Undervisning i religion til ungdom og unge voksne – Paneldiskusjon
Drøfting Del II: President Oaks, Chad Webb, Adam Smith
President Dallin H. Oaks: Bror Webb, det er godt å være sammen med deg. Bror Smith. La oss gå videre.
Bror Chad Webb: Takk. Det er en stor glede å være sammen med deg i dag. Og takk for det vidunderlige budskapet. Å lytte til rådene dine har faktisk skapt en rekke spørsmål som vi gjerne vil snakke om. Og vi begynner med dette, når du snakket om kjærlighet til våre elever, og en del av å ha kjærlighet til våre elever er å undervise dem i evangeliet og hjelpe dem å forstå de tingene som ville være av størst verdi. Hvordan kan vi forsikre oss om at vi i alle de forskjellige tingene vi kan undervise, prioriterer det som vil være av størst verdi for våre elever?
President Oaks: Det som gjør Kirkens skoleverk unikt, er vårt ansvar som det står om i Skriftene for å søke lærdom, ikke bare ved studium, men også ved tro.
Bror Adam Smith: Når jeg tenker på det vi kan lære våre elever som ville være av størst verdi, har jeg blitt veiledet av en læresetning fra president Eyring som jeg ønsker å dele. President Eyring sa: “Av alle de sannheter som kan vektlegges i denne skriftbolken, hvilke er det som vil hjelpe elevene mine å komme nærmere vår himmelske Fader og Frelseren og føre til frelse?” President Eyring sa så: “Når dere forbereder en leksjon, se etter omvendende prinsipper … Et omvendende prinsipp er et som fører til lydighet mot Guds vilje.”1 Det jeg får ut av denne store læresetningen fra president Eyring, er at de tingene som er av størst verdi for våre elever, vil knytte dem på personlige og dyptgripende måter til vår himmelske Fader og Jesus Kristus. Vi må undervise om de tingene som vil hjelpe en elev å føle og forstå evangeliets sannheter, men spesielt sannheter om at Jesus Kristus virkelig lever, og at hans forsoning og oppstandelse fant sted – og hjelpe dem å føle at Jesus Kristus på praktiske måter har kraft til å helbrede og hjelpe og trøste og rense dem. Jeg tror det er de viktigste tingene vi kan fokusere på.
President Oaks: Mektig og sant.
Bror Webb: Takk. Og det henger så godt sammen med tanken på å sørge for at de lærer ved tro – at de handler i tro og deretter får denne bekreftelsen fra Den hellige ånd på at det de lærer og etterlever, virkelig kommer fra vår Fader i himmelen. Så takk skal du ha. President, du nevnte også Den hellige ånds rolle i vår undervisning. Så jeg vil gjerne spørre om du kan dele flere sannheter om Den hellige ånd og hans innflytelse og rolle i våre klasserom, med oss.
President Oaks: Jeg tror nøkkelen til Den hellige ånds tilskyndelser er å ta del i nadverden. Fordi det er et løfte i paktene vi inngår når vi tar del i nadverden om at “hans Ånd alltid kan være hos oss”. Det er grunnleggende.
Bror Webb: Jeg liker godt det du sier. Det minner meg om at da jeg var ung lærer, brukte jeg flere måneder på å studere prinsippene som styrer hvordan vi innbyr Den hellige ånd. Og jeg tror at det er en virkelig god mulighet at vi alle må fortsette å studere det. Men det viktigste jeg fant ut er akkurat det du nettopp sa, at nadverdsbønnen sier at dersom vi alltid minnes Ham, vil vi ha Hans ånd hos oss. Og det er ikke bare under nadverden eller på søndag, men alltid – også i våre klasserom. Hvis vi fokuserer på Frelseren – når vi minnes ham som et eksempel på hvordan vi kan etterleve evangeliet og benytte oss av hans kraft og hans læresetninger – når vi minnes ham, innbyr vi Den hellige ånd til å være med i læringsprosessen. Jeg tror at Den hellige ånds primære oppgave er å vitne om vår kjærlige himmelske Fader og Jesus Kristus som den sentrale person i vår himmelske Faders plan. Hvis vi ønsker å innby Den hellige ånd i våre klasserom, fokuserer vi på de tingene som han vil bære vitnesbyrd om. Jeg liker det. Takk.
