17:49

Empati

Årlig opplæringssending for S&I 2021

Bror Chad H Webb

Administrator, Seminar og Institutt

26. januar 2021

Jeg setter pris på det bror Wilkinson sa om dem som har mistet sine kjære, og som har lidd på andre måter i løpet av denne tiden, og vil at dere skal vite at vårt hjerte virkelig har medfølelse med dere.

Jeg vil begynne med ganske enkelt å si takk for deres innsats i en tid med stor forandring. Deres gode arbeid for å undervise effektivt via nettet har vært bemerkelsesverdig. Jeg vet at noen dager har vært nedslående, når dere prøver å hjelpe elevene å holde seg engasjert trass i så mange forstyrrelser. Så takk for deres vedvarende innsats. Vi setter også pris på deres villighet til å tilpasse dere andre betydelige endringer, som for eksempel en ny pensumkalender og lesekrav. Jeg er så takknemlig for deres enorme kapasitet og villighet til å møte alt dette med så stor tro.

I en tid med forandring er det en evne, kanskje til og med en Åndens gave, som jeg tror er viktig for hver enkelt av oss å ha. Den kommer fra å ha tro på Jesus Kristus. Det er evnen til å ha tillit til fortidens suksess samtidig som vi ser fremover til det ytterligere lys som Herren ønsker å gi. Eldste Jeffrey R. Holland talte om det på denne måten:

“Det er meningen at vi skal lære av fortiden, men ikke leve i den … Når vi har lært det vi trenger å lære og tatt med oss det beste av det vi har erfart, skulle vi se fremover og huske at tro alltid peker mot fremtiden …

Tro bygger på fortiden, men lengter aldri etter å bli der. Tro stoler på at Gud har store ting i vente.”¹

Samtidig som vi holder fast i alt som er godt fra fortiden, skulle vi prøve å bygge videre på denne innsatsen ved å prøve å forstå hva Herren vil at vi skal gjøre nå. Vi skulle være villige til å spørre oss selv “Hva er det så jeg mangler?” ² og strebe etter å forbedre vår kunnskap, holdning, karakter og ytelse. Dette er også et uttrykk for tro.

Dere husker kanskje at for over fem år siden fortalte eldste Kim B. Clark oss:

“Uansett hvilket åndelig nivå vi for øyeblikket er på i vårt liv, uansett hvilken grad av tro på Jesus Kristus vi har, uansett styrken i vår forpliktelse og innvielse, uansett hvilken grad av lydighet, håp eller nestekjærlighet vi har, uansett nivå av profesjonelle ferdigheter og evner vi har tilegnet oss, vil det ikke være tilstrekkelig for arbeidet som venter oss …

Herren Jesus Kristus har et stort arbeid for oss å utføre med den oppvoksende generasjon. Det er et større arbeid enn vi noen gang har utført tidligere.”³

Jeg er takknemlig for deres respons på hans oppfordring. Jeg har sett mange av dere styrke deres åndelighet og engasjement og deres ferdigheter og evner. Vi har sett mange grunner til at dette har vært så viktig og hvorfor det vil fortsette å være nødvendig å styrke disse egenskapene i fremtiden.

Jeg vil gjerne dele et eksempel med dere. Vi har i det siste snakket om behovet for å bli mer Kristus-sentrert og elev-fokusert. Dette er ikke bare et slagord eller en undervisningsteknikk. Å være Kristus-sentrert og elev-fokusert er en måte å anvende de to store bud på. ⁴ Det skulle forme våre anstrengelser for å invitere flere ungdommer og unge voksne til å delta. Og det skulle forme våre anstrengelser for å styrke kraften i vår undervisning.

Når vi oppriktig streber etter å anvende det første og største bud i vår undervisning, kan vi ikke bare ha en henvisning til Frelseren på slutten av en leksjon. Vi benytter enhver anledning til å vitne om ham og uttrykke vår takknemlighet for ham. Vi går bort fra bare å snakke om ham til å snakke om ham som vår personlige Forløser som vi har lært å kjenne, elske og stole på.

Når vi oppriktig streber etter å anvende det annet store bud i vår undervisning, fokuserer vi ikke bare på å dekke materiell eller bruke bestemte undervisningsmetoder for elevdeltagelse. Vi fokuserer på enkeltpersoner og deres behov, og vi lengter etter å hjelpe dem å utvikle seg mot evig liv. Vi går bort fra det å se en klasse med elever til å se hver enkelt elev som et elsket Guds barn med guddommelig potensial.

