Hvordan min fars siste ord var en inspirasjon til min omvendelse
Artikkelforfatteren bor i Namibia.
Profetenes, misjonærenes og min fars ord hjalp meg å utvikle min tro på Jesus Kristus.
Jeg flyttet til en storby i Namibia for å begynne på universitetet. Der bodde jeg sammen med storebroren min, som er medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
En søndag inviterte han meg med i kirken, og jeg takket ja til å bli med. Jeg la merke til at alle jeg møtte i bygningen virket så glade.
Broren min presenterte meg for misjonærene, og vi satte opp en avtale. Ærlig talt fulgte jeg ikke særlig godt med i undervisningen, og selv om eldstene alltid oppfordret meg til å be om det de underviste, slik at jeg kunne vite om det var sant, brydde jeg meg ikke om å gjøre det.
Til slutt ble jeg lei av leksjonene. Jeg leste ikke i Skriftene og prøvde ikke å endre noe i livet mitt, så jeg begynte å unngå eldstene.
Men jeg gikk likevel i kirken sammen med broren min av og til. Og hvis eldstene noen gang begynte å prate med meg, fant jeg på unnskyldninger for hvorfor jeg ikke hadde samtaler med dem lenger.
Et avskjedsbudskap
Noen år senere ble faren min brått syk, og det var ingen tegn til bedring. Ikke lenge før han gikk bort, delte han et budskap med søsknene mine og meg. Han siterte Matteus 6:33 og rådet oss: “Søk …først Guds rike”, og fortalte oss at hvis vi var rettferdige og fulgte Jesus Kristus, ville alt i vårt liv falle på plass.
Dessverre lot jeg ikke avskjedsbudskapet hans synke inn før lenge etter hans død.
Før pappa døde, hadde jeg forsøkt å tro på Jesus Kristus og hans evangelium, men etter å ha mistet ham, sporet den voksende troen min av.
Det var så smertefullt å miste pappa. Det føltes som om alt lys hadde forsvunnet fra livet mitt. Jeg begynte å drikke alkohol for å lindre sorgen og smerten. Jeg sluttet å gjøre noe trofast i det hele tatt, og jeg følte at jeg bare gled lenger og lenger bort.
Men en dag, da jeg var på det laveste punktet jeg noensinne hadde vært, dukket min fars siste ord opp i hodet mitt:
“Søk … først Guds rike”
“Hva er det jeg gjør med livet mitt?” tenkte jeg. Pappa hadde ligget på dødsleiet og fortsatt vitnet om sin tro på Jesus Kristus. “Hvorfor kan ikke jeg gjøre det samme?”
Tanken på pappa fikk meg også til å huske freden og gleden jeg så i medlemmenes øyne hver gang jeg gikk i kirken sammen med broren min. Jeg ønsket den samme freden og gleden.
Jeg visste at det endelig var på tide å gjøre alvor av å få et vitnesbyrd.
Et uventet svar
Jeg begynte å treffe misjonærene igjen. De svarte på mange av spørsmålene mine, og jeg begynte å lese skriftstedene de ba meg om å lese. Jeg begynte å be mer og forsøkte å lære mer om Jesu Kristi evangelium. Da de innbød meg til å be angående det jeg lærte, tok jeg imot innbydelsen.
Da jeg var alene, knelte jeg og ba den oppriktigste bønnen jeg noensinne hadde bedt, og spurte om Kirken var sann. Mens jeg tenkte over bønnen min, følte jeg plutselig Ånden så sterkt. En mild, lav – men gjennomtrengende – røst hvisket til mitt sinn: “Eben, kom følg med meg. Jeg er veien og sannheten og livet.”
Jeg ble forbløffet.
Da jeg senere fortalte misjonærene om det, forklarte jeg at jeg trodde stemmen jeg hadde hørt, kanskje var mitt eget sinn som prøvde å trøste meg. De forsikret meg om at det ikke var det – det var Den hellige ånd som ledet meg til sannheten.
Det var utrolig å få vite at vår himmelske Fader var klar over meg og at jeg kunne få et slikt svar. Men jeg følte likevel at jeg trengte mer bekreftelse på evangeliets sannhet.
Et troens sprang
Da generalkonferansen nærmet seg, ba misjonærene meg om å skrive ned alle spørsmål jeg hadde, og lytte nøye etter svar.
President Russell M. Nelsons tale stilnet all min tvil. Da han oppfordret oss til “å komme dere på paktens sti og bli der”,,1 følte jeg at vår himmelske Fader ba meg om å bli døpt.
Etter konferansen fortalte jeg eldstene at jeg var klar. Jeg hadde tvilt på meg selv, min verdighet og min evne til å forandre meg og bli som Jesus Kristus, men da jeg snakket med biskopen, innså jeg hva jeg måtte gjøre. Jeg husket profetens, Åndens og min fars ord, og tok et troens sprang og lot meg døpe av min eldre bror. Endelig begynte jeg med glede å etterleve evangeliet fullt ut.
Evangeliet gir meg svarene og trøsten jeg trenger i livet. Forståelsen av frelsesplanen gir meg håp om at jeg en dag vil få se pappa igjen. Hvert nadverdsmøte føles som den aller første søndagen sammen med broren min – jeg føler fremdeles den samme freden og gleden.
Nå som jeg forbereder meg på å dra på misjon, ser jeg frem til å dele evangeliet og vitnesbyrdet mitt med verden. Jeg er klar til å spre evangeliets lys – det samme lyset det ga meg da jeg trengte det som mest.