President Oaks: Og president Nelson bekreftet den gjeldende betydningen av dette med disse ordene. Han sa: “I tiden fremover vil det ikke være mulig å overleve åndelig uten Den hellige ånds veiledende, rettledende, trøstende og konstante innflytelse.”2
Bror Webb: Takk. Jeg setter virkelig pris på det som er blitt sagt, og det får meg til å stille dette spørsmålet: Vi har snakket litt om hva lærere prioriterer og måter som vil innby Den hellige ånd. Hvordan hjelper vi våre elever til å prioritere det som har størst betydning i deres liv?
President Oaks: Når jeg tenker på at i disse dager, når det er så mange verdslige innflytelser som omgir oss og våre elever, tror jeg vi må huske at det som hører verden til – det som verden verdsetter, uansett hva de er – er av midlertidig verdi. De er mindre viktige enn prinsippene som er nødvendige for å lære hensikten med dette livet og vår fremtid i evigheten. Hva vil du legge til her, bror Smith?
Bror Smith: President Oaks, da du underviste dette, kom et skriftsted til mitt sinn om da Frelseren, før han gikk inn i Getsemane, holdt en hellig bønn, og sa, “Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.”3 Jeg tror at hvis vi hjelper våre elever å forstå at de trenger å finne ut om hvor tilbringer sin tid og hvor de gir sin oppmerksomhet, vil hjelpe dem å bli kjent med og elske vår himmelske Fader og Jesus Kristus? Og en annen ting jeg også tenker på, er noe du underviste oss om på en generalkonferanse nylig, president Oaks, og det er å stille spørsmålet: “Hvor vil dette føre hen?” Og å tenke på dette spørsmålet i sammenheng med “fører dette meg nærmere vår himmelske Fader og Jesus Kristus? Fører dette meg til å oppfylle min guddommelige identitet eller hensikt?” Jeg tror det gir oss alle et mektig filter. Vi kan hjelpe våre elever også å forstå dette filteret i sine valg av hvor de tilbringer sin tid, og hva de ser på eller lytter til. De må ta sine egne valg. Men vi kan hjelpe dem ved å spørre: “Hvor vil dette føre hen, og vil det føre meg nærmere vår himmelske Fader og Jesus Kristus?
President Oaks: Å, hvor viktig det er, og hvor betydningsfullt det ville være hvis alle våre elever forsto dette prinsippet.
Bror Webb: Og for lærere å understreke dette og bære vitnesbyrd om disse tingene for å innby Den hellige ånd til å bekrefte betydningen – ikke bare sannheten av, men betydningen av disse prinsippene i deres liv. Jeg vil legge til tanken om at ting er relevante. Jeg tenker at alt vi kan gjøre er å innby elevene til å oppdage hvordan disse prinsippene er relevante for deres liv. Noen ganger tror jeg vi snakker om disse tingene som om det gjelder å konkurrere om deres tid eller oppmerksomhet. Noen ganger må vi prioritere det som er mest verdifullt. Men jeg tror også at vi kan hjelpe dem å se hvordan evangeliet spiller inn i deres hverdagsliv. For eksempel lærte jeg, da jeg var elev, at hvis jeg holdt sabbatsdagen hellig, og hvis jeg studerte Skriftene før jeg studerte, var jeg faktisk en bedre elev enn å prøve å skille disse tingene og si: “Jeg skal bruke tid på det åndelige, og jeg skal bruke tid på det verdslige.” Men i alle aspekter av mitt liv, når jeg tar med vår himmelske Fader – når jeg innbyr hans Ånd til å hjelpe meg – da kan våre elever, selv i de tingene som kan synes å være mer timelige av natur, se evangeliets relevans i det de prøver å oppnå i sitt liv. Istedenfor å konkurrere om deres tid, kommer de sammen.
President Oaks: Og vi husker at Herren lærte oss at han aldri har gitt noen timelige bud. Alle hans bud og veiledning er åndelig.
Bror Smith: En annen tanke som kom til mitt sinn når du nevnte det – i hvert fall for våre Seminar-elever – er Kirkens program Barn og ungdom. Det er en effektiv måte å gjøre evangeliet relevant på og sette praktiske mål om å anvende evangeliet for å hjelpe oss i et hvilket som helst aspekt av vårt liv for å prøve å bli mer lik Frelseren.
President Oaks: Ja. Jeg vil gjerne stille et spørsmål fra to menn som er profesjonelle religionslærere: Hva har dere brødre og deres medarbeidere lært om å undervise Jesu Kristi evangelium under pandemien?
