir deg ønske om å holde deg unna folk. Men det er viktig å holde kontakten med andre, særlig den første tiden mens du tilpasser deg. Henvend deg til omsorgsfulle mennesker som får deg til å holde humøret oppe. Med teknologien som er tilgjengelig i dag, finnes det egentlig ingen unnskyldning! Kanskje du kunne finne en du kan praktisere språkferdighetene dine med. Du kan kanskje til og med holde kontakten med dem du tjente sammen med og underviste. Selv om du akkurat nå føler deg utenfor, er du ikke alene. Selv om din familie og dine venner ikke vet hvordan de skal støtte deg best mulig, bryr nok de fleste av dem seg oppriktig om deg og ønsker at du skal ha det bra.
Fortsett å bære vitnesbyrdet ditt. Uansett hvor du befinner deg geografisk når du leser dette, er jeg ikke i tvil om at du er omgitt av mennesker som ville bli velsignet av ditt unike perspektiv. Ikke vær tilbakeholden med å dele det du har lært og følt som heltidsmisjonær – uansett hvor lang eller kort tid du har hatt “på marken”. Når du går igjennom for deg selv det som nylig har hendt og anerkjenner Guds hånd i ditt liv, så del disse erkjennelsene med dine kjære. Kanskje en lærdom fra din opplevelse er nøyaktig det noen trenger å høre.
Ha tillit til at vår himmelske Fader kjenner deg. Vet du hva? Gud visste at dette ville skje! Han vet om alt som utspiller seg livet ditt. Og din Frelser Jesus Kristus forstår nøyaktig hvordan du føler deg. De er med deg på din ferd langs denne veien, og kan trøste deg gjennom Den hellige ånd. Opplevelsen av hjertesorg kan sitte i lenge, og det er helt greit. Ha tillit til Herren når han sier: “Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere” (L&p 84:88).
Vær tålmodig mens du sørger. Føler du deg sint? Trist? Frustrert? Eller tar du deg selv i å tenke: “Dette er så urettferdig!”? Kanskje du opplever helt andre følelser. Vær bare helt klar over at hva du enn føler så er det helt på sin plass. Du sørger over et tap, og det er viktig å være tålmodig med deg selv mens du arbeider deg gjennom denne prosessen. Samtidig må du være forsiktig så du ikke gjør det du opplever til noe større enn det er, eller grubler så mye på fortiden at det påvirker din evne til å fungere i dag. Hvis du føler at du strever med å klare deg på en sunn måte; be din biskop eller misjonspresident om hjelp til å få kontakt med en profesjonell rådgiver. Det er ingen skam i å be om hjelp.
Gjør en innsats for å innby Ånden. Fortsett å fordype deg i evangeliets arbeid. Hvis du får et nytt oppdrag, fortsett å være lydig mot misjonsreglene. Finn hver dag måter du kan vise Ånden at du ønsker at han skal være med deg, og skriv ned inspirasjonen du mottar fra ham. Å holde deg nær til Ånden vil hjelpe deg å ta avgjørelser om din fremtid, så vel som å finne trøst i din nåværende situasjon.
Ha tillit til at du fremdeles er “kalt til arbeidet”. Lenge trodde jeg at “kallet” mitt var stedet jeg hadde fått i oppdrag å virke som misjonær. Jeg skulle ønske jeg hadde forstått tidligere at mitt virkelige kall var å betjene Guds barn uansett hvor jeg er. Selv etter at jeg hadde fjernet det sorte navneskiltet, var jeg fremdeles bundet av dåpspakten om å påta meg Jesu Kristi navn og hver dag behandle andre slik han ville ha gjort. Enten du har et nytt misjonsoppdrag eller har blitt avløst fra heltidstjeneste, så kan du være sikker på at dine talenter kan brukes til å bygge opp Guds rike uansett hvor du er.

I hans hender

Jeg synes at noe av det som slet mest på nervene ved å forlate Albania, var at vi forlot de helt nye hellige som nå ville måtte navigere i evangeliet uten vår hjelp. Men vet du hva? De var kjempeflinke. Selv om vi ikke var der for å hjelpe dem, var Gud med dem. Siden jeg reiste derfra for over 20 år siden, har arbeidet i landet gått fremover, og de hellige er sterke.

Så, kjære misjonær, fortsett å se etter det guddommelige håndverk i det som utspiller seg for dere. Det er fremdeles mennesker som trenger deres røst, og det er fremdeles rikelig med glede som skal oppdages. Bruk denne unike erfaringen som en mulighet til å fordype ditt forhold til Gud. Måtte han velsigne deg når du fortsetter fremover i tro.