37:2

Paneldiskusjon

Årlig opplæringssending for S&I 2021

Tirsdag 19. januar 2021

Bror Chad H Webb: Takk for at dere er her sammen med meg. Dette er bror Rory Bigelow. Han er vår assisterende driftsadministrator med ansvar for ting i Kirkens kontorbygning, herunder HR, finans og lokaliteter og løsøre. Dette er Adam Smith, vår assisterende undervisningsadministrator, som samarbeider med våre avdelinger, herunder opplæring, pensum, elevtjenester og annet.

Når vi nå begynner, vil jeg bruke litt tid for å gi litt sammenheng og perspektiv på hvor vi håper å ende opp. Akkurat nå, i Seminar og Institutt (S&I), gjør vi en fantastisk jobb med å dekke behovene til mange av våre nåværende elever. Men realiteten er at de som deltar, vanligvis er de som deltar aktivt og er engasjerte medlemmer av Kirken. Andre blir ikke generelt påvirket, og sannheten er at innskrivningen i S&I-programmene på verdensbasis er synkende.

Vårt største håp er å endre dette. Vi håper at S&I kan spille en mer betydelig rolle i det presserende behovet for å “samle” en hel generasjon ungdom og unge voksne. Dere husker at president Nelson underviste at Israels innsamling er verdens viktigste arbeid. Det omfatter naturligvis misjonærarbeid og tempelarbeid, men president Nelson sa at det også omfatter å bygge opp tro og vitnesbyrd i hjertet til dem vi tjener. Han sa at hver gang vi gjør noe som hjelper noen å inngå og holde sine pakter med Gud, hjelper vi til med Israels innsamling.

Vi er bekymret for at vi mister noen av våre ungdommer og unge voksne. Istedenfor å snakke om å være tapt eller funnet, refererer Skriftene oftere til dette som adspredt og samlet. Det er noen som strever med troen. Men vi vet hvor de er, det er ikke tapt for oss. Men de er adspredt på grunn av verdens innflytelser, og kan ha fjernet seg bort fra oss. Vi har en enestående mulighet og et presserende behov for å hjelpe til med å “samle” denne delen av Israel.

Måten vi vil gjøre dette på, er ved å skape opplevelser som fører til omvendelse, relevans og tilhørighet, og ved å gjøre disse opplevelsene tilgjengelig for så mange som mulig. Og vi vil gjøre dette samtidig som vi holder oss tro mot vår opprinnelse. Vi ønsker ikke å endre på ting bare for endringens skyld. Vi vil fortsette å undervise evangeliet slik det finnes i Skriftene og ved Den hellige ånds kraft. Men for å skape disse opplevelsene, må vi gjøre noen justeringer.

Vi trenger å flytte oss:

Fra å snakke og fortelle til å engasjere og invitere.
Fra å fortelle elevene hvor de skal være til å møte dem der de er.
Fra bare å prise det ideelle til også for å hedre vanskelighetene.
Fra sosiale aktiviteter til meningsfylt sosialt samspill.
Fra et fokus på studiepoeng og avslutningshøytideligheter til et fokus på åndelig vekst og å bli.
Fra passive elever som blir påvirket til aktive deltagere som er redskaper for Den hellige ånd.

Vi vil ha møter med programadministratorer, våre Seminar-rektorer, Institutt-ledere og koordinatorer for å bidra til å definere klarere undervisnings- og læringsopplevelser og forventninger, for å gi opplæring og veiledning, og gi beregninger for å hjelpe oss å finne ut om vi lykkes.

Opplæringen og ressursene dere kommer til å få, og endringene som vil bli gjort, vil alle bli gjort med hensyn til målet om å samle Israel – ved å skape opplevelser som dekker behovene til alle ungdommer og unge voksne, og ved å gjøre dem mer tilgjengelig. Vi vil fokusere på dette målet i de neste tre årene i første omgang. Da vil vi evaluere vår fremgang og gjøre ytterligere justeringer.

Min oppfordring til hver av dere er å delta sammen med president Nelson i det største arbeidet på jorden – det presserende behovet for og muligheten til å samle Israel, til å samle dem som vil la Gud råde i sitt liv. Bemerkelsesverdige ting vil skje, til og med mirakler. For en velsignelse det vil være å være en del av det.

Så før jeg spør deg om noen av endringene i Seminar og Institutt, kan jeg bare spørre deg: “Hva vil aldri endre seg?”

Bror Rory Bigelow: Én ting jeg tror vil forbli det samme, er vårt overordnede mål. Vi er til for å hjelpe ungdom og unge voksne å forstå og sette sin lit til Jesu Kristi læresetninger og forsoning. Vi ønsker å hjelpe dem å kvalifisere og forberede seg til velsignelser som venter dem. Og det kommer aldri til å endre seg. Vårt overordnede fokus kommer til å være dem, og vi kommer til å være glad i dem. De er betydningsfulle. Og vi ønsker å hjelpe hver eneste en av dem å ha den rette opplevelsen i Seminar og Institutt.