Bror Smith: Jeg vil først og fremst si at vi har lært – jeg vil si at vi har blitt påminnet om, og det har blitt fremhevet – hvilke fantastiske lærere vi har, at de virkelig elsker Gud og sine elever, og de har gjort mye mer enn forventet, og vi er så dypt takknemlige. Jeg tror også at pandemien har fremhevet omsorgstjenesteelementet som ligger i undervisning i evangeliet. Jeg tror vi er blitt bedre til å lyttet til elevene, til å finne ut hvilke behov og evner de har og til å møte dem, og være glad i dem der de er, og finne kreative måter for å hjelpe dem å komme nærmere vår himmelske Fader og Jesus Kristus. Jeg tror også at under pandemien, der det har vært mange vanskeligheter, har vi sett at den læreren som virkelig prøver å elske Gud og sine elever og gjøre sitt beste, får guddommelig hjelp.
Bror Webb: Jeg synes det er veldig godt sagt. Jeg tror jeg bare vil si takk og legge til min takknemlighet. Vi har lærere som prøver å undervise ansikt til ansikt og som lærer å undervise på Internett. De har brukt munnbind som noen ganger er ubehagelige. De har til tider satt seg selv i fare og gjort det med stor kjærlighet til sine elever og til vår himmelske Fader, og med stor forpliktelse. Jeg vil bare takke dere for alle ofre og anstrengelser i en svært vanskelig tid.
President Oaks: Jeg også, på vegne av Det første presidentskap, uttrykker min takk for det du nettopp sa. Vi er glade i dere brødre og søstre som underviser i våre Seminar- og Institutter i religionsundervisningen ved universiteter og høyskoler.
Bror Webb: Takk, det betyr mye. Et annet spørsmål jeg har gledet meg til å stille deg på grunn av noen ting du har undervist i andre sammenhenger: Hvorfor er det viktig at vi underviser i prinsipper og ikke regler?
President Oaks: Jeg er glad for du stiller dette spørsmålet. Det er et av mine favoritter. I en spalte i Church News sa Tad R. Callister, vår tidligere president for Søndagsskolen, følgende om dette emnet: “For det første er regler ofte begrenset til én eller kanskje noen få konkrete situasjoner, mens prinsippene generelt sett har mye bredere anvendelse. For det annet skaper prinsipper et miljø som muliggjør handlefrihet, mens regler har en tendens til å minimere handlefriheten ved å begrense, [og] noen ganger til og med diktere våre valg.” Jeg vil tilføye at Frelseren erstattet Moseloven, som ble styrt av regler, med den høyere Kristi lov, som var styrt av prinsipper. Bror Callister utdypet dette prinsippet som følger. Han sa: “Prinsipper er forenlige med den høyere lov, regler med den lavere. Vårt konstante fokus skulle være å undervise i doktrinære prinsipper. Hvorfor? Fordi prinsipper har størst evne til å løfte oss til celestiale høyder, og til slutt vil prinsipper – ikke regler – styre i Det celestiale rike.”4 Sitat slutt.
Bror Webb: Jeg liker dette også veldig godt. Dette har enda en fordel. Jeg var sammen med en gruppe lærere nylig som fortalte meg at i deres klasserom synes det å være mer – ordet de brukte var “stridigheter” når elevene stiller flere spørsmål og har forskjellige synspunkter og oppfatninger av ting. Og jeg liker det du nettopp har lært oss fordi det minnet meg på denne samtalen, og hjalp meg å innse at en av måtene å tilnærme seg på er ikke ved å undervise i anvendelse, hvor de diskuterer sin anvendelse i sine omstendigheter, men det er å undervise i evangeliets prinsipp. Å gå til premisset – undervise frelsesplanen, undervise Kristi lære, undervise evangeliets prinsipper og legge til grunn personlig anvendelse ved hjelp av Den hellige ånd.
President Oaks: Godt sagt.
Bror Webb: Jeg synes det er veldig praktisk og nyttig i det vi prøver å gjøre, president. Takk. Bror Smith, er det noe du vil tilføye?
Bror Smith: Jeg tror det ligner på det du fremhevet, bror Webb. Ved å undervise et prinsipp istedenfor en anvendelse, oppfordrer vi også en elev til å virke som en fullmektig i læringsprosessen, i sin egen vekstprosess – at de så tar et prinsipp, kan søke personlig åpenbaring, og studere det mer for seg selv og finne det beste skrittet de kan ta når de anvender dette prinsippet i personlige omstendigheter.
