Bare digitalt: Unge voksne
Jeg fant tilhørighet i tempelet igjen
Jeg hadde ikke vært i tempelet på mange år, men jeg vendte meg til Frelseren for å få hjelp til å bli verdig til å komme inn igjen.
Foto: Megan Barnum
Jeg sto i foajeen da annenrådgiveren i biskopsrådet ba meg holde tale på nadverdsmøtet om hvor viktige templer er. Med senkede øyne og rødmende kinn ba jeg om et annet emne å tale om. Jeg hadde ikke vært i tempelet på flere år på grunn av valg i livet som hadde fjernet meg fra min himmelske Fader, og jeg følte meg ikke kvalifisert til å holde tale om tempelet.
Etter denne opplevelsen fortsatte tempelet å komme til mitt sinn, og jeg fikk et økende ønske om å være der, men kjempet også med en følelse av uverdighet. Jeg var redd for at vår himmelske Fader ikke ville ha meg i sitt hellige hus.
Jeg måtte gjøre noe for å forandre meg
Da generalkonferansen nærmet seg, lyttet jeg nervøst til talerne i håp om at jeg ville få en indikasjon på at Gud fortsatt elsket meg til tross for mine feiltrinn. Det var da president Dieter F. Uchtdorf, annenrådgiver i Det første presidentskap, sa: “Det spiller ingen rolle hvor fullstendig ødelagt vårt liv kan virke. Det spiller ingen rolle hvor purpurrøde våre synder er, hvor dyp vår bitterhet er, eller hvor ensom, forlatt eller knust vi måtte føle oss. Det finnes intet liv så knust at det ikke kan gjenopprettes.”1
Jeg følte tydelig at Gud talte til meg. Jeg hadde i flere måneder lurt på hvordan jeg skulle komme tilbake til Kristus, og dette konferansebudskapet var hans oppfordring til meg om å gjøre endringer for å komme inn i hans hus igjen.
Jeg møtte biskopen for å drøfte muligheten for å komme inn i tempelet igjen. Han hjalp meg å forstå hvilken rolle Jesus Kristus kunne spille i mitt liv, og hvordan det å akseptere hans forsoning kunne hjelpe meg å gi min byrde av smerte og synd til ham. Jeg begynte å be om forståelse, styrke og tålmodighet med meg selv. Ved å stole litt mer på Gud og gjøre det litt bedre hver dag, koblet jeg meg gradvis til Frelserens lys igjen.
Å arbeide sammen med biskopen og lære mer om min Frelser, styrket mitt vitnesbyrd om min identitet som datter av vår himmelske Fader. Jeg forsto at min kjærlige Forløser aldri ville be meg om å ta avstand fra ham, men at Satan ville prøve å få meg til å føle at jeg ikke passet inn i tempelet. Med denne kunnskapen følte jeg meg til slutt klar til å komme inn i Guds hus igjen.
Jeg vendte tilbake til tempelet
Med en godt brettet anbefaling i hånden, gikk jeg mot tempelet for første gang på mange år, plutselig engstelig for min plass i Guds hus. Jo nærmere jeg kom dørene, desto mer usikkerhet skylte gjennom meg. Ville jeg se tåpelig ut fordi jeg ikke visste hvor jeg skulle gå eller hva jeg skulle gjøre? Var jeg for gammel til å dra til tempelet for å utføre dåp?
Mannen i resepsjonen smilte da jeg kom inn, og ønsket meg velkommen til tempelet. Den morgenen fornyet min ånd seg da tempelarbeidere forsikret meg om min plass i Guds hus.
Da jeg forlot tempelet vinket en av arbeiderne til meg da jeg gikk nedover gangen for å forlate dåpsrommet. Med en hviskende, gledesfylt røst sa han: “Takk for at du kom til tempelet i dag – vi trengte deg her!” Jeg lovet ham at jeg ville komme tilbake uken etter da jeg gledet meg til å føle varmen fra tempelet igjen.
På grunn av vår guddommelige identitet som døtre og sønner av himmelske foreldre, kan hver enkelt av oss finne tilhørighet i tempelet. Det er ingenting som permanent kan holde oss utenfor Guds kjærlige rekkevidde hvis vi ønsker å være i hans nærhet. Han ønsker at vi skal være der, og når vi tar små skritt for å bli mer lik vår Frelser hver dag, kan vi innrette vårt liv etter hans og alltid holde oss tempelverdige. Jeg vet at på grunn av Jesu Kristi forsoning kan vi komme inn i Guds hellige hus og motta velsignelsene som venter på der, og etter hva jeg har opplevd, er disse velsignelsene verdt alt.