Bror Adam Smith: Jeg vil også tilføye at vi alltid vil fokusere på elevens behov, som du henviste til – at vi må være oppmerksomme på hva våre elever trenger i klasserommet, at Skriftene står sentralt i det vi gjør for å hjelpe til med å dekke dette behovet, og at Frelseren er sentral i hele denne opplevelsen.

Jeg tror også to andre ting som aldri vil endre seg, er at vi alltid vil være lojale mot profetiske prioriteringer og den rettledning vi får fra profeter og apostler. Og vi vil alltid arbeide med flid etter å ha Den hellige ånd med oss i vårt eget liv, når vi forbereder oss, og spesielt når vi er i klasserommet med elevene.

Bror Webb: Takk for at du sa dette. Jeg tror det er veldig viktig. De tingene som er aller viktigst, vil aldri endre seg. Kjernen i hvem vi er vil aldri endre seg.

Når vi snakker om hva som endrer seg, denne sendingen er annerledes. Vi gikk fra En aften med en generalautoritet på denne tiden av året til denne verdensomspennende opplæringssendingen. Kan en av dere si noe om hvorfor denne endringen er gjort?

Bror Bigelow: Det er mange grunner, men jeg tror det er viktig å kjenne til to store. Og den første er at vi i lang tid – siden 1912, da vi startet Granite Seminar – har fokusert mye av vår opplæringssyklus rundt en USA-sentrert type akademisk kalender. I 1991 forandret ting seg for oss. I 1991 hadde vi faktisk flere elever utenfor USA enn vi hadde i USA.

Etter hvert som vi fortsatte å vokse internasjonalt, ga det ikke mening at vi skulle fortsette å operere med en kalender som er basert på USAs akademiske kalender. Det er en av grunnene – et ønske om i den forbindelse å endre til en kalender som er en årlig kalender, istedenfor en akademisk kalender for den nordlige halvkule.

Den andre – om jeg bare kunne tilføye – jeg tror den andre er et skifte i vår filosofi og hvordan vi tilnærmer oss opplæringen. I lang tid var det nesten som om vi løp et stafettløp med stafettpinne. Hovedkontoret skulle forberede opplæring og prioritering, og så, på konferansen for områdeledere, ville vi ha med oss denne stafettpinnen til områdelederne. Deretter overleverte de den i sin tur til sine områder i områdeopplæringen.

Nå ser vi mer på det gjennom linsen til konferansen for områdeledere eller opplæring der det handler like mye om å rådføre seg med hverandre og skape retningen sammen. Og at det å flytte vår konferanse for områdeledere fra april til oktober, gjør det mulig for oss å møte dem i oktober og deretter være forberedt på – akkurat nå, i januar – en opplæringssending for hele verden.

Bror Webb: Det taler om en annen endring. Vi har faktisk omtrent halvparten så mange områdeledere som vi en gang hadde. De har blitt trukket inn i våre råd mye mer enn de var før. Som deretter muliggjør at behovene i hvert av områdene over hele verden blir bedre representert i disse rådene og at kommunikasjonen flyter friere, i et råds ånd. Jeg tror det er veldig viktig.

En annen endring mange spør om – og vi setter virkelig pris på alles villighet til å tilpasse seg denne endringen når vi går videre med den nye årskalenderen som følger Kom, følg med meg istedenfor en akademisk kalender med vårt pensum. Adam, vil du snakke om denne endringen?

Bror Smith: Det gjør jeg gjerne. Det var rundt mars 2019 da vi bestemte oss for å ta dette første skrittet for å innrette undervisningsmateriellet for Seminar og Institutt med kurset Kom, følg med meg. Jeg tok med meg et sitat fra eldste Clark som jeg ønsker å lese ord for ord, fordi jeg synes det er så virkningsfullt.

Da det ble bekjentgjort til verden sa eldste Clark: “Herrens profet reiste seg på generalkonferansen og sa: ‘Vi trenger en hjemme-sentrert kirke-støttet undervisning av evangeliet.’¹ Og fordi han sa det endret det alt.”

Vi bestemte oss for at på høsten i 2019 – som dere husker – begynte vi å studere Det nye testamente, i januar 2020 begynte vi med Mormons bok. Vel, rundt høsten 2019, hadde vi noen skoleintegrerte Seminar-programmer som kom til oss og spurte om de kunne prøve noe. De ønsket å prøve å undervise i Seminar-pensumet tettere tilpasset til leseoversiktene i Kom, følg med meg. Vi tenkte at vi trolig kunne lære noen virkelig interessante ting, så vi ba dem om å gjøre det.

Vi innkalte et forskningsteam til å snakke med elever og foreldre og Seminar-lærere og -administratorer og sammenligne deres resultater og erfaringer med programmene som holdt seg til det mer tradisjonelle ni-måneders pensumet – holde fast ved Skriftene, men fremdeles undervise Seminar-pensumet i vår ni måneder lange kalender.

Det vi lærte av denne forskningen var – jeg syntes det var virkelig inspirerende. Litt overraskende også. Det vi lærte var at elevene egentlig ikke lot seg plage av repetisjon. Vi fant også ut at elevenes forståelse av Skriftene var den samme i begge.