Bror Webb: Takk. Et naturlig oppfølgingsspørsmål vil da være: “Med alle innflytelser – med alle verdens røster – hvordan kan vi hjelpe våre elever å navigere gjennom så mange innflytelser i samfunnet?”
President Oaks: Vi må forstå at djevelen er alle løgners far – “en løgner fra begynnelsen”,5 sier Skriftene. Hans smarteste fremføring av løgnene er å blande dem med sannhet. Han tiltrekker seg og infiserer gode menneskers søken med sin blanding av sannhet og løgner. Følgelig er, blant de mest dyrebare ting vi kan prøve å lære i jordelivet, undervisning ved Den hellige ånd som gjør det mulig for oss å være på vakt mot det som er – og ikke er – sant.
Bror Smith: På lignende vis, fjerner djevelen, i denne blandingen av sannhet og løgner, også sannheten fra dens evige sammenheng og fra dens plass i Guds plan. Det øker sannsynligheten for at sannhet blir anvendt på feil måte eller misforstått. For eksempel, for bare noen minutter siden, president Oaks, underviste du oss vakkert om prinsippet kjærlighet og dens plass i Guds plan – viktigheten av å elske Gud og elske vår neste – at kjærlighet virkelig er den motiverende kraften bak vår himmelske Faders ønske om å forberede oss til evig liv, som vi vet er den største av alle Guds gaver. Og det er vår kjærlighet til Gud som motiverer oss til uselvisk å vise kjærlighet og yte tjeneste til andre. Når motstanderen lykkes med å skille kjærlighetsprinsippet fra dets sammenheng, kan det lett bli forvrengt. Og noen med en misforståelse av kjærligheten kan samle seg om feil sak. De vil kanskje til og med være i opposisjon til Guds lover og hans profeter, fordi denne adskillelsen av sannheten fra dens evige sammenheng kan føre til en falsk eller usammenhengende forståelse. Og motstanderen gjør dette med mange prinsipper.
President Oaks: Vi ser mye som tyder på det i verden rundt oss, ikke sant? Bror Webb, som lærere, hvordan kan man best ta opp spørsmål om aktuelle bekymringer elevene har som foruroligende emner i Kirkens historie, LHBT-spørsmål, spørsmål om hvordan man kan leve med offentlige kontroller i forbindelse med pandemien, og så videre? Spørsmålene er utallige. Hvordan tar man best opp disse spørsmålene i våre religionsklasserom?
Bror Webb: Det er et veldig godt spørsmål, og noe lærere stadig må håndtere. Jeg ville begynne med å si at jeg liker at apostelen Paulus befalte oss å undervise eller tale sannhet i kjærlighet. Selvfølgelig må vi undervise i evangeliet. Vi må undervise fra Skriftene og levende profeters læresetninger. Vi må undervise i sannheten. Det gjør ingen noen tjeneste å undervise om ting som ikke er sanne. Det vil ikke føre til lykke. Men den andre delen av det – det tror jeg er virkelig betydningsfullt: Når han sier at vi skal gjøre det i kjærlighet, som dere igjen har nevnt i kveld. Jeg tror det er viktig å begynne med relasjoner. Det har vært gjort mye forskning som tydelig viser oss at relasjoner er nødvendig for at elevene skal lære. Og for meg begynner disse relasjonene med lærere som er villige til å lytte – å virkelig forstå elever og deres omstendigheter og ha empati for å prøve å forstå deres behov. Jeg tror det også er viktig å forstå at alle har noe å bidra med, at vi verdsetter – at vi trenger hverandre og hverandres erfaringer som vi kan lære av. Så det er så mye å si om dette spørsmålet, og jeg liker spørsmålet. Men for meg er det å tale sannhet med kjærlighet, og det betyr relasjoner som hjelper folk å ha tillit og lære sammen og innby Den hellige ånd sammen.