Dette er ikke nye tanker. Vi har alltid ønsket å gjøre det. Så spørsmålet mitt er: Hvordan kan vi bygge videre på fortidens suksess for å gjøre dette enda mer effektivt i fremtiden?

Selv om jeg har snakket om disse emnene før, med håp om å fortsette å bygge på det gode som blir gjort, vil jeg gjerne dele bare enda en tanke på hver av de to halvdelene av denne uttalelsen, og begynne med det å være mer Kristus-sentrert. Jeg har prøvd bedre å forstå hva det betyr og hvordan det kan arte seg i vårt hjem og klasserom. Vi skulle naturligvis fortsette vår innsats for å hjelpe elevene å fokusere på Jesu Kristi titler, egenskaper og eksempel.⁵ Jeg vil gjerne forslå ytterligere en måte. Sammen med dere har jeg blitt påminnet av Herrens profet, president Russell M. Nelson, at “å telle våre velsignelser er langt bedre enn å gjenfortelle våre problemer”.⁶ Jeg har lært av ham om de velsignelser som er tilgjengelige for paktens Israel, og at når vi lar Gud råde opplever vi helbredelse, finner svar, får mot til å møte fristelser og styrke til å kjempe våre kamper. Og som president Nelson også sa: “vil vi oppleve for [oss selv] at vår Gud er ‘en Gud som gjør mirakler’ [Mormon 9:11].” ⁷ Så en annen måte å fokusere på Frelseren på er å hjelpe våre elever å forstå hvordan han strekker seg ut i kjærlighet og barmhjertighet til alle vår himmelske Faders barn.

Jeg deltok nylig i en virtuell klasse. Som forberedelse til klassen leste elevene Ether 2:25: “Og se, jeg forbereder dere på disse ting, for dere kan ikke krysse dette store dyp uten at jeg forbereder dere på havets bølger”.⁸ Klassemedlemmene drøftet dette verset og hvordan Herren forberedte jaredittene til deres reise. En elev fortalte at hun var midt i en prøvelse, som hun beskrev som det mest ødeleggende hun noensinne hadde opplevd.

Så ble det stilt et spørsmål som jeg tror var inspirert av Den hellige ånd. Hva har Herren allerede gjort for å forberede deg til denne prøvelsen – selv før den fant sted? Hvilke erfaringer har han allerede gitt deg, og hvilke lærdommer har han allerede gitt deg som du kan benytte deg av nå? For et stort spørsmål for å få oss til å tenke på hvordan Frelseren strekker seg ut til oss i kjærlighet, selv når det betyr å forutse våre behov. Vedkommende som gjennomgikk prøvelsen, talte om mange måter Herren hadde forberedt henne på. Hun innså at hun hadde erfaringer hun kunne nyttiggjøre seg av, og en dyp forståelse og et vitnesbyrd om prinsippene hun trengte for å vite hvordan hun skulle respondere på denne prøvelsen med stor tro. En rekke andre av klassemedlemmene fortalte hvordan de hadde blitt støttet av Herren i sine prøvelser, og hvordan de har fått vite at han elsker dem og ønsker å velsigne dem.

Når du hjelper elevene å se Herrens hånd for å velsigne de menneskene vi blir kjent med i Skriftene, vil du være i stand til å hjelpe dem også å gjenkjenne den rollen han nå spiller i deres liv. Som Mormons bok oppfordrer til, kan vi hjelpe dem å huske “hvor barmhjertig Herren har vært mot menneskenes barn”.⁹

Nå noen tanker om den andre halvparten av utsagnet: Behovet for å fokusere på våre elever. Vi lever i en tid da mange unge og unge voksne strever med ubesvarte spørsmål og er forvirret av verdens mange røster. For å skjære gjennom støyen, må de forstå sann lære. Akkurat som det alltid har vært, trenger de at vi har moralsk mot til å undervise og vitne om evige sannheter. Hvordan kan vi så holde fast på det – og bygge videre på det – for å dekke deres behov? Hvordan kan vi bedre fokusere ikke bare på å undervise i sannheten, men på å hjelpe våre elever å lære sannheten?