Bekymringen var at ved å følge kalenderen i Kom, følg med meg vil det være visse ting elevene går glipp av i et Seminar-klasserom på grunn av sommerferien eller påskeferien eller høstferien. Men elevenes forståelse av Skriftene viste seg å være den samme.

Det som var annerledes vekket virkelig vår oppmerksomhet. Det var en betydelig – og statistisk sett var det virkelig betydelig – en betydelig økning i antall elever som kom til klassen forberedt til å lære hva leksjonen var den dagen – en betydelig økning i antall elever som ga meningsfylte kommentarer og deltok meningsfylt i klassen.

Det jeg fant mest spennende, var at det var en betydelig økning i antall elever som leste i Skriftene hjemme i tillegg til Seminar. Da vi så denne forskningen og så sammenligningen, forsto vi virkelig at ved å gjøre denne endringen, ville vi velsigne elevene og vi ville velsigne familier. Det understreket også noe annet eldste Clark underviste oss ofte om da han var vår skolesjef.

Han underviste oss om å hjelpe elevene å få en opplevelse av dyp læring og omvendelse mens de er sammen med oss. Ved å innrette oss etter Kom, følg med meg, tror jeg det hjelper oss med å lette litt av denne byrden med å dekke det vi trenger å dekke. Vi vil alltid være trofaste mot Skriftene, de vil alltid være sentrale. Kom, følg med meg lar oss å gå gjennom en bok med hellig skrift fra begynnelse til slutt. Men vi vet at vi ikke kan dekke alt, så vi kan fokusere på elevenes behov, knytte dem til Frelseren, gjøre det i Skriftene og gjøre det ved Den hellige ånd.

Men vi ønsket ikke å ignorere at det er et problem her, at med en hvilken som helst skolekalender, hvor som helst i verden, er det alltid en ferie så lenge de går på skolen, vanligvis rundt to til tre måneder lang. Det er to til tre måneder med Skriftenes innhold som elevene ikke får i Seminar. Som lærere i hellig skrift gir det oss grunn til bekymring.

Så der Kjenn læren alltid har vært viktig siden det ble innført, tror jeg at dette til og med kaster mer lys over det og øker dets betydning. Hvis lærere vil fokusere på å undervise leksjonene i Kjenn læren hver uke, uavhengig av skolekalenderen rundt om på kloden, vil elevene få de mest grunnleggende og viktigste elementene. Jeg tror noen ganger, fordi lærere er så gode og ønsker å dekke skriftstedbolken, kan Kjenn læren bli overlatt til slutten “når jeg har tid til det”, og vi har aldri tid. Det er så mye å undervise.

Noen ganger kan Kjenn læren nesten bli sett på som noe perifert til det Seminar gjør. Men egentlig er Kjenn læren grunnleggende for det vi gjør. Det hjelper oss å nå vårt mål og det profetene har bedt oss om å gjøre. Ved å fokusere på Kjenn læren er vi i stand til å ta opp det som ikke dekkes av skolekalenderen, og vi er i stand til å innrette oss etter Kom, følg med meg på en måte som velsigner elever og familier.

Bror Webb: Jeg husker da vi viste forskningen til eldste Johnson og snakket om denne muligheten. Helt fra begynnelsen av ønsket han at vi skulle innrette oss etter Kom, følg med meg på grunn av måten det velsigner familier på og knytter sammen deres studium i hjemmet. Men han var også veldig bekymret, som vi var, for om elevene ville gå glipp av visse emner i noen deler av verden på grunn av skoleferiene. Den siste uken av Frelserens liv vil kanskje ikke bli undervist i Seminar, eller Det første syn eller noen svært betydningsfulle hendelser og prinsipper i evangeliet.

Som du sa, da vi drøftet muligheten for å fokusere på leksjonene i Kjenn læren og inkludere dem, selv om de gikk glipp av dem i feriene – og kanskje lage noen oppsummeringsleksjoner, noen broer for å hjelpe dem å koble seg på hvis de kommer tilbake fra en ferie og ikke hopper rett inn i kalenderen for Kom, følg med meg, men begynner med noen bro-leksjoner om det de gikk glipp av, og så ta opp igjen leseplanen for Kom, følg med meg – vil vi kunne få fordelene du beskrev ved å samkjøre med kalenderen for Kom, følg med meg men også fjerne bekymringene vi hadde om det de kanskje ville gått glipp av. Så må vi også stole på familier og enkeltpersoner som skal studere disse kapitlene når de ikke er sammen med oss, at de vil få en opplevelse og gjennom Den hellige ånd lære de tingene de trenger å lære. Det er en veldig god forklaring. Takk.

En annen ting mange spør om, er endringen i lesekravene – fra kravet om å lese kursteksten til den daglige vanen med å studere Skriftene. Hva kan du fortelle oss om denne avgjørelsen?

Bror Smith: Vi er alle klar over kravene til å fullføre Seminar og vitnemål fra Seminar, at vi holder oversikt over fremmøtet og oppfordrer dem til å lese kursteksten. Og så har vi vår læringsvurdering. Vi gjør en liten tilpasning til lesekravet fra å fullføre de fire standardverkene på den tiden de er i Seminar til å oppfordre dem til å få en vane for daglig skriftlesning.