President Oaks: Det du sa om relasjoner minner meg om noe jeg nylig leste i en fantastisk tale av vår Unge menns generalpresident, Steven J. Lund, på den siste kvinnekonferansen ved BYU. Han beskrev – omtalte relasjoner som den motiverende innflytelsen vi kan være for dem som søker etter rollemodeller og veiledere. Han sa at våre forskere har funnet ut at den åndelige utviklingen av siste dagers hellige ungdommer i stor grad er avhengig av kvaliteten på deres relasjoner, herunder foreldre, jevnaldrende og lærere. Og disse relasjonene til ledere utvikles best i Seminar og Søndagsskolen og quorumsklasser hvor de vil komme til å respektere og elske sine ledere og medhellige.6 Sitat slutt. Alt dette, konkluderer jeg med, utgjør en imponerende tilslutning til betydningen av at lærere viser kjærlighet til og arbeider sammen med sine elever. Tilliten som utvikles på denne måten, vil være en veiledende innflytelse som vil styrke dem til å besvare vanskelige spørsmål selv.
Bror Webb: Takk. Ja, jeg tror det er sentralt til det vi prøver å oppnå. Å utvikle relasjoner. Og ut fra det du nettopp delte med oss, kan vi gjøre noen ting i Seminar for å hjelpe dem å styrke andre relasjoner. Du nevnte utviklingsprogrammet for ungdom. Vi kan henvise dem til deres ungdomsledere, til deres biskoper, til deres ledere i Unge kvinner. Vi kan bidra til å styrke deres relasjon til sine foreldre ved måten vi snakker om familier på og vende dem til sine foreldre. Jeg tror alt dette er veldig avgjørende – ikke bare for å utvikle vår relasjon til dem, men å styrke deres relasjoner til mennesker som vil lede dem i riktig retning. Takk for at du sa dette. Med dette lurte jeg på om vi kunne snakke litt mer om hvordan vi underviser om disse grunnleggende tingene på en måte som ikke fornærmer eller vender unge mennesker bort fra evangeliet. Faktisk, hvis jeg kunne dele et raskt eksempel for å formulere spørsmålet jeg har i tankene. I forrige uke ringte en lærer til meg og sa at en forelder kom til å trekke datteren ut fra Seminar fordi han hadde undervist noen prinsipper om familien og familiens betydning. Denne forelderen ble såret på grunn av deres egen dynamikk og deres egen familie, og ønsket ikke at barnet skulle bli undervist i familiens sentrale rolle – selv i sammenheng med frelsesplanen. Denne læreren var svært lei seg for å miste denne eleven og stilte spørsmålet: “Hvordan underviser jeg i sannheten? Hvordan kan jeg takle dette i en verden hvor vi ikke ønsker å skyve folk bort, men der vi må undervise evangeliet rent til våre elever?”
President Oaks: For et flott eksempel. Bror Smith, hva har du å si om dette emnet?
Bror Smith: Jeg tenkte igjen – jeg vet at vi nettopp snakket om relasjoner. Men jeg tror en elev som stoler på en lærer – og føler at læreren har kjærlighet til ham eller henne – vil åpne sitt hjerte. Forsvarsmurer kan noen ganger komme opp hvis vi underviser et ideal som ikke er en elevs virkelighet. Og noe som river ned forsvarsmurer, er hvis en elev har kjærlighet til og stoler på sin lærer. Så igjen, det er veldig viktig. Jeg vil understreke kommentaren til forrige spørsmål – å utvikle disse relasjonene til elevene.
President Oaks: Ja. Og jeg tror det er svært viktig for oss å forstå at vi ikke er forpliktet til å være enige i alt som legges frem for oss – enten av en elev eller av foreldrene til en elev eller av andre i samfunnet. Det er ikke vår oppgave å bekrefte alt som finnes på ideenes markedsplass. Vår oppgave er å undervise sannheten. Men når vi gjør det, må vi være svært forsiktige så vi aldri trekker oss bort fra vårt ansvar, gitt oss av Frelseren, som er å elske vår neste. Uansett må det vi gjør være i sammenheng med kjærlighet, slik at vi ikke konfronterer en person, men underviser slik at det er læresetningene som konfronterer feilaktige trosoppfatninger. Brigham Young, som var ganske konfronterende som person, hadde et svært godt skille som jeg nylig leste i læresetningene – eller talene av Brigham Young. I en av talene sa han dette – og jeg siterer: “Mine følelser for enkeltpersoner, som menn og kvinner, har aldri blitt forandret enten de tror som meg eller ikke. Kan dere leve sammen med meg som naboer? Det kan jeg med dere, og jeg er ikke så voldsomt opptatt av om dere tror det samme som jeg.”7 Sitat slutt. Jeg syntes det var en uventet kilde med en så avslørende erklæring om at vi kan leve i kjærlighet sammen med dem vi ikke er enige med.