Én måte å gjøre dette på er gjennom den Kristuslignende egenskapen empati. Empati er evnen til å forstå og dele følelsene til en annen person. Ekte empati bringer folk sammen, den stimulerer til kontakt og hjelper folk å føle at de ikke er alene. Den er en avgjørende del av å skape en følelse av tilhørighet. Denne egenskapen er en nøkkel til å reagere effektivt på en elev med et spørsmål og effektivt lede en drøfting i gruppen, der mange elever lytter omhyggelig med uuttalte spørsmål.

Forskning viser at de som strever med tro, vanligvis ikke kommer bort på grunn av læren. De kommer bort fordi de stiller sine spørsmål i sammenheng med personlige erfaringer som får dem til å se disse tingene gjennom bestemte linser – ofte gjennom linser som at de ikke passer inn, eller gjennom hjertesorg eller uinnfridde forventninger. Hvis vi besvarer deres spørsmål uten empati, uten å forstå sammenhengen, vil vi kanskje ikke gi den hjelpen de trenger. Enda verre, hvis vi er avvisende, dømmende eller defensive, vil vi miste tillit og anledningen til å ha positiv innflytelse i deres liv.

Frelseren var det fullkomne eksempelet på å være “sannheten tro i kjærlighet”.¹⁰ Hans omgang med andre var fylt med empati, alltid skreddersydd til individuelle behov og forståelse. Som følge av dette følte de som opplevde at de ikke holdt mål, eller ikke passet inn som den ideelle disippel, fremdeles hans kjærlighet og kom nærmere ham. De innså at de trengte ham.

Et annet vidunderlig eksempel kommer fra dette års studium av Lære og pakter. Kapittel 88 inneholder Herrens instruksjoner til profetenes skole. Læreren skulle komme før elevene og forberede seg selv og rommet. Han ble også instruert til å hilse elevene med disse ordene:

“Jeg hilser dere i vår Herre Jesu Kristi navn som tegn på eller for å minnes den evige pakt, og i denne pakt mottar jeg dere i fellesskapet med en beslutning som er fast, urokkelig og uforanderlig, om å være deres venn og bror gjennom Guds nåde i kjærlighetens bånd og vandre ulastelig i alle Guds bud med takksigelse evindelig og alltid.”¹¹

Selv om det ikke ville være hensiktsmessig å begynne hver Seminar- eller Institutt-klasse på denne måten, er denne hilsenen svært lærerik og full av betydning. Som søster Virginia Pearce spurte: “Kan du forestille deg et læringsmiljø som er bygget på en slik bekreftelse på kjærlighet og forpliktelse fra og til dine medelever? Kan du forestille deg den personlige tryggheten de må ha følt – og energien som ellers ville ha blitt brukt til å forsvare og beskytte seg selv og som var tilgjengelig for dem til å lære og vokse og forandre seg? Kan du forestille deg Den hellige ånds kraft i et rom der hver deltager har lovet å være en venn og bror gjennom Guds nåde i kjærlighetens bånd?”¹²

Bare tenk på hvordan det ville forandre våre klasser og hvordan det ville velsigne den enkelte elev. Tenk deg for eksempel en ung mann som heter Alex, som spør: “Hva gjør jeg hvis jeg ikke er enig i alle Kirkens retningslinjer?” Hvordan kan du svare på en måte som viser din kjærlighet og empati? Han vil selvfølgelig ha behov for å forstå profetenes rolle og betydningen av lydighet. Dette er imidlertid kanskje ikke det mest verdifulle umiddelbare svaret, og det er kanskje ikke tilstrekkelig for noen som er oppriktig engasjert i en kamp. Før vi svarer på et spørsmål eller leder en drøfting, kan vi gjøre klokt i å prøve å forstå vedkommende som spør eller gruppen som har drøftingen. Så hvis du hadde mulighet til virkelig å snakke med Alex, hva annet ville du trenge å vite, og hva annet ville han trenge fra deg?

Og vi kan be om evnen til å sette oss i hans sko og prøve å forestille oss hva han føler. Alex stiller sannsynligvis ikke dette spørsmålet som en mental øvelse eller ganske enkelt for å forstå læren. Alex har en historie. Han har erfaringer og relasjoner, noen av dem har vært positive og andre har det ikke. I dette tilfellet føler Alex seg faktisk litt utenfor når han går i Kirken eller på Institutt. Under drøftinger som omhandler evangeliet føler han seg annerledes enn mange av dem som uttaler seg. Han lurer på om noen av de andre føler slik han gjør – men ingen har noen gang synes å ta opp hans konkrete spørsmål. Disse opplevelsene har forårsaket at han føler seg alene i Kirken. Da han prøvde å dele sitt perspektiv, følte han seg ikke hørt eller forstått. En gang kom en lærer med en kommentar om skjegget hans. Senere tok en medelev lett på en sak som Alex følte var viktig. Han begynte å føle seg dømt og noen ganger til og med sint.