Vi tilbragte mye tid sammen med våre områdeledere – og til og med et stort antall regionledere – over hele verden og drøftet hva vi ønsket skulle skje i elevenes liv, deres sinn og hjerte som følge av deres opplevelser i både Seminar og Institutt.

Mens vi snakket om Seminar-opplevelsen og hva vi håper skal skje i en elevs liv, snakket vi om å vende tilbake til et skriftlesningskrav i Seminar. Men vi innså at det vi virkelig ønsket å understreke, det som betydde mest, var vår evne til å hjelpe en elev å skape en daglig vane som ville følge dem gjennom hele livet.

Jeg har med et annet sitat. Det er fra vår håndbok Undervisning og læring i evangeliet, men jeg synes det oppsummerer dette så bra. Det lyder: “Det er få ting lærere kan gjøre som vil ha en sterkere og mer langvarig innflytelse til det gode i [elevenes liv], enn å hjelpe dem å lære å elske Skriftene og studere dem [daglig].”³ Hvis vi ønsker at et vitnemål fra Seminar skal symbolisere en meningsfylt, dyp og omvendende opplevelse over fire år, må skriftstudium være en del av det.

Det er mange måter å måle elevenes engasjement med Skriftene på, men vi ønsket å fokusere på å måle det som betyr mest, og det er å hjelpe elevene å skape en personlig vane med daglig skriftstudium. Vi har satt dette sammen med noen gode ressurser for ledere i tjeneste som vi håper at lærere og ledere i tjeneste får tilgang til. Fordi de støtter opp om kravet ved å hjelpe elevene å skaffe seg ferdigheter og sette seg mål og lære å få kontakt med sin Fader i himmelen og sin Frelser gjennom Den hellige ånd i Skriftene. Men vi tror at dette kravet fører til det som betyr mest, og hva vi egentlig ønsker at et vitnemål skal representere.

Bror Webb: Så vi vil fortsatt oppfordre til å lese kursteksten. Det daglige lesekravet, eller det som blir forventet, må være i studiekurset.

Så vi håper at alle Seminar-elevene fortsatt vil lese studiekurset. Vi håper at de fortsatt vil sette seg mål for å gjøre det meningsfylt slik du nevnte. Men kravet for å få studiepoeng vil være 75 prosent av de dagene de møter i semesteret. Vi vil ikke definere hva det vil si å lese daglig. Men når de engasjerer seg i skriftstudium hver dag på en eller annen måte, 75 prosent av tiden, vil det være et insentiv for å oppmuntre dem til å ha denne opplevelsen som en del av sin Seminar-tid.

Bror Bigelow: Jeg er glad for at du nevnte at målet kan være annerledes og vårt ønskede resultat for enkeltpersoner – at de leser i Skriftene hver eneste dag. I noen deler av verden hvor vi har Seminar, har de ikke engang Skriftene i trykt format hvor de kan lese dem. Så for å skape en norm som passer for hele verden – dette gjør det mulig for oss å gjøre det. Det gir oss muligheten til å si: “Vi ønsker at du skal forbedre ditt forhold til vår himmelske Fader gjennom ordet”. Og det vil skje gjennom en daglig vane med å studere Guds ord.

Bror Webb: Så benytt anledningen hver dag til å høre Hans røst.

Bror Bigelow: Nettopp.

Bror Webb: Det er også en tillitserklæring til lærerne, ikke sant? Å arbeide individuelt med elevene for å skape deres opplevelse i samsvar med deres behov og evner. Og vi stoler på dere. Det er derfor vi ikke definerer hva dette betyr mer enn vi har.

Bror Bigelow: Nettopp.

Bror Webb: Takk. Disse endringene har naturligvis allerede blitt bekjentgjort og implementert, og vi verdsetter all deres innsats for å anvende dem på best mulig måte for å velsigne elevene. En annen endring, eller kanskje elefanten i rommet, er pandemien og hva som har skjedd i løpet av de siste månedene i våre klasserom med så mange forstyrrelser og endringer med læring via Internett og andre endringer som er kommet på grunn av pandemien. Rory, hva vil du si vi har lært av pandemien, og hva vil endre seg på grunn av den?

Bror Bigelow: Jeg tror først og fremst – og du nevnte det i dine kommentarer til å begynne med i dag – at vi har innsett at vi har flotte mennesker som arbeider og tjener sammen med oss. Hvis du legger til Kirkens skoler og alle misjonærer og kalte lærere og heltidsansatte, deltidsansatte, er det rundt 60 tusen mennesker i verden. Og de er veldig, veldig flinke. Men jeg tror det som har skjedd med pandemien, er at den har vært en liten oppvekker for oss angående en ferdighet som vi kanskje ikke hadde.

Med fare for å fortelle om en personlig erfaring, ble min hustru og jeg, for omtrent syv år siden, bedt om å virke som misjonspresidentpar i en misjon i Brasil. Vi dro etter å ha studert portugisisk – jeg tjente spansktalende som ung mann, så det var et nytt språk for oss – men vi trodde at vi hadde et visst nivå eller en viss ferdighet med hensyn til å snakke portugisisk.