Bror Webb: Ja, det er virkelig aktuelt for våre lærere nå. Det er en av de viktigste egenskapene, tror jeg, til en Frelserens disippel i vår tid: Å kunne være uenig og fortsatt ha kjærlighet til mennesker og være ekte i relasjoner til tross for uenighet i tro.
President Oaks: En annen del av dette er at vi må arbeide slik at det at vi er kjærlig og aksepterende – til og med å går god for dem vi omgås med – ikke forstås som at vi har godtatt det. Det er et hårfint skille. Og vi ser i en verden med politikk og offentlig kommunikasjon, fra mange forskjellige kilder, en unnlatelse av å erkjenne det. Ofte synes folk å anta at vi har godtatt noe fordi vi har vært kjærlige overfor dem som er involvert i det.
Bror Webb: Alt dette henger sammen, ikke sant? Det går tilbake til relasjoner. Det går tilbake til lytting og empati. Men det går også tilbake til undervisning av prinsipper. Den går tilbake til premisset for hvorfor vi tror på det vi gjør, basert på frelsesplanen og Kristi lære, og knytte disse tingene sammen og det hårfine skillet som du beskrev.
President Oaks: Og jeg tror det også går tilbake til det første og største bud om å elske Gud, og så sa Frelseren: “Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud.”8 Og så det andre budet som er å elske vår neste. Det faktum at vi elsker vår neste, betyr ikke at vi ikke elsker Gud først og holder hans bud først.
Bror Webb: Takk.
Bror Smith: Jeg har i tankene en situasjon med en lærer som taler sannheten i kjærlighet og forsvarer Kristi lære med mot – men også har kjærlighet sine elever, slik at elevene føler seg trygge, og elevene stoler på og har kjærlighet til læreren. Så er det kanskje en elev som er uenig med et element i Kristi lære – eller et prinsipp i evangeliet er sannsynligvis en bedre måte å si det på – men de kommer likevel til klassen. Og de kommer fortsatt til Institutt eller Seminar fordi de føler seg trygge, og de føler at de kan bygge opp tro på Jesus Kristus i dette miljøet. Så jeg tror denne balansen vi snakker om, er så viktig å understreke: Å frimodig forsvare sannheten og ha kjærlighet til dem som kanskje ikke er enige i sannheten, slik at et klasserom eller et Seminar eller Institutt kan være et trygt sted for en elev.
President Oaks: Jeg føler at de i vårt publikum som deltar i Institutt og underviser religion på universiteter og høyskoler, har en større utfordring med dette emnet. Mer modne elever er mer tilbøyelige til å tenke selv og til å konfrontere enn elevene i Seminar, for eksempel. Men prinsippene er de samme. Anvendelsen er noe forskjellig i henhold til den enkeltes ramme og modenhet, men prinsippene er de vi har snakket om.
Bror Webb: Takk.
President Oaks: Her er et spørsmål som forandrer emnet litt, men det er ganske relevant i vår tid: Hvordan kan vi overtale våre elever til å legge bort mobiltelefonen sin mens vi prøver å undervise dem?
Bror Webb: Det er faktisk et godt spørsmål som henger sammen med konfrontasjoner i klasser eller uoverensstemmelser i klassen, for noen ganger er det det det skaper, ikke sant? Så – bror Smith?
Bror Smith: Ja, jeg tror det visselig er noen ganger i læringsmiljøet når elevene trenger å koble fra og legge bort mobiltelefonen sin. Jeg tror at det som best vil få dem til å gjøre det er engasjerende og glitrende undervisning. Eldste Ballard – eller president Ballard, ba oss en gang om å sørge for at undervisningen glitrer. Men jeg tror også vi noen ganger kan be en elev om å bruke mobiltelefonen sin i læringsprosessen. Med ressurser på ChurchofJesusChrist.org og i Evangeliebibliotek-appen, kan vi sikkert noen ganger be en elev om å engasjere seg i læringsopplevelsen ved å bruke trosfremmende innhold på telefonen sin. Og jeg tror det kan være en velsignelse – en positiv innflytelse for dem utenfor klassen – at de kan begynne å se på denne enheten som noe mer enn bare en spillenhet eller en enhet for sosiale medier – eller for noen en kilde til fristelse. Og de kan lære at noen ganger kan den samme enheten brukes til å bygge opp tro på Jesus Kristus. Jeg tror det vil kreve inspirasjon og balanse hos læreren. Men jeg tror Herren vil hjelpe oss å finne muligheter til å bygge opp tro ved bruk av enheten, og så også tydelig forstå tilfeller da den må slås av og settes til side.