Men det er noe annet du trenger å vite og huske om Alex. Han er fortsatt her. Han kom til klassen. Han kommer fordi han er glad i evangeliet og Kirken. Han prøver å holde fast ved sin tro og han prøver å gjøre det som er rett. Han prøver også å finne ut av alt han har hørt og opplevd i Kirken, hva som er sanne læresetninger og hva som er kulturelle normer eller til og med unøyaktigheter som velmenende medlemmer har videreført. Han er fanget midt i en følelsesmessig kamp, og han ønsker å få vite Herrens vilje. Hvordan skulle du kunne vite alt dette om Alex hvis du ikke lyttet og søkte empati? Nå som du kjenner Alex litt bedre, forstår du at han ikke bare spør om Kirkens retningslinjer. Spørsmålet hans er ikke bare: “Er Kirken sann?” Det han ønsker å vite er: “Er Kirken bra?” “Er det plass for meg?” og “Hvordan passer jeg inn når jeg synes å være den eneste som har tvil og spørsmål?”

Du kan hjelpe Alex å tenke på spørsmålene hans og omformulere dem med et evig perspektiv. Noen ganger kan det å stille det rette spørsmålet være en viktig del av å motta svar fra vår Fader i himmelen. Men å ha nok kjærlighet og empati til å forstå ham og anerkjenne bakgrunnen for hans spørsmål, vil hjelpe deg å gi den støtte og veiledning han trenger. Dette er ikke lett og kan til og med virke litt skremmende. Men jeg ber dere ikke om å lede hver drøfting eller besvare ethvert spørsmål fullkomment. Jeg ber dere om å lytte, vise empati og hjelpe dem å føle vår himmelske Faders kjærlighet til dem. Kan dere forestille dere den personlige tryggheten Alex og hans klassekamerater vil føle og den energien som tidligere vil ha blitt brukt til å forsvare og beskytte seg selv og som nå er tilgjengelig for dem til å lære og vokse og forandre seg? Kan dere forestille dere Den hellige ånds kraft i et klasserom fylt av vennskap og kjærlighetens bånd?

Husker dere eldste Dale G. Renlunds råd fra forrige generalkonferanse? Han fortalte om en pasient som hadde vært innlagt på sykehus flere ganger for behandling av alkoholrelaterte sykdommer. En lege under opplæring kommenterte at hun følte at det var urettferdig at hun måtte bruke mange timer på å ta seg av denne pasienten fordi situasjonen hans var selvforskyldt.

Eldste Renlund hørte en annen lege respondere ved å si: “Du ble lege for å ta deg av mennesker og arbeide for å helbrede dem. Du ble ikke lege for å dømme dem. Hvis du ikke forstår forskjellen, har du ingen rett til å få opplæring ved denne institusjonen.”¹³

Du og jeg ble ikke lærere i Jesu Kristi evangelium for å dømme våre elever. Vi ble lærere fordi vi ønsket å vise dem vei til Mesterlegen. Bare Jesus Kristus har rett til å dømme og bare han kan helbrede. Bare ved å fokusere hver dag på ham – på hans eksempel, hans læresetninger og hans løfter – kan vi hjelpe dem å oppdage den helbredelse og rettledning de trenger. Uansett hvilke endringer vi har i vår tilnærming til undervisning og å få kontakt med våre elever, vil én ting aldri forandre seg. Den viktigste måten vi kan bidra til å øke troen til den oppvoksende generasjon på, er i større grad å sette Jesus Kristus i sentrum for vår undervisning og læring ved å hjelpe dem å lære ham å kjenne, å lære av ham og bevisst arbeide med flid for å bli ham lik. Når ditt vitnesbyrds flamme blir ledsaget av dyp kjærlighet til elevene, vil du være i best mulig stand til å hjelpe dem å forstå og stole på hans læresetninger og hans forsoning, og til å kvalifisere seg til hans lovede velsignelser. I Jesu Kristi navn. Amen.

Nå vil jeg gjerne å gå hit bort til bror Bigelow og bror Smith.