Jeg husker den første dagen da vi kom til misjonen og den avtroppende misjonspresidenten hentet oss til misjonshjemmet. Eiendomsforvalteren var der, og da vi gikk inn på kjøkkenet, sa han: “Du kommer til å trenge å bestille vann.” Han la hånden sin på vannkannen der, og så sa han: “Du trenger å skaffe en ny vannflaske her.” Jeg fikk panikk, fordi jeg innså at jeg ikke kunne si vannflaske på portugisisk. Jeg hadde lært andre ting. Vi hadde studert, vi trodde vi forsto. Jeg sa til ham: “Kan du gjøre det for meg? Vil du gjøre det?” Og han sa: “Ja visst.”

Det han ikke så, var da han ringte i telefonen, at jeg snudde ryggen til ham, tok opp et lite kort og skrev ned ord for ord hvordan jeg skulle bestille vann. Jeg tenkte at min familie, vi kommer til å dø om to uker fordi jeg kanskje ikke får tak i vann.

Denne erfaringen var et øyeblikks klarhet som viste meg at jeg ikke visste det jeg trodde jeg visste. Jeg tror pandemien har gjort det for oss. Vårt nivå eller vår dyktighet – vår grad av dyktighet i levering av religionsundervisning på Internett, er ikke der den trenger å være. Noen har tilpasset seg raskt som om ferdighetene var medfødt, og de har vært i stand til å gjøre det. Andre kanskje ikke så mye.

Jeg tror noe av det vi har lært, og som vi må fortsette å lære, er at vi må fortsette å gjøre noe med det, kanskje oppskolering – er uttrykket å bruke. Vi trenger å finne måter å forbedre vår kapasitet på.

Du nevnte noe i din åpningstale. Jeg fortsetter å henvise til det, men jeg tror dette er veldig viktig. Fra eldste Clark, da han sa: “Uansett hvilken grad av lydighet, håp eller nestekjærlighet vi har, uansett nivå av profesjonelle ferdigheter og evner vi har tilegnet oss, vil det ikke være tilstrekkelig for arbeidet som venter oss.”⁴

Noe av det jeg tror kommer ut av pandemien for meg personlig, er et sterkt ønske om å forbedre meg, å sørge for at jeg oppfyller Herrens forventninger, voksende forventninger, i denne svært annerledes verdenen som vi har akkurat nå. Hva kommer den til å gjøre med undervisningen på nett? Jeg vet ikke. Adam, hva vil den gjøre for vår undervisning på nett? Jeg tror kanskje du kan besvare på dette spørsmålet best.

Bror Smith: Da vil jeg gjenta det du sa. Jeg tror vi lærte to svært viktige ting fra pandemien som vi skal bruke fremover. Det ene er, som du nevnte, vi arbeider sammen med de beste menneskene. Våre heltidslærere, våre frivillige, de er så villige og vidunderlige og innviede. De befant seg på et vanskelig sted og utførte en fantastisk jobb.

Vi fikk også muligheter til å forbedre oss. Og jeg tror vi har lært bedre hvilke spørsmål vi må stille for å få de svarene vi trenger.

Én ting vi har gjort i Kirkens kontorbygning, er at vi har organisert en avdeling for digital læringsledelse. Det betyr at det er en avdeling med eksperter som skal hjelpe oss å utvikle Seminar og Institutt-tilbud på Internett. Grunnen til at vi har kalt det digital læringsledelse, er fordi ordene på nett kan bety så mange forskjellige ting. Det vi egentlig mener er en hvilken som helst ekstern levering ved hjelp av teknologi, enten det er en hybrid eller videokonferanse eller asynkront – det er så mange forskjellige måter vi kan se på det på.

Men jeg tror det vi har lært er: Hvilke spørsmål trenger vi å stille? Vi begynner å stille disse spørsmålene, slik at vi kan bygge opp ressurser og en infrastruktur og et program for å hjelpe til med å støtte det som vil være et voksende digitalt tilbud av både Seminar- og Instituttklasser.

Når covid forsvinner, som vi alle håper blir snarere enn senere, vil ikke etterspørselen bli like stor, men den vil være større enn den var før, fordi vi faktisk har nådd noen elever som vi ikke har nådd før. Vi har vært i stand til å velsigne liv og familier som vi ikke har velsignet før, fordi vi på en måte er tvunget til denne leveringsmåten, og nå ser vi fordelene ved den. Nå kjenner vi spørsmålene vi må stille for å bli bedre, og vi gjør virkelig en samordnet innsats for å lære disse svarene. Så jeg tror det vil komme spennende ting.