President Oaks: Ditt forslag om at vi ikke er fiendtlig innstilt til mobiltelefoner minner meg om en tidligere opplevelse – jeg går tilbake 10 eller 15 år – da jeg kom innom en Søndagsskole-klasse for unge menn og kvinner i Seminar-alder. Og jeg kom med en fiendtlig holdning til mobiltelefoner. Men da jeg kikket rundt i klassen med omtrent et dusin elever, innså jeg at det bare var ett eksemplar av de trykte Skriftene i hele klasserommet. Alle leste fra Skriftene og fulgte leksjonen på mobiltelefoner. Det var da jeg begynte å forstå at spørsmålet ikke er å forby, men å balansere.
Bror Webb: Det er godt sagt, takk. Vel, president, det har vært fint å være sammen med deg, takk for dine råd i dag, og vi lurte på om vi kunne bruke et øyeblikk, bror Smith, hvis du vil være først, til å dele det vitnesbyrdet du ønsker, og så vil jeg gjerne gjøre det, og deretter gi deg resten av tiden.
Bror Smith: Takk. Når jeg tenker på vår hellige mulighet til å undervise Kirkens ungdom og unge voksne, og de som tilhører Kirkens skoleverks institusjoner, tenker jeg på en læresetning fra vår kjære profet, president Russell M. Nelson. Han sa: “Mange av [Guds] edleste ånder – kanskje … [hans] flotteste team … ble sendt til jorden til denne bestemte tiden … [De] er blant de aller beste Herren noen gang har sendt til denne jorden.”9 Og jeg vil gjerne dele min overbevisning om at de unge som vi har mulighet til å omgås, er akkurat dem som Guds profeter lærer oss at de er. Og for et hellig privilegium vi har å vitne for dem om at Jesus Kristus virkelig lever og at hans forsoning og hans oppstandelse virkelig fant sted. Og jeg vitner i dag om at Jesu Kristi forsoning og oppstandelse fant sted. At dette er hans kirke. At vi blir ledet av hans levende profeter, seere og åpenbarere. Og at vi er engasjert i hans sak når vi underviser ungdommene i de siste dager. Jeg deler dette vitnesbyrdet med dere, i Jesu Kristi navn. Amen.
Bror Webb: Amen. Jeg vil bare tilføye mitt vitnesbyrd så vel som at vår kjærlige himmelske Fader og Jesus Kristus virkelig lever som verdens Frelser og Forløser – at dette er hans kirke og rike på jorden. Og jeg er så takknemlig for å få bruke hver dag av mitt liv til å vitne om ham og undervise andre om hans evangelium. Jeg er takknemlig for dem som underviste meg og har velsignet meg ved sin tro og sitt vitnesbyrd om Frelseren, og jeg er så takknemlig for å være en del av dette arbeidet sammen med dere når det gjelder å undervise Jesu Kristi gjengitte evangelium. Når jeg tenker på vår himmelske Faders kjærlighet, snakker vi ofte om hvor høyt vår himmelske Fader elsker våre elever. Men jeg vil bare tilføye at jeg vet at vår himmelske Fader elsker dere, at han er så takknemlig for at dere ønsker å bruke deres liv til å undervise hans barn og at han elsker deres familie, og at når dere fortsetter å tjene trofast i undervisningen av hans barn, vil han velsigne dere og deres familie når dere velsigner hans barn ved deres undervisning og vitnesbyrd og eksempler. Takk for den dere er og det dere gjør. I Jesu Kristi navn. Amen.
President Oaks: Amen. Jeg tilføyer mitt eget vitnesbyrd til dem som er båret av disse vidunderlige Herrens tjenere. Jeg vitner om Faderen og Sønnen, ved Den hellige ånds kraft, at dette er hans verk, og at dere er hans tjenere, lærere i Jesu Kristi evangelium. Og jeg nedkaller himmelens velsignelser over dere når dere tjener Herren, og når dere går fremover sammen med deres familie til den fremtid som Gud har foreskrevet for sine verdige barn – evig liv. Og det gjør jeg i Jesu Kristi navn. Amen.
Alle: Amen.