Bror Webb: Noen har spurt: “Vil vi noen gang komme til et punkt hvor vi faktisk har en øremerket arbeidsstyrke for Internett?” Jeg vil bare si at vi fremdeles jobber med disse spørsmålene. Det er svært mulig at dagen vil komme hvor det vil være heltids Seminar-lærere som underviser utelukkende på Internett. Men det er også sant at vi alle trenger den grunnleggende forståelsen av hvordan vi effektivt kan undervise på nett. Vi kan alle på et eller annet tidspunkt bli kalt på til å gjøre det. Og når vi blir det, ønsker vi selvfølgelig å gjøre det så godt vi kan. Vi har sett noen lærere som har gjort det bemerkelsesverdig godt. Vi har sett lærere som har firedoblet sine innskrivninger i Institutt-programmer fordi de har så effektive Internett-klasser. Så viktigere enn hvordan organisasjonsstrukturen er, kan vi lære de ferdigheter som er nødvendige for å gi effektiv undervisning på nett og virkelig velsigne mennesker gjennom den leveringsmetoden?

Etterhvert som vi lærer mer om dette, vil vi gi opplæringsmuligheter slik at folk kan gjøre det aller beste for å levere en effektiv religionsutdannelseserfaring. Jeg syns dette var gode kommentarer. Takk.

Bror Bigelow: Denne justeringen med opplæring på nett, jeg tror ikke den er et fullstendig avvik fra det vi har gjort tidligere. Men vi må tilpasse oss, kanskje til og med ansette flere Institutt-lærere på deltid, Seminar-lærere på deltid. Nettet gir en anledning til å undervise, men det trenger ikke være heltid.

Bror Webb: Men ingen kommer til å bli tvunget inn i disse endringene. Vi vil gjøre disse tilpasningene ettersom vi går fremover og når nye muligheter blir tilgjengelige. En av grunnene til det vil jeg bare nevne kort. Vi har et økende antall kvinner i arbeidsstyrken. Vi er så takknemlig for de bidrag de gir. Noen av dem velger, på grunn av familiens omstendigheter, kanskje å undervise deltid eller undervise på nett eller av en hvilken som helst grunn.

Det er også sant at siden vi har hatt flere kvinner i arbeidsstyrken har muligheter til lederskap for dem økt. Jeg skal bare nevne at vi har 10 avdelingsledere i Kirkens kontorbygning, og tre av dem er nå kvinner. Og de ble ikke utpekt eller ansatt i disse stillingene fordi de er kvinner, de var de best kvalifiserte kandidatene for disse stillingene, og bidrar fantastisk til det arbeidet vi gjør.

Men det er bare et eksempel, ettersom vår organisasjon vokser, vil dette skje, så vel som med regionledere, med fakultet eller programadministratorer. Og jeg vil også nevne det for dem, fordi det er en endring i vår arbeidsstyrke, og vi må være oppmerksom på det. De som er programadministratorer, trenger å være mer oppmerksomme på forskjellige perspektiver og rådføre seg med hverandre og trekke på andres erfaring og tilegne seg fra deres perspektiver.

Jeg tror bare det er noe vi må være oppmerksomme på for å dra nytte av en mer mangfoldig arbeidsstyrke. Og jeg vet at dette gjelder spesielt for ansatte, men det gjelder også for en verden full av lærere, menn og kvinner fra alle slags bakgrunner, som kalles lærere, som har så mye å tilby at vi trenger å lytte til og forstå deres perspektiv og erfaring, slik at vi kan velsigne våre elever i vår organisasjon.

Bror Bigelow: Mange er kanskje ikke klar over dette, men vi er begynt å opprette felt-team. Det gjør det mulig å ha pensumforfattere fra hele verden, opplæringstjenester enkeltvis og opplæringslag, kanskje fra forskjellige deler av verden. Og det hjelper oss å ha et mye bedre syn på hva som skjer i verden istedenfor bare et snevert syn.

Bror Webb: Takk. Adam, kan vi snakke med deg igjen? Det har skjedd mye nyskaping i Institutt. Mange er interessert i dette og har bidratt til denne innsatsen. Hva ville du gi oss som en oppdatering om nyskaping i Institutt?

Bror Smith: Vi har helt klart dedikert mye tid og ressurser, og mange flotte Institutt-ledere og -lærere, og sett på ting som å forandre et fysisk miljø eller nye kurstilbud, eller til og med bare å tilpasse kurstitler. Og alt dette er vidunderlig. Jeg tror kanskje det viktigste vi gjør, er at vi lytter til våre Institutt-elever, spesielt med fokus på å lytte til de elevene som kunne vært sammen med oss, men ikke er det. Kanskje de kom en gang og ikke kom tilbake, eller kanskje de ikke har kommet til Institutt i det hele tatt ennå. Så vi fokuserer på å lytte til dem.

Jeg tror allikevel at den viktigste nyskapingen vi kan gjøre, er å tilpasse hvordan vi underviser. Som du sa, Rory, er det ikke en fullskala overhaling. Det er bare små justeringer, små endringer i noe vi gjør ofte. Og jeg tror, bror Webb, din tale til oss i juni i fjor, der du fremhevet å skape klasserom for omvendelse, relevans og tilhørighet, det er virkelig slik vi fornyer Institutt.

Jeg ønsket faktisk å dele en beretning som ble delt med meg av en områdeleder for en Institutt-lærer. Han forberedte seg til å undervise sin første Zoom-samling i kurset Den evige familie. Som forberedelse oppfordret han alle sine elever til å lage en liten videopresentasjon av seg selv.

En av hans mannlige elever bestemte seg for å presentere seg for Institutt-klassen som homofil og fortalte at han hadde noen problemer med Kirkens holdning til familie og ekteskap. Denne læreren visste at han skulle undervise læren og prinsippene om familien. Så han bestemte seg for å være svært omtenksom og omhyggelig og bruke bønnens hjelp. Han kontaktet denne unge mannen i oppriktighet og lot ham få vite at han ønsket at Institutt-klassen skulle være et sted hvor han ikke bare kunne undervise tydelig i læren og om det profeter og apostler har undervist, men også et sted hvor en elev kunne føle seg trygg og ikke dømt, til å fortelle om sine bekymringer og problemer og spørsmål.

Fordi læreren rakte ut en hånd til ham, fortalte denne unge mannen læreren sin at han hadde planlagt å holde seg rolig under hele leksjonen, for det er det han vanligvis gjør. Når noen hvor som helst i kirke-sammenheng begynner å undervise om familien, pleier han å bare holde seg helt rolig og være stille. Men fordi denne læreren rakte ut en hånd til eleven på denne måten, bestemte eleven seg for å komme til klassen og engasjere seg. Klassen hadde en flott opplevelse fordi denne unge mannen var en så stor bidragsyter, og hans bekymringer og spørsmål bidro til en meningsfylt drøfting fordi det var i et troens miljø hvor sannhet ble undervist og sanne og oppriktige spørsmål kunne bli stilt.

Etter klasseromsopplevelsen skrev eleven denne lappen til læreren, som ble delt med meg. Og jeg tror det forteller oss hva vi virkelig ønsker for å gjøre nyskaping i Institutt. Han sa dette:

“Jeg vil bare takke deg for leksjonen. Jeg var litt nervøs, og jeg hadde ikke lyst til å si noe, men til slutt var jeg på nippet til bare å rope høyt ‘takk’. Leksjonen var fantastisk. Jeg sammenligner det med en lærdom jeg fikk etter å ha kommet ut som homofil til en Seminar-lærer på videregående skole, som støttet meg etter at jeg hadde fortalt ham hva som hadde hendt meg i en annen klasse. Hans leksjon og din leksjon var full av kjærlighet og støtte og forandret på en måte hele livet mitt. Jeg føler en fornyelse av ønsket om holde meg i evangeliet og en ny forpliktelse til å gjøre mitt beste for å etterleve dette mønsteret. Det er livsendrende. Takk. Og takk for at du besvarte spørsmålene mine og ønsket å bli kjent med meg og være så støttende. Jeg skrev ned mine følelser om alt fordi jeg følte Ånden … sterkt. Jeg skrev i skriftstudiedagboken min at jeg var så takknemlig og så glad. Jeg gråter lykkelige tårer akkurat nå. Tusen takk, fra din bror og en Guds sønn.”

Vi ser at denne læreren knyttet en meningsfylt forbindelse med en elev, på en måte som ga ham håp og mot til å komme til Frelseren og fortsette på paktens sti. Og det var fordi denne lærerens klasserom nå er et sted for omvendelse, relevans og tilhørighet.

Bror Webb: Jeg liker måten du besvarte spørsmålet på. Vi kommer til å arbeide med miljømessige endringer og kursoversikter og alle slags ting. Når du finner nye praktiske metoder for nyskaping i Institutt vil det føre til at du inviterer flere elever som ikke deltar for øyeblikket. Og så, når de kommer og får en slik opplevelse, vil det holde dem og knytte dem til vår himmelske Fader, det er akkurat det som er hensikten med hele dette initiativet, så takk.

La meg bare stille ett siste spørsmål og få svar fra dere begge. Vi har snakket om mange ting som folk allerede er klar over, men noe de kanskje ikke er klar over, er noen endringer som kommer i en håndbok – en håndbok om Undervisning og læring – og andre ting knyttet til opplæringen som vil bli kombinert med våre nye håndbøker. Hva ville dere fortelle dem om de nye tingene som kommer med henvisning til vår opplæring?

Bror Smith: Vi øker vår innsats for å fokusere og forenkle og forene. Vi gleder oss over en mulighet vi har til å samarbeide med Søndagsskolens generalpresidentskap i Prestedømmet og familieavdelingen om å ha én håndbok for lærere i Kirken. Undervisning på Frelserens måte og Læring og undervisning i evangeliet vil komme sammen, og vil bli forenklet og tydeliggjort og forenet for å gi oss en klar definisjon av undervisning, om hva en klasseromsopplevelse skulle være, om hva en elev skulle oppleve når de er sammen med oss. Nå vil det være felles for kalte lærere og lærere i Seminar og Institutt.

For å støtte dette, har vi begynt å opprette det vi kaller et Ressursbibliotek for opplæring slik at når en lærer leser en definisjon av en ferdighet, vet de da at det er et sted hvor de kan gå hvor denne ferdigheten kan være modellert og forklart, hvor de kan få opplæring i den og en oppfordring til å øve på den og implementere den. Vi håper å hjelpe våre lærere å finne en ferdighet som de ønsker å forbedre og gi dem ressurser til å forbedre den. Og sammen med dette ønsker vi å finne måter å måle på, gjør vi det vi håper å oppnå? Oppnår vi vårt mål i unge menneskers liv?

Vi ser på noen effektive og meningsfylte måter en lærer kan måle og evaluere seg selv på, for å forbedre hvordan en lærer får hjelp av en veileder som kan komme inn og hjelpe dem å vokse og utvikle seg og bli bedre, og også spørre våre elever om hva deres erfaring er og hva som egentlig skjer i deres liv. Vi håper at alt dette vil bli gjort i en ånd av oppmuntring og fremgang og vekst. Det er en mulighet for oss til å bruke en ressurs som er tilgjengelig for å bli bedre lærere.

Vi vet alle at vi lever i dagene før Frelserens annet komme, og de unge som kommer i våre klasserom, er blant de beste denne verden noensinne har sett. Vi må være gode fordi de er så gode. Så vi ønsker bare å bli bedre.

Bror Bigelow: Jeg syns det er interessant, det Adam skisserte. Det er denne tanken på at vi kan definere hva det er vi håper skal skje? Kan vi lære oss opp til å møte denne forventningen? Og så er målingen avgjørende. Vi har til og med drøftet hvordan vi kan prøve å vise denne målingen og deretter sette oss noen mål basert på hvor de er og hvor de ønsker å være.

Bror Webb: Når vi snakker om prestasjonsledelse eller hva som helst, og vi bruker slik yrkesbetegnelse, og folk tenker: “Jeg underviser bare i evangeliet, og det gjør meg nervøs.” Alle dere er glad i deres elever. Dere ønsker alle å velsigne dem. Å ha noen ved deres side for å hjelpe dere i denne fremgangen, dette ønsket om å velsigne elevene, og å være et speilbilde av hva som foregår i klasserommet og gi dere hjelp i deres ønske om å utvikle dere og velsigne elevene – ikke fordi dere alle ønsker å være fullkomne lærere, men fordi dere ønsker å skape den beste opplevelsen for elevene.

Jeg tror dette er en spennende ting, og jeg tror dere ser det – når dere ser hva som kommer, med håndboken, med ressursbiblioteket for opplæring og til og med det vi har omtalt som måling, alt dette er en positiv og nyttig ting som jeg tror dere vil bli begeistret for. Det er iallfall håpet, ikke sant?

Bror Smith: Ja.

Bror Webb: Så, nå, ønsker dere å si noe før jeg avslutter –

Bror Bigelow: Ja, et annet aspekt som jeg synes er kritisk er dette. Vi fokuserer ofte på å undervise og forbedre undervisningen og forsømmer lederskapsbiten eller det administrative arbeidet med å være Seminar-rektor eller koordinator eller regionleder, områdeleder, uansett hvilken posisjon det er. Vi prøver å ikke neglisjere det nå. Det vi vil fokusere på er å lage et rolledokument som hjelper en rektor å vite hva som er forventet. Slik at vi, når vi snakker om måling, ikke bare måler undervisning, den måler også ditt lederskap. Da jeg ble bedt om å være rektor for noen år siden, ville jeg ha ønsket velkommen det vi snakker om.

Hvis jeg kan si til de ansatte, enkeltpersoner på fakultetet mitt, administrasjonsassistenter: “Hjelp meg å finne ut hvordan jeg gjør det”, basert på en norm, “og hjelp meg å finne ut hva jeg kan gjøre for å bli bedre.” Jeg ønsker å være den beste lederen jeg kan være, og den eneste måten å gjøre det på er at jeg vet hvor jeg er, hvor jeg trenger å være, og hva jeg kan gjøre for å komme dit. Alt vi har snakket om, er i sammenheng med å la oss hjelpe flere ungdommer, unge voksne til å ha en flott opplevelse, og det gjelder også mitt lederskap.

Bror Webb: Det er viktig å merke seg at noen av disse tilpasningene vil skje ganske fort – i månedene som kommer – og andre vil ta lengre tid.

Takk. Før vi avslutter denne delen av sendingen, vil jeg si noe mer om endring generelt. Vi kan lage alle nye programmer og ressurser i verden, men ingen av dem vil virkelig bety noe, og ingen av dem vil bli vellykket med mindre vi er forenet og med mindre vi er på linje med vår himmelske Faders vilje. Det vil kreve det beste vi har å tilby. Det vil kreve at vi lar Gud råde i vårt liv. Det vil kreve at vi er villig til å omfavne og med glede respondere på endring. For å få kraft til å endre liv, må vi undervise og vitne ut fra et endret hjerte.

Måtte vi forene våre hjerter og være fullt engasjert i Kristi sak. Og måtte vi stole mer fullstendig på ham. Når vi gjør det, vil vi være i stand til å tilpasse oss alle endringer som måtte komme. Den hellige ånd vil hjelpe oss å se og endre de ting vi trenger å endre i vårt personlige liv og i vår undervisning. Og vi vil selv erfare at Gud er en Gud som gjør mirakler. I Jesu Kristi navn. Amen.